Hva er en gudstjeneste

Denne våren er jeg ved sjømannskirka i Dubai. Vi holder åpent, men kan ikke ha arrangementer i denne tiden. Lokale smittevernregler setter begrensinger, slik det gjør mange steder. Det betyr at vi blant annet ikke kan ha gudstjenester. Hva er egentlig dette samlingspunktet som er så viktig for noen, og samtidig absolutt ikke viktig for andre?

I Dubai har vi grillbuffet etter gudstjenestene. Da er det tid for god mat og den gode samtale rundt bordene. Grillbuffet er vår kirkekaffe. Kirkekaffen på sitt beste er et viktig møtepunkt. Der finner vi det gode fellesskap.

Det er viktig å merke seg at også i selve gudstjenesten har vi et fellesskap hvor samtalen er sentral, selv om det ikke alltid virker slik siden vi prester noen ganger bruker mange ord. Men samtalen er der. Gudstjenesten er ingen monolog, men en dialog. Det er en vesentlig forskjell på de to begrepene.

Alt som foregår i en gudstjeneste er en samtale med Vår Herre, og med hverandre. Samtalen finner sted i form av liturgi, salmer som synges, lystenning, ord som sies og leses, og bønner som bes høyt og stille.

Det er ikke alltid kirkene er fulle av folk. Jeg har hatt gudstjenester for mange, og for få. Det er endel av virkeligheten. I disse tider er det til og med begrensinger på hvor mange som kan være til stede.

Antallet som er tilstede er ikke så viktig. Det som er viktigere er at gudstjenesten omfatter også de som ikke er i selve kirkerommet. De bønner som bes, ber vi for alle. Vi ber for de som er i nærheten, og de som er ute i verden. Det betyr at vi ber for deg, selv om du ikke er tilstede!

Selv nå, når vi ikke har gudstjenester, tenner vi lys hver dag i Dubai og i Sjømannskirker verden over. Slik er du med oss i vår daglige samtale med Vår Herre. 

i august 2020 var jeg med på en samisk-norsk klimagudstjeneste i Sandnes, Sør-Varanger kommune. Vi lagde et vakkert alter med plass til både korset, brød og vin.

Korsets to bjelker

Korset er sentralt tilstede som symbol på alle gudstjenester. Korset har to bjelker. Den ene er vertikal og strekker seg opp mot himmelen. Det handler om kontakten mellom mennesker og Gud. Den andre er horisontal, og strekker seg utover jord. Det handler om kontakten oss i mellom, og vårt diakonale ansvar i forhold til mennesker.

I sentrum av korset, som et senter i alle kristne kirker, er alteret som et møtested mellom jord og himmel. Det er foran alteret vi holder gudstjenester, enten vi er i en kirke eller ute.

Hva ligger mer i ordet gudstjeneste? Ser vi etter, finner vi to ord som er satt sammen. Gud og tjeneste. Sagt på en annen måte kan vi si; Gud og kjærlighet. Kjærligheten er Guds gave til oss. Samtidig er kjærligheten også en oppgave. Kjærligheten både gir og utfordrer oss til tjeneste på samme tid.

Summen av gave og oppgave, er kjærlighetens vesen. Det gjør gudstjenesten til et kjærlighetens kraftsenter for oss mennesker.

Velsignelsen

I slutten av en gudstjeneste har vi velsignelsen. Det å lyse Guds velsignelse over folk og deres liv, er noe av det flotteste jeg gjør som prest. Om du ikke er tilstede i kirkerommet når velsignelsen sies, vit likevel at den også gjelder deg enten du sitter hjemme, er på jobb eller på tur. Som prest lyser jeg Guds velsignelse både over de som er tilstede og over de som av ulike grunner er andre steder. Gud er raus med sin velsignelse.

Vi lar oss lett begrense av vegger og murer. Ofte bygger vi selv murer mellom mennesker, men Gud er raus og ser lenger enn det vi gjør. Der har vi noe å lære i det å ha et perspektiv som strekker seg ut over jord.

Da vil jeg ønske deg alt godt ved nettopp å lyse Guds velsignelsen over deg slik vi gjøre i kirka på slutten av en gudstjeneste:

Herren velsigne deg og bevare deg
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred

Det er mange vakre kirker både hjemme og utenlands. Dette er alterpartiet i Kong Oscar II kapell i Grense Jakobselv. Jeg fikk gleden av å vikariere i Sør-Varanger sommeren 2020.

