Et bilde fra en liten gate, eller smug, i Kathmandu. Hva det symboliserer kan du selv finne ut. Det er slik med poesien, den må tolkes.

På bortebane

January 29, 2023

Hele mitt liv har jeg spilt på bortebane. Derfor betyr det ekstra mye å føle seg hjemme. Den følelsen kan jeg oppleve å få flere steder. Hjemmefølelsen får jeg når jeg finner et rom, et hotell, en gate, en kafe, eller et hus som jeg føler meg hjemme i. Det handler om å komme tilbake til der en har vært før, og det handler om å føle seg velkommen.

Selv de mest profesjonelle fotballspillere, er utenfor konforsonen når de spiller borte. Det blir oftest flere tap på bortebane, enn på løkka. Det er lettere når en har sine egne rundt seg, de som vil ditt beste og som løfter deg fram. Det heter seg at gode hjemmesupportere er «den tolvte spilleren på laget». Vi lar oss påvirke av omgivelsene, og er tryggere når vi spiller på hjemmebane.

Det er ulike grader av hjem, men det gjør alltid inntrykk når noen ser meg inn i øynene og sier «velkommen tilbake», «takk for sist» eller «kjekt å se deg igjen» Selvsagt er det best å bli møtt med ordene; «Velkommen hjem!». Det varmer, og noe jeg alltid lengter etter. Jeg er lettere påvirkelig enn det jeg ofte tror.

For de fleste av oss, betyr det mye å ha et sted som vi kan kalle et hjem.

Fra jeg var mindre enn det jeg kan huske, har jeg flyttet rundt på kloden. Jeg ble født under et høydeopphold på femtenhundre meter. Det var lenge før noen innen toppidretten hadde tenkt tanken på at det utgjorde en viktig fordel i konkurransen om å komme seg fram i livet. Byen het Antsirabe, og ligger på en høyderygg i innlandet på Madagaskar. Det er min fødeby, og var også der jeg bodde på internat i mine første skoleår.

Selve hjemmet var noen dagsreiser borte, på kysten i øst. Der var det så varmt at osten smeltet hvis den stod på bordet under frokosten. Vi hadde en terrasse rundt hele huset som jeg kunne springe og sykle på. Om kvelden kom myggen, og lyder som hørte mørket til. Myggen er det farligste «dyr» på kloden, hvert fall det som tar flest liv, men lydene i mørket i tropene er den vakreste musikk. Det er naturens egen vuggevise.

Lydene i natten i tropene, er den vakreste musikk.

Langt borte, var hjemme i Norge. Det var visst derfor jeg var hvit, og mine venner de første årene hadde en annen farge. Jeg bodde ute, eller borte om du vil si det slik, eller langt der nede og litt til høyre på globusen. Det var den gangen de færreste hadde vært lenger sør enn til Kristiansand. Da mine foreldre gikk om bord på båten som lå til kai i Stavanger, den som skulle føre de ut i verden for første gang, var kaien full av mennesker som tok farvel. I dag drar vi dit vi vil, og når vi vil, uten at vi har anelse om hvordan avstand en gang var.

Jeg har besøkt Madagaskar flere ganger som voksen. Det gjør alltid inntrykk. Tårene rant da jeg for et par ti år siden gikk inn for landing på Ivato flyplass utenfor hovedstaden Antananarivo, og den røde jorden, palmene og rismarkene ble synlig. Jeg hadde ikke mulighet til å stoppe tårene. Enda kraftigere ble det da jeg gikk ut av flyet og alle sansene gikk i full alarmberedskap. Lydene, smakene, luktene og det jeg med øynene så, var noe jeg kjente igjen. Jeg var hjemme.

Bortebaneteologi

Nå reiser jeg halve kloden rundt for å møte nordmenn som bor og jobber på ulike steder. Da spiller jeg alltid på bortebane. Jeg har ingen menighet eller kirkehus som jeg kan gjemme meg i. Jeg har ingen katedral å invitere inn til. Jeg har ikke min egen leilighet jeg kan låse meg inne i. Jeg er på besøk, mens de jeg treffer er hjemme. Da er de trygge, og jeg kan være på tynn is. Det gir et godt grunnlag for åpne og gode samtaler. Det gir en egen «bortebaneteologi», hvor jeg må tåle å bli avvist. Det er fremdeles mange nordmenn som har prestefobi. Det er en fobi jeg respekterer, og også noen ganger kan forstå. Men det er heldigvis også mange som våger å møte meg med et åpent sinn og invitere inn. Da kan en prat rundt en kaffekopp, eller en rusletur, bli noe som gir glimt av liv.

Samtidig som jeg ofte spiller på bortebane, er det likevel godt å komme tilbake til steder hvor jeg har vært. Og det gjør godt å treffe folk igjen. Det er møtene med mennesker som gir mening i det å reise. Første gang vi treffes blir vi kjent. Andre gang, blir vi venner. Er vi så heldig å treffes flere ganger, får vi følelsen av å være i familie. Utenlands er det ofte lettere slik.

Frokost er et intimt måltid. Bildet er fra Baku i 2022. Godt brød, varm te og den gode samtale rundt bordet.

