Hele mitt liv har jeg spilt på bortebane. Derfor betyr det ekstra mye å føle seg hjemme. Den følelsen kan jeg oppleve å få flere steder. Hjemmefølelsen får jeg når jeg finner et rom, et hotell, en gate, en kafe, eller et hus som jeg føler meg hjemme i. Det handler om å komme tilbake til der en har vært før, og det handler om å føle seg velkommen.
Selv de mest profesjonelle fotballspillere, er utenfor konforsonen når de spiller borte. Det blir oftest flere tap på bortebane, enn på løkka. Det er lettere når en har sine egne rundt seg, de som vil ditt beste og som løfter deg fram. Det heter seg at gode hjemmesupportere er «den tolvte spilleren på laget». Vi lar oss påvirke av omgivelsene, og er tryggere når vi spiller på hjemmebane.
Det er ulike grader av hjem, men det gjør alltid inntrykk når noen ser meg inn i øynene og sier «velkommen tilbake», «takk for sist» eller «kjekt å se deg igjen» Selvsagt er det best å bli møtt med ordene; «Velkommen hjem!». Det varmer, og noe jeg alltid lengter etter. Jeg er lettere påvirkelig enn det jeg ofte tror.
For de fleste av oss, betyr det mye å ha et sted som vi kan kalle et hjem.
Fra jeg var mindre enn det jeg kan huske, har jeg flyttet rundt på kloden. Jeg ble født under et høydeopphold på femtenhundre meter. Det var lenge før noen innen toppidretten hadde tenkt tanken på at det utgjorde en viktig fordel i konkurransen om å komme seg fram i livet. Byen het Antsirabe, og ligger på en høyderygg i innlandet på Madagaskar. Det er min fødeby, og var også der jeg bodde på internat i mine første skoleår.
Selve hjemmet var noen dagsreiser borte, på kysten i øst. Der var det så varmt at osten smeltet hvis den stod på bordet under frokosten. Vi hadde en terrasse rundt hele huset som jeg kunne springe og sykle på. Om kvelden kom myggen, og lyder som hørte mørket til. Myggen er det farligste «dyr» på kloden, hvert fall det som tar flest liv, men lydene i mørket i tropene er den vakreste musikk. Det er naturens egen vuggevise.
Lydene i natten i tropene, er den vakreste musikk.
Langt borte, var hjemme i Norge. Det var visst derfor jeg var hvit, og mine venner de første årene hadde en annen farge. Jeg bodde ute, eller borte om du vil si det slik, eller langt der nede og litt til høyre på globusen. Det var den gangen de færreste hadde vært lenger sør enn til Kristiansand. Da mine foreldre gikk om bord på båten som lå til kai i Stavanger, den som skulle føre de ut i verden for første gang, var kaien full av mennesker som tok farvel. I dag drar vi dit vi vil, og når vi vil, uten at vi har anelse om hvordan avstand en gang var.
Jeg har besøkt Madagaskar flere ganger som voksen. Det gjør alltid inntrykk. Tårene rant da jeg for et par ti år siden gikk inn for landing på Ivato flyplass utenfor hovedstaden Antananarivo, og den røde jorden, palmene og rismarkene ble synlig. Jeg hadde ikke mulighet til å stoppe tårene. Enda kraftigere ble det da jeg gikk ut av flyet og alle sansene gikk i full alarmberedskap. Lydene, smakene, luktene og det jeg med øynene så, var noe jeg kjente igjen. Jeg var hjemme.
Frukt på markedet i Baku
Bortebaneteologi
Nå reiser jeg halve kloden rundt for å møte nordmenn som bor og jobber på ulike steder. Da spiller jeg alltid på bortebane. Jeg har ingen menighet eller kirkehus som jeg kan gjemme meg i. Jeg har ingen katedral å invitere inn til. Jeg har ikke min egen leilighet jeg kan låse meg inne i. Jeg er på besøk, mens de jeg treffer er hjemme. Da er de trygge, og jeg kan være på tynn is. Det gir et godt grunnlag for åpne og gode samtaler. Det gir en egen «bortebaneteologi», hvor jeg må tåle å bli avvist. Det er fremdeles mange nordmenn som har prestefobi. Det er en fobi jeg respekterer, og også noen ganger kan forstå. Men det er heldigvis også mange som våger å møte meg med et åpent sinn og invitere inn. Da kan en prat rundt en kaffekopp, eller en rusletur, bli noe som gir glimt av liv.
Samtidig som jeg ofte spiller på bortebane, er det likevel godt å komme tilbake til steder hvor jeg har vært. Og det gjør godt å treffe folk igjen. Det er møtene med mennesker som gir mening i det å reise. Første gang vi treffes blir vi kjent. Andre gang, blir vi venner. Er vi så heldig å treffes flere ganger, får vi følelsen av å være i familie. Utenlands er det ofte lettere slik.
Frokost er et intimt måltid. Bildet er fra Baku i 2022. Godt brød, varm te og den gode samtale rundt bordet.