Høst

Trærne er i ferd med å skifte farge. Fra grønt, til gult og rødt. Det skjer raskt, som en eksplosjon. Drama i fire akter. En lang symfoni er i ferd med å gå inn i siste sats. Selve klimakset. Hver dag gir en endring. Fra en antydning til gult i et tre, til at hele bjørkeskogen er i full fyr. Alle instrumenter spiller på samme tid. Naturen på sitt aller mest dramatiske.  

Før feiret jeg høsten ved å hente bjørkeløv og legge de i badekaret. Da var det bare å sprette den gode vin og tenne en stor håndrullet sigar fra Cuba. Det var en livsbejaende, lekende feiring. Nå har jeg verken badekar eller damper på sigarer. Likevel er gleden like stor. Leken har bare tatt en annen form. 

Hver årstid har sin sjarm. Vinteren på sin måte, for de som liker å fryse og gå på ski. Naturen kledd i hvitt som en brud. Våren med blomstene som titter frem og trærne som spirer. Håp som gror. Sommeren i all sin prakt. Da er det bare å nyte livet ute, og ta seg et bad for å kjøle seg ned. Så kommer høsten. Pyntet til fest. Livet i full fyr. Selve innspurten. Stillhet, mørke og storm. Og farger. Tid for lys som tennes i mørket. Livet er alltid mer enn det du ser.

Så blir de stående disse fire: Vinter, vår, sommer og høst. 

Men vakrest blant dem er høsten!

Et crescendo av farger. Det er høst i nord.

Høsten er mer enn farger. Det er bare å glede seg til at vinden tar tak og havet viser muskler. Jeg elsker en skikkelig høststorm. Det å gå i motvind hvor hver meter kan være en kamp. Noen ganger er livet slik. Andre ganger snur du ryggen til og danser lett som en ballettdanser ved Bolsjoj-teateret. Balletten ligger i blodet hos russerne. De har over tre hundre års erfaring i faget. På Vestlandet har vi danset i vinden siden de første beboerne klamret seg til knausene ut ved havet for flere tusen år siden. Vakker dans var det nødvendigvis ikke, men det var umulig å ikke la se forføre av vindkastene.  

Jeg har gått mange “Perleturer” denne sommeren, blant annet til Appelsinsteinen som du ser på bildet. Fargene endres også der.

Farvel

Jeg er i ferd med å sette kurs mot sørvest etter en fantastisk sommer i nordøst. Finnmark har mye å by på. Det gir mersmak. Sør-Varanger har mange smykker av steder, - og mennesker!

Det har vært flott å være vikarprest, eller «prestere» som jeg med et smil kaller det. Nå handler yrket nettopp ikke om å prestere, men om noe mye mer. Det handler om livet. 

Jeg har fått en smak av nordøst gjennom tre sommermåneder og en begynnende høst. Det blir gode minner å ta med seg når de mørke kveldene setter sitt preg. 

Det gjør noe med meg når jeg møter mennesker, både i glede og i sorg. Presteyrket har sine sider. Det kan tappe energi, men også gi. Det er alltid inspirerende når en kommer tett på mennesker i noen av livets faser. Det er som å møte årstidene fra livet spirer og gror, til sommeren i all sin prakt. Høsten er som en ekstra runde av liv med sterke farger. Så kommer vinteren og det er tid for å gå til ro.

Jeg liker ikke å ta farvel. Det har jeg gjort hele mitt liv. Slik også nå.
Men jeg drar rikere enn da jeg kom. 

Hva høsten vil bringe, vet jeg lite om.
Jeg venter på vinden, og ser om den byr opp til dans. 

Svanvik kirke, Pasvikdalen

Vi tror på livet!

Av alle fingre vi har på hånden, er pekefingeren den farligste. 

Pekefingeren har blitt brukt altfor mange ganger i kristne miljøer. Den er et farlig våpen. Pekefingerens fordømmelse bryter ned livet. Mange har sår av at vi som kirke har fordømt menneskers liv og væremåte. «Kom til oss, men først må du bli som oss”, er en farlig setning. Det er ikke slik det står i Skriften. 

 Prekestolen er ingen «pekestol»! 

