En lang julereise

Det er mørkt ute, men jeg er våken og klar til siste etappe på min julereise. Drosjen går kl 0330 på morgenkvisten. Det er hverken tidlig på morgenen, eller sent på kvelden. Det er natt. Jeg føler ikke jeg har fått sovet før jeg må stå opp, men da er det håp om å sovne på flyet som skal bringe meg fra Islamabad til Istanbul, og videre til Kastrup og Sola. Selvsagt ble det lange timer på flyet hvor søvnen uteble.

Jeg har bak meg tre ukers julereise som ambulerende sjømannsprest. Kjenner at det skal bli kjekt å komme «hjem til jul». Det er mer enn et begrep. Det er å kunne la alle sansene føle seg hjemme i det gode felleskap i den store høytiden.

I årene jeg bodde på Svalbard, var juleturen en fantastisk opplevelse. Sammen med Sysselmannen, dro vi med helikopter til de ulike utposter på øygruppen. I de gode samlingene på fangsthytter og ulike stasjoner, opptrådde helikoptermannskapet som englekor. Vi fra kirken supplerte der tonene gikk i surr eller stoppet opp. Vi leste juleevangeliet, og jeg fikk gleden av å si noen ord. Alltid ble julesamlingen avsluttet ved at vi sang «Deilig er jorden» sittende rundt det lille borde på hytta, og jeg fikk lyse Guds velsignelse under den store himmelhvelvingen av stjerner og nordlys. Det høres romantisk ut, men livet har mer romantikk i seg når vi forteller om det enn da vi satt to-tre timer i overlevingsdrakt i mørket på vei til Bjørnøya.

Jeg har forlatt Svalbard. Det er tilbake som en del av min historie, på godt og vondt. Men tradisjonen med juletur har jeg beholdt. Fremdeles må jeg over skylaget for å komme meg fra sted til sted, og budskapet er det samme. Salmene synger vi med de stemmer vi har. Det er bare vakrere til mer rusten en stemme er. Smilene sitter løst. Det er høytid som vi bærer med oss fra vi var barn, og som vi gir videre fra generasjon til - tider skal komme og henrulle over jord. Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer. Tonen fra himmelen!

Flott å holde en nordisk julegudstjeneste i The Peace Cathedral, en lokal baptist kirke, i Tbilisi. Alltid godt også å kunne samarbeide med prester fra andre kirker. Fra venstre; Ambassadør Helene Sand Andresen, Erkebiskop Malkhaz Songulashvili, ambulerende sjømannsprest Leif Magne Helgesen, Nuntius Jose Bettencourt og biskop Ilia.

Dette året gikk turen til Beirut, Vilnius, Tbilisi og Islamabad. Det har vært en lang reise med mange inntrykk. Det som bærer meg gjennom en juletur er gleden over det gode fellesskap når vi treffes rundt et bord.  Samtalene, sangen, ettertenksomheten, sårheten, smilene, smaken av kakemenn og pepperkaker, og bønn om fred på jord. Deilig er jorden. Prektig er Guds himmel!

Vi leser hvert år historien om Gud som kom til oss som den minste, et sårbart lite barn. Det ble opprettet kontakt med mobilabonnenten. Foreldrene, Josef og Maria, måtte ta med seg barnet og flykte på grunn av politikk, på grunn av at en hersker ville ha mer makt og var redd for å miste ansikt, på grunn av at politimenn og soldater ville følge ordre og drepe de barn som var i området, på grunn av våpen som ville brukes i angrep på mennesker, på grunn av ondskap. Det slår meg at juleevangeliet er og blir aktuelt. Heldigvis er det også aktuelt på den måten at det gir håp inn i den svarte natten.

Det har blitt noen lys som har blitt tent på denne reisen. Lys i form av ord og samtaler, lys i form av å dele brød og vin, lys i form av det gode fellesskap, og lys i form av konkrete stearinlys vi har tent. Det har blitt noen bønner jeg har bedt for de jeg har møtt på min vei. Lys er tent som håp og bønn for fremtiden.

Det er viktig å tenne lys for fred, og for hverandre, i denne mørketid.

Juletrær finner en i alle land. Den evig grønne fargen holder seg fra år til år. I andre land ser jeg ikke flagg på juletrær. Det kan være mye rart på et juletre i de ulike land, men ikke flagg. Det må være et norsk fenomen, og kanskje nordisk. Jeg liker ikke flagg på et juletre. De har ikke noe der å gjøre. Det blir for nasjonalistisk, etter min smak. I beste fall kan vi ha en lenke med alle jordens flagg. Samtidig har folk ulike tradisjoner. Vi tåler mangfoldet, også på juletrær.

Det gikk greit gjennom de ulike sikkerhetskontrollene på Islamabad International Airport. Det blir noen ganger tålmodighetsprøver som jeg settes på, men denne natten gikk det greit. Da var det bare å vente et par timer til flyet skulle gå. Det er bedre å vente, enn å komme for sent.