En lang julereise

December 17, 2022

Det er mørkt ute, men jeg er våken og klar til siste etappe på min julereise. Drosjen går kl 0330 på morgenkvisten. Det er hverken tidlig på morgenen, eller sent på kvelden. Det er natt. Jeg føler ikke jeg har fått sovet før jeg må stå opp, men da er det håp om å sovne på flyet som skal bringe meg fra Islamabad til Istanbul, og videre til Kastrup og Sola. Selvsagt ble det lange timer på flyet hvor søvnen uteble.

Jeg har bak meg tre ukers julereise som ambulerende sjømannsprest. Kjenner at det skal bli kjekt å komme «hjem til jul». Det er mer enn et begrep. Det er å kunne la alle sansene føle seg hjemme i det gode felleskap i den store høytiden.

I årene jeg bodde på Svalbard, var juleturen en fantastisk opplevelse. Sammen med Sysselmannen, dro vi med helikopter til de ulike utposter på øygruppen. I de gode samlingene på fangsthytter og ulike stasjoner, opptrådde helikoptermannskapet som englekor. Vi fra kirken supplerte der tonene gikk i surr eller stoppet opp. Vi leste juleevangeliet, og jeg fikk gleden av å si noen ord. Alltid ble julesamlingen avsluttet ved at vi sang «Deilig er jorden» sittende rundt det lille borde på hytta, og jeg fikk lyse Guds velsignelse under den store himmelhvelvingen av stjerner og nordlys. Det høres romantisk ut, men livet har mer romantikk i seg når vi forteller om det enn da vi satt to-tre timer i overlevingsdrakt i mørket på vei til Bjørnøya.

Jeg har forlatt Svalbard. Det er tilbake som en del av min historie, på godt og vondt. Men tradisjonen med juletur har jeg beholdt. Fremdeles må jeg over skylaget for å komme meg fra sted til sted, og budskapet er det samme. Salmene synger vi med de stemmer vi har. Det er bare vakrere til mer rusten en stemme er. Smilene sitter løst. Det er høytid som vi bærer med oss fra vi var barn, og som vi gir videre fra generasjon til - tider skal komme og henrulle over jord. Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer. Tonen fra himmelen!

Flott å holde en nordisk julegudstjeneste i The Peace Cathedral, en lokal baptist kirke, i Tbilisi. Alltid godt også å kunne samarbeide med prester fra andre kirker. Fra venstre; Ambassadør Helene Sand Andresen, Erkebiskop Malkhaz Songulashvili, ambulerende sjømannsprest Leif Magne Helgesen, Nuntius Jose Bettencourt og biskop Ilia.

Dette året gikk turen til Beirut, Vilnius, Tbilisi og Islamabad. Det har vært en lang reise med mange inntrykk. Det som bærer meg gjennom en juletur er gleden over det gode fellesskap når vi treffes rundt et bord. Samtalene, sangen, ettertenksomheten, sårheten, smilene, smaken av kakemenn og pepperkaker, og bønn om fred på jord. Deilig er jorden. Prektig er Guds himmel!

Vi leser hvert år historien om Gud som kom til oss som den minste, et sårbart lite barn. Det ble opprettet kontakt med mobilabonnenten. Foreldrene, Josef og Maria, måtte ta med seg barnet og flykte på grunn av politikk, på grunn av at en hersker ville ha mer makt og var redd for å miste ansikt, på grunn av at politimenn og soldater ville følge ordre og drepe de barn som var i området, på grunn av våpen som ville brukes i angrep på mennesker, på grunn av ondskap. Det slår meg at juleevangeliet er og blir aktuelt. Heldigvis er det også aktuelt på den måten at det gir håp inn i den svarte natten.

Det har blitt noen lys som har blitt tent på denne reisen. Lys i form av ord og samtaler, lys i form av å dele brød og vin, lys i form av det gode fellesskap, og lys i form av konkrete stearinlys vi har tent. Det har blitt noen bønner jeg har bedt for de jeg har møtt på min vei. Lys er tent som håp og bønn for fremtiden.

Det er viktig å tenne lys for fred, og for hverandre, i denne mørketid.

Juletrær finner en i alle land. Den evig grønne fargen holder seg fra år til år. I andre land ser jeg ikke flagg på juletrær. Det kan være mye rart på et juletre i de ulike land, men ikke flagg. Det må være et norsk fenomen, og kanskje nordisk. Jeg liker ikke flagg på et juletre. De har ikke noe der å gjøre. Det blir for nasjonalistisk, etter min smak. I beste fall kan vi ha en lenke med alle jordens flagg. Samtidig har folk ulike tradisjoner. Vi tåler mangfoldet, også på juletrær.

Det gikk greit gjennom de ulike sikkerhetskontrollene på Islamabad International Airport. Det blir noen ganger tålmodighetsprøver som jeg settes på, men denne natten gikk det greit. Da var det bare å vente et par timer til flyet skulle gå. Det er bedre å vente, enn å komme for sent.

Problemet oppstod da jeg ikke rakk flyet i Istanbul. Selv om jeg ville tatt OL-medalje i kappgang med farten jeg holdt, og svetten silte etter kraftanstrengelsen, var porten stengt da jeg nådde fram. Det er ikke første gang det skjer. Det ble noe ekstra stress for å komme seg videre. Heldigvis omdirigerte de meg til et senere fly i nesten samme retning. At det også ble flere timers forsinkelse på Gardermoen, var som krokanstrø på softisen. Når noe begynner å gå galt, følger gjerne mer med.