Den siste tiden har vi dessverre opplevd at enkelte prester har brukt pekefingeren mot unge mennesker. Det er bare å beklage. Det er ikke slik vi som kirke skal snakke om livet. Det er ikke slik vi skal snakke om etikk. 

Det Jesus sier er noe helt annet. Jesus snakker med kjærlighet. 
         Kom til meg du som strever og bærer tunge byrder, 
         og jeg vil gi deg hvile.

Høst og mørke

Det går mot høst og mørketid. Vi vet at livet også kan være som en lang natt for mange. Dager og år med tunge opplevelser kan feste seg i kropp og sinn. Livet kan være tøft å leve. Vi kan slite både med oss selv og våre forhold til andre. Da er det viktig at vi tar med oss ordene fra Paulus brev til 1.Tess. 5 
         Men dere er ikke i mørket. Dere er alle lysets barn og dagens barn. 
         Vi hører ikke natten eller mørket til! 

På den måten er vi en kirke som peker! Vi peker på lyset. Vi peker på håpet. Vi peker på kjærligheten som en gave, og på kjærligheten som en oppgave! Da kan vi peke, ikke med fingeren, men med hele oss. Vi peker på lyset i mørket! 

Vi forkynner ikke mørket, vi forkynner lyset!

Livet kan være mørkt, og noen ganger kan det bli svart.
Da kan vi ta med oss denne setningen fra Johannes 1,5 
         Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det

Når det nå går mot høst og kveldene blir mørkere, er det igjen tid for å tenne lys i mange hjem. Vi tenner også lys i våre kirker. Vi tenner håpslys i en verden som kan være vanskelig for mange. Lys tennes i kamp for livet og for jorden. Og vi tenner lys i takknemlighet og bønn for våre nærmeste.

Som kirke og som kristne tror vi på livet både før og etter døden!
Det gir oss et positivt syn på menneskers verdighet og liv. 

Vi tror på noe som er sterkere enn dødskreftene. 
Vi tror på livet!

Det går mot høst!

Dette er en andakt jeg hadde i Sør-Varanger Avis fredag den 4.september 2020

Det samiske folk

Jeg gjorde en klassisk tabbe da jeg kom til Kirkenes for et par måneder siden. Jeg spurte et spørsmål til en reineier som jeg ikke skulle gjort. I det ordene glapp ut av meg, visste jeg at det var feil. Hadde det vært myr der jeg satt, hadde jeg sunket dypt. 
- Hvor mange rein har du?
For å fullføre min åpenbare tabbe, var det bare å fortsette med neste spørsmål.
- Hvor mye penger har du i banken?

Spørsmålene ble fulgt av god latter over denne søringen som gjorde dobbel tabbe.
Det som var en tankevekker, er at denne tabben har jeg også gjort i Palestina. I samtale med en palestinsk gjeter spurte jeg samme spørsmål.
- Hvor mange sauer har du?
Det er et spørsmål som ikke skal stilles til en reineier i Finnmark, ei heller til en sauebonde i Midtøsten.  
Da har jeg lært det, uten at jeg garanterer at jeg ikke gjør det igjen..

Vi prøver å puste

Samene er et folk med bosetningsområder i Norge, Sverige, Finland og Russland. Deres landområder strekker seg fra Kolahalvøya i nordøst, til Hedmark og Sverige, og til Finnmark i nord. Dette området kalles Sápmi. 

I Russland er det omlag 2000 samer. Det er en liten og utsatt minoritet i et stort land. Også der har den samiske kultur, deres språk og levesett vært forsøkt tilintetgjort.

For noen år siden besøkte jeg Kolahalvøya. Der intervjuet jeg en ung same, Semon. Han var danser og reineier. Han sa at for mange samer er det fremdeles forbundet med skam å være det de er. 

Jeg spurte han hvor han kom til å være til vinteren, og om noen år.
         Hvor jeg er til vinteren? Hvordan kan jeg vite det? Mitt liv er å være 
         same. En same vet ikke hvor han er til vinteren. Hvis jeg ikke vet 
         hvor jeg er til vinteren, kan jeg heller ikke vite hvor jeg er om ti år. 
         Hvor vinden vil blåse, vil jeg gå.

Som avslutning på vår samtale vinker han farvel med ordene:
         Vi vil gjøre vår kultur anerkjent.
         Vi prøver å puste. Vi prøver å leve.  