Problemet oppstod da jeg ikke rakk flyet i Istanbul. Selv om jeg ville tatt OL-medalje i kappgang med farten jeg holdt, og svetten silte etter kraftanstrengelsen, var porten stengt da jeg nådde fram. Det er ikke første gang det skjer. Det ble noe ekstra stress for å komme seg videre. Heldigvis omdirigerte de meg til et senere fly i nesten samme retning. At det også ble flere timers forsinkelse på Gardermoen, var som krokanstrø på softisen. Når noe begynner å gå galt, følger gjerne mer med.

Jeg regner med å nå fram til jul med både kropp og sjel, selv om det etter en intens høst antagelig vil ta noe tid å lande.

På Luciafeiring i den svenske residensen i Islamabad

En lang julereise

Det er mørkt ute, men jeg er våken og klar til siste etappe på min julereise. Drosjen går kl 0330 på morgenkvisten. Det er hverken tidlig på morgenen, eller sent på kvelden. Det er natt. Jeg føler ikke jeg har fått sovet før jeg må stå opp, men da er det håp om å sovne på flyet som skal bringe meg fra Islamabad til Istanbul, og videre til Kastrup og Sola. Selvsagt ble det lange timer på flyet hvor søvnen uteble.

Jeg har bak meg tre ukers julereise som ambulerende sjømannsprest. Kjenner at det skal bli kjekt å komme «hjem til jul». Det er mer enn et begrep. Det er å kunne la alle sansene føle seg hjemme i det gode felleskap i den store høytiden.

I årene jeg bodde på Svalbard, var juleturen en fantastisk opplevelse. Sammen med Sysselmannen, dro vi med helikopter til de ulike utposter på øygruppen. I de gode samlingene på fangsthytter og ulike stasjoner, opptrådde helikoptermannskapet som englekor. Vi fra kirken supplerte der tonene gikk i surr eller stoppet opp. Vi leste juleevangeliet, og jeg fikk gleden av å si noen ord. Alltid ble julesamlingen avsluttet ved at vi sang «Deilig er jorden» sittende rundt det lille borde på hytta, og jeg fikk lyse Guds velsignelse under den store himmelhvelvingen av stjerner og nordlys. Det høres romantisk ut, men livet har mer romantikk i seg når vi forteller om det enn da vi satt to-tre timer i overlevingsdrakt i mørket på vei til Bjørnøya.

Jeg har forlatt Svalbard. Det er tilbake som en del av min historie, på godt og vondt. Men tradisjonen med juletur har jeg beholdt. Fremdeles må jeg over skylaget for å komme meg fra sted til sted, og budskapet er det samme. Salmene synger vi med de stemmer vi har. Det er bare vakrere til mer rusten en stemme er. Smilene sitter løst. Det er høytid som vi bærer med oss fra vi var barn, og som vi gir videre fra generasjon til - tider skal komme og henrulle over jord. Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer. Tonen fra himmelen!

Flott å holde en nordisk julegudstjeneste i The Peace Cathedral, en lokal baptist kirke, i Tbilisi. Alltid godt også å kunne samarbeide med prester fra andre kirker. Fra venstre; Ambassadør Helene Sand Andresen, Erkebiskop Malkhaz Songulashvili, ambulerende sjømannsprest Leif Magne Helgesen, Nuntius Jose Bettencourt og biskop Ilia.

Dette året gikk turen til Beirut, Vilnius, Tbilisi og Islamabad. Det har vært en lang reise med mange inntrykk. Det som bærer meg gjennom en juletur er gleden over det gode fellesskap når vi treffes rundt et bord.  Samtalene, sangen, ettertenksomheten, sårheten, smilene, smaken av kakemenn og pepperkaker, og bønn om fred på jord. Deilig er jorden. Prektig er Guds himmel!

Vi leser hvert år historien om Gud som kom til oss som den minste, et sårbart lite barn. Det ble opprettet kontakt med mobilabonnenten. Foreldrene, Josef og Maria, måtte ta med seg barnet og flykte på grunn av politikk, på grunn av at en hersker ville ha mer makt og var redd for å miste ansikt, på grunn av at politimenn og soldater ville følge ordre og drepe de barn som var i området, på grunn av våpen som ville brukes i angrep på mennesker, på grunn av ondskap. Det slår meg at juleevangeliet er og blir aktuelt. Heldigvis er det også aktuelt på den måten at det gir håp inn i den svarte natten.

Det har blitt noen lys som har blitt tent på denne reisen. Lys i form av ord og samtaler, lys i form av å dele brød og vin, lys i form av det gode fellesskap, og lys i form av konkrete stearinlys vi har tent. Det har blitt noen bønner jeg har bedt for de jeg har møtt på min vei. Lys er tent som håp og bønn for fremtiden.

