På bortebane

Hele mitt liv har jeg spilt på bortebane. Derfor betyr det ekstra mye å føle seg hjemme. Den følelsen kan jeg oppleve å få flere steder. Hjemmefølelsen får jeg når jeg finner et rom, et hotell, en gate, en kafe, eller et hus som jeg føler meg hjemme i. Det handler om å komme tilbake til der en har vært før, og det handler om å føle seg velkommen.

Selv de mest profesjonelle fotballspillere, er utenfor konforsonen når de spiller borte. Det blir oftest flere tap på bortebane, enn på løkka. Det er lettere når en har sine egne rundt seg, de som vil ditt beste og som løfter deg fram. Det heter seg at gode hjemmesupportere er «den tolvte spilleren på laget». Vi lar oss påvirke av omgivelsene, og er tryggere når vi spiller på hjemmebane.

Det er ulike grader av hjem, men det gjør alltid inntrykk når noen ser meg inn i øynene og sier «velkommen tilbake», «takk for sist» eller «kjekt å se deg igjen» Selvsagt er det best å bli møtt med ordene; «Velkommen hjem!». Det varmer, og noe jeg alltid lengter etter. Jeg er lettere påvirkelig enn det jeg ofte tror.

For de fleste av oss, betyr det mye å ha et sted som vi kan kalle et hjem.

Fra jeg var mindre enn det jeg kan huske, har jeg flyttet rundt på kloden. Jeg ble født under et høydeopphold på femtenhundre meter. Det var lenge før noen innen toppidretten hadde tenkt tanken på at det utgjorde en viktig fordel i konkurransen om å komme seg fram i livet. Byen het Antsirabe, og ligger på en høyderygg i innlandet på Madagaskar. Det er min fødeby, og var også der jeg bodde på internat i mine første skoleår.

Selve hjemmet var noen dagsreiser borte, på kysten i øst. Der var det så varmt at osten smeltet hvis den stod på bordet under frokosten. Vi hadde en terrasse rundt hele huset som jeg kunne springe og sykle på. Om kvelden kom myggen, og lyder som hørte mørket til. Myggen er det farligste «dyr» på kloden, hvert fall det som tar flest liv, men lydene i mørket i tropene er den vakreste musikk. Det er naturens egen vuggevise.

Lydene i natten i tropene, er den vakreste musikk.

Langt borte, var hjemme i Norge. Det var visst derfor jeg var hvit, og mine venner de første årene hadde en annen farge. Jeg bodde ute, eller borte om du vil si det slik, eller langt der nede og litt til høyre på globusen. Det var den gangen de færreste hadde vært lenger sør enn til Kristiansand. Da mine foreldre gikk om bord på båten som lå til kai i Stavanger, den som skulle føre de ut i verden for første gang, var kaien full av mennesker som tok farvel. I dag drar vi dit vi vil, og når vi vil, uten at vi har anelse om hvordan avstand en gang var.

Jeg har besøkt Madagaskar flere ganger som voksen. Det gjør alltid inntrykk. Tårene rant da jeg for et par ti år siden gikk inn for landing på Ivato flyplass utenfor hovedstaden Antananarivo, og den røde jorden, palmene og rismarkene ble synlig. Jeg hadde ikke mulighet til å stoppe tårene. Enda kraftigere ble det da jeg gikk ut av flyet og alle sansene gikk i full alarmberedskap. Lydene, smakene, luktene og det jeg med øynene så, var noe jeg kjente igjen. Jeg var hjemme.

Frukt på markedet i Baku

Bortebaneteologi

Nå reiser jeg halve kloden rundt for å møte nordmenn som bor og jobber på ulike steder. Da spiller jeg alltid på bortebane. Jeg har ingen menighet eller kirkehus som jeg kan gjemme meg i. Jeg har ingen katedral å invitere inn til. Jeg har ikke min egen leilighet jeg kan låse meg inne i. Jeg er på besøk, mens de jeg treffer er hjemme. Da er de trygge, og jeg kan være på tynn is. Det gir et godt grunnlag for åpne og gode samtaler. Det gir en egen «bortebaneteologi», hvor jeg må tåle å bli avvist. Det er fremdeles mange nordmenn som har prestefobi. Det er en fobi jeg respekterer, og også noen ganger kan forstå. Men det er heldigvis også mange som våger å møte meg med et åpent sinn og invitere inn. Da kan en prat rundt en kaffekopp, eller en rusletur, bli noe som gir glimt av liv.

Samtidig som jeg ofte spiller på bortebane, er det likevel godt å komme tilbake til steder hvor jeg har vært. Og det gjør godt å treffe folk igjen. Det er møtene med mennesker som gir mening i det å reise. Første gang vi treffes blir vi kjent. Andre gang, blir vi venner. Er vi så heldig å treffes flere ganger, får vi følelsen av å være i familie. Utenlands er det ofte lettere slik.

Frokost er et intimt måltid. Bildet er fra Baku i 2022. Godt brød, varm te og den gode samtale rundt bordet.

Kondolerer

«Kondolerer» er et rart uttrykk vi sier når noen har gått bort, men vi trenger noen ord og uttrykk når vi sliter med å finne de rette ordene. Da er det godt å ha ordet «kondolerer» som et uttrykk vi alle forstår uten at vi egentlig forstår hva ordet betyr. Det er et ord vi bruker for å si at vi føler med den og de som sørger. Det er absolutt ikke et følelsesløst og kaldt uttrykk som noen mener. «Kondolerer» handler om å uttrykke medfølelse. Vi kan også legge til andre ord og setninger. Før korona kunne vi samtidig gi et håndtrykk eller en klem. Det er litt vanskeligere å gjøre det denne sommeren. Det gjør oss noe fattigere i våre uttrykk.