De to siste setningene til Semon forteller mye. De ordene var en tankevekker. 

Eiendomsrett, identitet, språk, religionsfrihet og retten til å velge sin egen livsstil med egne klær og egne boliger, har vært og er noen av de viktigste sakene for urbefolkninger verden over. Dette åpner for politiske lokale saker og behov for mer nasjonale og internasjonale avtaler. Samtidig utfordrer det oss som enkeltpersoner i forhold til egne fordommer og toleranse. 

Samisk norsk klimagudstjeneste med blå stola fra Betlehem. Foto: Margrethe Borre Holm

 Samisk – norsk klimagudstjeneste

Søndag 30 august hadde vi en samisk – norsk klimagudstjeneste i Sør-Varanger. Som kirke er det viktig. Vi ønsker å være med på å løfte det samiske særpreg og det samiske folk. Det har vår kirke ikke alltid gjort. Vi har liten grunn til å være stolt over kirkens rolle under fornorskningsperioden. Derfor er det ekstra viktig at kirken i dag er med på å løfte opp respekten for det samiske folk. 

Jeg, og mange med meg, er stolt over vår urbefolkning. Vi trenger alle å være bevisst slik at vi ikke er med på å spre fordommer og et negativt menneskesyn i forhold til minoriteter. 

Jeg kjenner bedre til klimaendringene på Svalbard, men også i Finnmark gjør klimaendringene seg gjeldende. Vidda er i endring. Det er flere varmeperioder på vinteren som gjør det vanskelig for reinsdyra å finne mat. Det er mer nedbør. Tregrensen går høyere opp. Det er endring i flora og i havet. 

I 2009 var jeg med på å lage et opprop som vi kalte; «Rop fra Arktis»:
I Arktis ser vi allerede at livsbetingelsene endres. Dyr og planter sliter. Urbefolkninger kan ikke drive sin fangst som før. Dermed forandres hele eksistensgrunnlaget.

I bønnen på klimagudstjenesten sa vi det slik:
Vi ber for det samiske folket i Norge, Sverige, Finland og Russland. Hold din hånd over de gaver naturen gir. Vi ber for reindrifta. Vi ber for dem som opplever uro for framtida på grunn av store tap til rovdyra, og for ungdommen som føler usikkerhet for fremtiden. Vi ber også for kystfolkets mulighet til å høste av det havet gir. 

Vi ber om vilje og evne til å dele verdens ressurser og ta vare på naturen rundt oss. Lær oss å benytte oss av jordens rikdommer uten å sette ødeleggende spor etter oss. 

Livets Skaper, vi ber for kappløpet om nord-områdene. Du ser menneskenes jakt på mer olje, gass, mineraler, fisk og andre ressurser som ligger i nord. Vi ber om vilje og evne til å benytte oss av jordens ressurser og samtidig ta vare på naturen rundt oss. Lær oss å benytte oss av energikilder uten å ødelegge for våre barn. 

Gudstjenesten avsluttet vi med å lyse velsignelsen både på samisk, kvensk og norsk.
Velsignelsen lyste vi utover hele Sápmi. 

På grensen

Tidlig søndag morgen, etter noen kopper svart kaffe, går jeg ut i bilen og setter kurs mot Storskog, grenseovergangen til Russland. Det er den eneste grenseovergangen mellom Norge og Den Store Bjørn i øst. Det er ikke lov til å krysse grensen gående, bare på hjul. Det gjorde at flyktningene kom på sykkel for noen år siden i det som ble en vanskelig situasjon å håndtere for norske myndigheter. Vi fikk en liten smak av de utfordringer land ved Middelhavet opplever. 

Grenseovergangen er stengt denne sommeren. Få kommer seg over til den andre siden. Covid-19 har satt en foreløpig stopper for at nabofolkene skal kunne besøke hverandre. 

For noen år siden reiste jeg rundt på Kola sammen med en fotograf. Det var en interessant reise til nabobyen Nikkel, videre til Murmansk og ned til Kvitsjøen. Russland har mye å by på, men det kan også være et utfordrende sted å reise.  

Denne søndagen svinger jeg av ved Storskog, og setter kursen mot Grense Jakobselv og Barentshavet. Jeg skal ha to gudstjenester. I koronatid er det plassmangel og begrenset hvor mange dåp vi kan ha på en gudstjeneste. Da blir det en litt lengre arbeidsdag enn vanlig.

