Kjelleren i våre liv

Da jeg var barn bodde vi i store hus med mange rom. Soverommet mitt i prestegården på Stranda kalte jeg for «flyplassen». I andre enden av rommet lå min bror. Vi vinket til hverandre hvis vi ønsket kontakt over til den andre siden av landingsstripen. Huset hadde også en stor kjeller med boder og mange mørke kroker. Der var det spennende å gå ned.  

I bodene var det poteter, epler og pærer. Hagen utenfor huset hadde over seksti frukttrær. Vi håpte at folk kom på «slang» slik at vi slapp å plukke alt selv. Det skjedde sjelden at noen kom uten å være invitert, men mine venner og jeg klatret i trærne og spiste plommer og moreller mellom kampene på «Fløten» som var nærmeste fotballøkke. 

Gamle hus har store kjellere. Der tror jeg mange av oss sliter med å gå ned.

Jeg kjenner fremdeles lukten av mugg og sopp som sitter i veggene, og lukten av poteter og frukt som er i ferd med å råtne. Det var skummelt å gå ned i kjelleren. Lydene som vinden utenfor bar med seg fikk det til å leve i hver krok. Det var sjelden jeg gikk der alene. Selv i dag kan jeg føle det nifst å gå ned i dypet, men jeg gjør det likevel. Da åpner jeg vinduene og får inn frisk luft. Det gjør godt. 

Vi har kjellere i de liv vi bærer på. I konserten «Det sårbare livet», som vi skal gjøre noen ganger i sommer, har jeg en tekst som handler om det.  

Bilde fra utstillingen på Gamleskolen på Utsira

Kjelleren

Det er en kjeller i mitt hus
mugg på vegger og gulv
Kulde legger seg i marg og ben
mørke i hver krok
og spindelvev som kunst

Jeg er redd for å gå ned
det knirker i hvert trinn
En kjeller full av lyd
og den vonde stillheten
Men selv i mørke er det lys           

Når hver dag er en kamp
holde hodet over jord
pulsen danser ut av takt                
Men hvitveis i skogen
vokser før snøen har tint               

I dypet lever min angst
Når døren blir lukket og låst
og tre skuffer med jord kastes på 
Da vil englene synger i kor
Selv når livet dør er det håp                    

De vakreste blomster på jord
vokser der en ikke skulle tro 
at det er mulig å gro
Jeg løfter blikket og ser ut
etter vinter kommer vår

I dypet lever min angst
Når døren blir lukket og låst
og tre skuffer med jord kastes på 
Da vil englene synge i kor 
Selv når håpet dør er det liv       

Selv når håpet dør er det liv!

Kjelleren

Jeg har vært der, der hvor fuktigheten legger seg på veggene og kulden spiser seg inn i marg og ben. Kjent på lukten av mugg og råte. En enkel lyspære dingler i hvert rom. Mørke fyller hver krok. Det er kjeller i hvert hus. Hvert fall nesten. 

I gamle hus er det alltid en kjeller. Min kropp er ikke ung.
Det er heller ikke innmaten, selv om det føles slik. 

I mitt hus er det en kjeller som jeg noen ganger besøker. Jeg er ikke redd for å gå ned trappen som fører dit. Trinn for trinn, selv om det kan være skremmende når det blåser ute og knirker i veggene. Høsten får gamle hus til å bevege seg i vinden. Det er egentlig vakker musikk. Kjelleren med alle sine lyder. Og stillheten. Så lenge døren er åpen og trappen ikke tas bort, har jeg en viss kontroll. Skulle jeg bli låst inne i et lite kott, ville jeg slitt. Det er ikke min favorittplass. Men selv i mørket er det lys. Fire vegger og mugg stopper ikke livet. 

De som maler i svart vil aldri klare å knuse alle lys. Jeg tror på noe mye større enn mennesker som forsøker å hindre at blomster vokser i fri luft. 

I dypet av min sjel har jeg vinger
Jeg flyr selv den dag døren blir lukket og låst
og tre skuffer med jord kastes på lokket
Selv da er det liv

Livet males i alle regnbuens farger. Min redsel lever mer i overflaten enn at jeg sitter fast i kjelleren. Redsel er ikke vondt. Det er bare bagateller jeg vet om og må forholde meg til. Det er i dypet av redselen at angsten griper tak og vrir om. Det er forskjell på å være redd og kjenne at angsten ikke slipper tak. 

Jeg er ikke fagmann i menneskers dyp. Det er mye jeg ikke vet, men jeg kjenner meg selv etter flere års vandring. Og jeg har møtt mange mennesker som sliter mer enn godt er. De har jeg respekt for. Når hver dag er en kamp for å holde hodet over vann, kan jeg ikke annet enn å sitte ned sammen med vedkommende og lytte etter pusten som slår. Ord sier litt. Stillheten sier mer. Men selv da er det mulig å være med på å vanne frø slik at de spirer og gror. Det er et privilegium når mennesker inviterer inn. 

De vakreste blomster dukker opp der en ikke skulle tro at det var mulig å vokse til. En løvetann bryter seg opp gjennom svart asfalt. Snøklokker strekker seg opp av frossen jord før snøen har tint. Mennesker løfter blikket etter å ha vært knuget ned. I håpet er det liv som aldri dør. 

Jeg vet du vil klare å gå opp trappen til første etasje på egne ben, 
men jeg kan gjerne være med hvis det er hjelp i det. 

Det er ikke alt vi ser når det nå går mot vinter og mørket trenger seg på. Det er stor usikkerhet knyttet til dagen i morgen. Denne høsten er det tettere tåke enn godt er. Men natten vet jeg bare er mørk. Den er ikke svart. I kjelleren av mitt hus er det tro på mer. Jeg tror på et håp som blåser liv i hver krok av våre sinn.