 «Det at noen har gått bort», er i seg selv et noe forfinet uttrykk. De som har gått bort, er borte for all tid. De er ute av tiden. De er død. Det er noe mer brutalt å si. Begge deler er uttrykk vi både kan og bør bruke. 

Begravelser

Denne uka har jeg hatt tre begravelser. Selv om jeg er reisende i større og mindre kriser rundt omkring i verden, er det heller sjelden jeg har begravelser. For en menighetsprest, er begravelser en større del av hverdagen. 

 Jeg har stor respekt for prester som jobber ukentlig med begravelser. Respekten går også til kirketjenere, gravere, organister, de som jobber på begravelsesbyrå og andre som er involvert i det følsomme arbeidet i etterkant av at noen har gått bort. Krisehåndtering er ikke bare en gang i blant. Det skjer ukentlig. 

 Jeg har også stor respekt for oppgaven det er å følge noen til graven. Det er en vond vandring for familie og andre som stod avdøde nær. Som prest er jeg med på noe av den vandringen. Da kan ord og ritualer bety mye for å lindre sorgen. Samtidig kan det også være en hjelp til ikke å flykte fra den.

Vi kan ikke flykte fra virkeligheten. Vi vet at døden er en realitet. Det er det vonde vi opplever når vi mister noen av våre. Vi vet også at dødskrefter er en realitet i det som bryter ned livet. Det kan være alderdom, sykdom, ulykker eller andre ting som inntreffer. Det er vondt å ta avskjed. Det er noe av det vondeste og vanskeligste vi gjør. Men det er ikke ondt det som ligger til grunn for avskjeden. Det er stor forskjell på det vonde og på ondskap. 

Ondskap er dessverre også en virkelighet på jord. Det finner vi i konflikter, lokale eller internasjonale. Det finner vi i egoisme og vår skjeve utnyttelse av jordens ressurser. Det finner vi der hatet råder. Det er ikke en tilfeldighet at det i bønnen Fadervår står «frels oss fra det onde». Det står ikke «frels oss fra det vonde». 

Som prest og kirke er vi bærere av et budskap som handler om livet. Kristendommen er livets religion. Vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på døden. Vi tror på livet både før og etter døden!

Det er de som har opplevd dødskrefter i kirkens navn. Det er tilfeller hvor Guds navn er misbrukt. Det skal vi ikke legge lokk over. Enda viktigere blir det da at vi står sammen i kampen for livet og løfter hvert enkelt menneske som uendelig verdifullt. Vi står alle i en daglig kamp for verdier. Det ligger i de små og store valg vi gjør. 

Håndtrykk

 Det har blitt noen håndtrykk denne uka. Det skal liksom ikke skje, men jeg griper de hender som rekkes fram. Jeg kan ikke si nei til en som rekker meg handa si som takk. Han som ikke sa noe, før vi satt med kaffekoppen etterpå. Da kom setningene. Litt etter litt. Og håndtrykket var der fast som fjell. Så skal du vite at hendene blir vasket med sprit både før og etter. Slik også med kirkebenkene. Det lukter mer sprit i kirkene i dag enn etter en real fest. 

Det er godt å stå i en begravelse og snakke om livet. Denne uka har jeg snakket om det som var, men samtidig løftet opp det som skal bli.

Det sårbare livet. Det handler om at vi alle en gang skal dø. Men selv da. Min oppgave er å løfte frem håpet om noe mer. Når tiden tar slutt. Når pusten har stoppet opp. Når timeglasset har rent ut. Selv da. Selv da peker vi på livet. Selv når vi bærer kisten ut av kirken, og den senkes i seks fot jord. Det er brutalt virkelig. Det er tøft for alle som er tilstede. Det er tøft også for meg som prest. Men selv da. Selv da handler det om livet.

Vi skal møtes igjen!
Det er håpet som bærer 
selv når alt håp er forbi

Alt skapte han vakkert i sin tid. 
Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter
                                                      Forkynneren 3

Kirkenes Kirke.

Det norske flagg

Det var godt å se alle de norske flaggene på 17.mai. 
Det var som mat til kropp og sjel. Selv om vinden blåste og regnet falt ned, varmet det å merke det gode fellesskapet vi har som folk og nasjon. Selv avstanden koronaviruset krever at vi har, klarte ikke å holde borte varmen mellom oss. Flagget ble igjen et viktig symbol på at vi står sammen - tross alt!

Jeg er stolt av det norske flagg.
Det er et vakkert flagg. Korsmerket i rødt, hvitt og blått.
Det står for viktige verdier vi bygger vårt fellesskap på.

Men flagget kan også misbrukes. 

Flagget misbrukes hvis vi bruker det til å holde avstand og bryte andre mennesker ned. 
Flagget misbrukes hvis vi glemmer at vi lever i et større felleskap på jord.
Flagget misbrukes hvis det løftes som et hvitt nasjonalistisk symbol
og brukes som våpen i ekstremisters hender, 
eller i egoistenes klør. 

Heldigvis kan vi stolt løfte det norske flagg som et symbol på frihet, 
likeverd 
og raushet.

Det å være raus står for meg som et enkelt ord med mye innhold.  
Jeg må selv aktivt jobbe med å løfte dette ordet i eget liv. 
Det å være raus krever at vi er bevist på hva vi vil skal prege våre liv. 
Det gjelder meg. Det gjelder oss. Vi.

Vi trenger rausheten i våre nære relasjoner, 
og i våre forhold til andre mennesker på jord. 

Vi er en av flere.
Det inkluderende rause fellesskap er det gode fellesskap!

Flagg formet som et hjerte ved Lista Fyr.