Det tar en time å kjøre fra Kirkenes til Grense Jakobselv, eller «Grensen» som lokalbefolkningen sier. Veien er svingete, og bærer preg av at telen har omgjort den til en berg- og dalbane. Veien er stengt med bom om vinteren. Da er det bare forsvarets beltebiler og skutere som kommer seg fram. 

I det jeg kjører ned til Grense Jakobselv, kommer jeg til den lille elva som grenser over til Russland. Selve grensen går midt i elven. To norske soldater sitter i en liten bu som har fått navnet «Revebua». De har tent et bål, og holder vakt mens de hilser på turister som kjører forbi. De er hyggelige og slår gjerne av en prat. Det virker som det å være hyggelig er en viktig del av arbeidet som grensevakt. De smiler og hilser på alle. Det er fredstid, og ingen grunn til å lage unødig uro. 

Kong Oscar IIs kapell. Grense Jakobselv

Kong Oscar IIs kapell

Et hellig bad

Utenfor kirka er det satt opp norske og samiske flagg. Det har vært en festhelg med konfirmasjoner, og nå to dåpsgudstjenester. Da er det fint med flagg som viser noe av mangfoldet. 

Kong Oscar IIs kapell er som en grensepåle i terrenget. Den ble bygget for å vise at dette var norsk territorium. Norge – Russland. Kirka er også en grensepåle mellom den protestantiske og den ortodokse verden. Det er forskjeller på folk og kirker, men forskjellene er ikke større enn at det også er mange likheter. Det er vakkert med blomster i flere farger i Guds hage. Tenk så kjedelig det hadde vært hvis alle var like.

I stedet for å bygge en militærinstallasjon, ble kirken et symbol på norsk suverenitet. Kirken er godt synlig både fra havet og fra land. Den var og er et fredelig symbol i terrenget. 

Det er godt å avslutte gudstjenesten med å lyse Guds velsignelse over de som er tilstede, men jeg stopper ikke med det. Jeg lyser samtidig Guds fred over alle som befinner seg på begge sider av grensen. Velsignelsen som vi prester avslutter gudstjenestene med stoppes ikke av vegger av stein. Velsignelsen spres ut til alle i området, slik vi også ber for folk på begge sider av grensen. Det gjør at kirken er mer enn et grensesymbol. Den er et kraftsenter som bringer fred.

Etter gudstjenestene, går jeg ned til elveutløpet. Noen russere rusler på den andre siden, men jeg har ikke lov til å vinke eller gjøre tegn til dem. Prøver jeg å slå av en prat, vil det føre til en bot fra norske myndigheter. Det samme vil jeg få hvis jeg kaster en stein over til den andre siden. Men hvorfor skal jeg kaste en sten? I stedet velger jeg å nikke respektfullt og be en liten bønn om fred.

Jeg rusler alene ned til stranden. Målet er å ta et siste bad i Barentshavet før jeg om noen uker setter kursen sørover. Denne søndagen er det lite vind, og ingen bølger. Jeg har hele stranden for meg selv, men jeg velger likevel å bruke badebukse velvitende om at de kan følge med både fra norsk og russisk side. 

Det var rundt 12 C i havet denne søndagen. Både gradestokken og mulighet for hai gjorde at det bare ble et par korte dukkerter før jeg kom meg på land igjen, men velværet den salte sjøen gjorde på kroppen sitter igjen enda. Det tar jeg med meg videre som en velsignelse.

Jeg satte meg på en tømmerstokk som hadde reket i land. Kanskje var den norsk. Kanskje var den fra den andre siden. Det var fred å sitte der. Bare være. Og se.

Det å se utover horisonten blir jeg aldri lei av. 

Livet er alltid mer. 

Selfie etter et bad i Barentshavet. Russland i bakgrunnen,.

Kondolerer

«Kondolerer» er et rart uttrykk vi sier når noen har gått bort, men vi trenger noen ord og uttrykk når vi sliter med å finne de rette ordene. Da er det godt å ha ordet «kondolerer» som et uttrykk vi alle forstår uten at vi egentlig forstår hva ordet betyr. Det er et ord vi bruker for å si at vi føler med den og de som sørger. Det er absolutt ikke et følelsesløst og kaldt uttrykk som noen mener. «Kondolerer» handler om å uttrykke medfølelse. Vi kan også legge til andre ord og setninger. Før korona kunne vi samtidig gi et håndtrykk eller en klem. Det er litt vanskeligere å gjøre det denne sommeren. Det gjør oss noe fattigere i våre uttrykk.

