Jeg har vært der, der hvor fuktigheten legger seg på veggene og kulden spiser seg inn i marg og ben. Kjent på lukten av mugg og råte. En enkel lyspære dingler i hvert rom. Mørke fyller hver krok. Det er kjeller i hvert hus. Hvert fall nesten.
I gamle hus er det alltid en kjeller. Min kropp er ikke ung.
Det er heller ikke innmaten, selv om det føles slik.
I mitt hus er det en kjeller som jeg noen ganger besøker. Jeg er ikke redd for å gå ned trappen som fører dit. Trinn for trinn, selv om det kan være skremmende når det blåser ute og knirker i veggene. Høsten får gamle hus til å bevege seg i vinden. Det er egentlig vakker musikk. Kjelleren med alle sine lyder. Og stillheten. Så lenge døren er åpen og trappen ikke tas bort, har jeg en viss kontroll. Skulle jeg bli låst inne i et lite kott, ville jeg slitt. Det er ikke min favorittplass. Men selv i mørket er det lys. Fire vegger og mugg stopper ikke livet.
De som maler i svart vil aldri klare å knuse alle lys. Jeg tror på noe mye større enn mennesker som forsøker å hindre at blomster vokser i fri luft.
I dypet av min sjel har jeg vinger
Jeg flyr selv den dag døren blir lukket og låst
og tre skuffer med jord kastes på lokket
Selv da er det liv
Livet males i alle regnbuens farger. Min redsel lever mer i overflaten enn at jeg sitter fast i kjelleren. Redsel er ikke vondt. Det er bare bagateller jeg vet om og må forholde meg til. Det er i dypet av redselen at angsten griper tak og vrir om. Det er forskjell på å være redd og kjenne at angsten ikke slipper tak.
Jeg er ikke fagmann i menneskers dyp. Det er mye jeg ikke vet, men jeg kjenner meg selv etter flere års vandring. Og jeg har møtt mange mennesker som sliter mer enn godt er. De har jeg respekt for. Når hver dag er en kamp for å holde hodet over vann, kan jeg ikke annet enn å sitte ned sammen med vedkommende og lytte etter pusten som slår. Ord sier litt. Stillheten sier mer. Men selv da er det mulig å være med på å vanne frø slik at de spirer og gror. Det er et privilegium når mennesker inviterer inn.
De vakreste blomster dukker opp der en ikke skulle tro at det var mulig å vokse til. En løvetann bryter seg opp gjennom svart asfalt. Snøklokker strekker seg opp av frossen jord før snøen har tint. Mennesker løfter blikket etter å ha vært knuget ned. I håpet er det liv som aldri dør.
Jeg vet du vil klare å gå opp trappen til første etasje på egne ben,
men jeg kan gjerne være med hvis det er hjelp i det.
Det er ikke alt vi ser når det nå går mot vinter og mørket trenger seg på. Det er stor usikkerhet knyttet til dagen i morgen. Denne høsten er det tettere tåke enn godt er. Men natten vet jeg bare er mørk. Den er ikke svart. I kjelleren av mitt hus er det tro på mer. Jeg tror på et håp som blåser liv i hver krok av våre sinn.