 «Det at noen har gått bort», er i seg selv et noe forfinet uttrykk. De som har gått bort, er borte for all tid. De er ute av tiden. De er død. Det er noe mer brutalt å si. Begge deler er uttrykk vi både kan og bør bruke. 

Begravelser

Denne uka har jeg hatt tre begravelser. Selv om jeg er reisende i større og mindre kriser rundt omkring i verden, er det heller sjelden jeg har begravelser. For en menighetsprest, er begravelser en større del av hverdagen. 

 Jeg har stor respekt for prester som jobber ukentlig med begravelser. Respekten går også til kirketjenere, gravere, organister, de som jobber på begravelsesbyrå og andre som er involvert i det følsomme arbeidet i etterkant av at noen har gått bort. Krisehåndtering er ikke bare en gang i blant. Det skjer ukentlig. 

 Jeg har også stor respekt for oppgaven det er å følge noen til graven. Det er en vond vandring for familie og andre som stod avdøde nær. Som prest er jeg med på noe av den vandringen. Da kan ord og ritualer bety mye for å lindre sorgen. Samtidig kan det også være en hjelp til ikke å flykte fra den.

Vi kan ikke flykte fra virkeligheten. Vi vet at døden er en realitet. Det er det vonde vi opplever når vi mister noen av våre. Vi vet også at dødskrefter er en realitet i det som bryter ned livet. Det kan være alderdom, sykdom, ulykker eller andre ting som inntreffer. Det er vondt å ta avskjed. Det er noe av det vondeste og vanskeligste vi gjør. Men det er ikke ondt det som ligger til grunn for avskjeden. Det er stor forskjell på det vonde og på ondskap. 

Ondskap er dessverre også en virkelighet på jord. Det finner vi i konflikter, lokale eller internasjonale. Det finner vi i egoisme og vår skjeve utnyttelse av jordens ressurser. Det finner vi der hatet råder. Det er ikke en tilfeldighet at det i bønnen Fadervår står «frels oss fra det onde». Det står ikke «frels oss fra det vonde». 

Som prest og kirke er vi bærere av et budskap som handler om livet. Kristendommen er livets religion. Vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på døden. Vi tror på livet både før og etter døden!

Det er de som har opplevd dødskrefter i kirkens navn. Det er tilfeller hvor Guds navn er misbrukt. Det skal vi ikke legge lokk over. Enda viktigere blir det da at vi står sammen i kampen for livet og løfter hvert enkelt menneske som uendelig verdifullt. Vi står alle i en daglig kamp for verdier. Det ligger i de små og store valg vi gjør. 

Håndtrykk

 Det har blitt noen håndtrykk denne uka. Det skal liksom ikke skje, men jeg griper de hender som rekkes fram. Jeg kan ikke si nei til en som rekker meg handa si som takk. Han som ikke sa noe, før vi satt med kaffekoppen etterpå. Da kom setningene. Litt etter litt. Og håndtrykket var der fast som fjell. Så skal du vite at hendene blir vasket med sprit både før og etter. Slik også med kirkebenkene. Det lukter mer sprit i kirkene i dag enn etter en real fest. 

Det er godt å stå i en begravelse og snakke om livet. Denne uka har jeg snakket om det som var, men samtidig løftet opp det som skal bli.

Det sårbare livet. Det handler om at vi alle en gang skal dø. Men selv da. Min oppgave er å løfte frem håpet om noe mer. Når tiden tar slutt. Når pusten har stoppet opp. Når timeglasset har rent ut. Selv da. Selv da peker vi på livet. Selv når vi bærer kisten ut av kirken, og den senkes i seks fot jord. Det er brutalt virkelig. Det er tøft for alle som er tilstede. Det er tøft også for meg som prest. Men selv da. Selv da handler det om livet.

Vi skal møtes igjen!
Det er håpet som bærer 
selv når alt håp er forbi

Alt skapte han vakkert i sin tid. 
Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter
                                                      Forkynneren 3

Kirkenes Kirke.