Det er viktig å tenne lys for fred, og for hverandre, i denne mørketid.

Juletrær finner en i alle land. Den evig grønne fargen holder seg fra år til år. I andre land ser jeg ikke flagg på juletrær. Det kan være mye rart på et juletre i de ulike land, men ikke flagg. Det må være et norsk fenomen, og kanskje nordisk. Jeg liker ikke flagg på et juletre. De har ikke noe der å gjøre. Det blir for nasjonalistisk, etter min smak. I beste fall kan vi ha en lenke med alle jordens flagg. Samtidig har folk ulike tradisjoner. Vi tåler mangfoldet, også på juletrær.

Det gikk greit gjennom de ulike sikkerhetskontrollene på Islamabad International Airport. Det blir noen ganger tålmodighetsprøver som jeg settes på, men denne natten gikk det greit. Da var det bare å vente et par timer til flyet skulle gå. Det er bedre å vente, enn å komme for sent.

Problemet oppstod da jeg ikke rakk flyet i Istanbul. Selv om jeg ville tatt OL-medalje i kappgang med farten jeg holdt, og svetten silte etter kraftanstrengelsen, var porten stengt da jeg nådde fram. Det er ikke første gang det skjer. Det ble noe ekstra stress for å komme seg videre. Heldigvis omdirigerte de meg til et senere fly i nesten samme retning. At det også ble flere timers forsinkelse på Gardermoen, var som krokanstrø på softisen. Når noe begynner å gå galt, følger gjerne mer med.

Jeg regner med å nå fram til jul med både kropp og sjel, selv om det etter en intens høst antagelig vil ta noe tid å lande.

På Luciafeiring i den svenske residensen i Islamabad

Når det negative er positivt

Igjen skal jeg ut på reis. Denne gangen setter jeg kurs mot nord. Egentlig er det ganske langt sør jeg skal, men for å komme dit må jeg dra langt nord fra der jeg er nå. Og vest. Jeg skal til sørvest i landet. Det ligger nord for Sørlandet og sør for Vestland. 

Jeg trenger ikke ta en Covid-test for å dra til hjemlandet, men jeg gjør det likevel. Hvis papirene er i orden er det lettere å komme seg gjennom de sluser en må passere på de ulike flyplasser. I tillegg gir det en viss trygghet at en ikke tar med seg noe inn til Norge som er der fra før. 

Da jeg tok testen i Stavanger i oktober, tok det over to døgn før jeg fikk svar. I tillegg kosta det skjorta, og den var ikke på salg. I Dubai fikk jeg en sms fem timer etter testen, og til en tredjedel av prisen. Felles begge steder er at de rota bak i hjernen med en pinne og dro ut det lille de fant. 

Det var negativt svar på testen denne gangen også. Det er jo positivt. Hadde det vært et positivt svar, ville det vært negativt. 

Det er lett å rote når en skal tyde svaret på slike prøver. Da er det viktig å holde tunga rett i munnen. For å være sikker stod det i meldingen at det NEGATIVE resultatet betydde at jeg NOT have the virus. I tillegg var det en anbefaling om å være forsiktig og be safe. Det var jo hyggelig sagt. 

Går det ikke, så går det!

Dette året har mye endret seg. Fra å bevege seg med vinger over jord, har jeg blitt tvunget til å holde meg i ro. Det er mange besøk og møter som har blitt kansellert. Samtidig har jeg en tenkning som gjør at når det er satt en bom på veien, betyr ikke det at bevegelsen stopper opp. Da handler det om å finne en ny sti som fører fram. Er det satt opp et gjerde med piggtråd på toppen, vil jeg forsøke å finne et smutthull. Er det ikke mulig, vil jeg gå i en annen retning. 

«Går det ikke så går det», er en av mine leveregler. Det gjorde at jeg bevegde meg nord da jeg ikke kunne dra sør. Slik fikk jeg oppleve Kirkenes og Finnmark i sommer. Det gav mersmak. Det er et område av Norge som har mye mektig og flott av både mennesker og natur. I høst har jeg fått muligheten til å være i ro i Dubai. Det har gjort at jeg har blitt kjent på en annen måte enn bare ved å være på besøk. 

Det negative i å få begrensede muligheter til å bevege seg har gitt meg ro til å møte noen over tid. Det er en kunst å være. Da må en legge bort alt kav og flyktighet, og puste både inn og ut. Det har vært en god øvelse dette året. 

På tur

Det å gå er positiv trim for både tanker og kropp. Etter at ordren i mars kom om å holde seg i ro, har jeg gått mer en årene før. Da jeg bodde på Svalbard gikk jeg ofte på tur, men ofte er ikke det samme som hver dag. I Longyearbyen ble det ekstremturer opp og ned fjellsider i allslags vær. For sikkerhets skyld bar jeg alltid på et våpen. Det var god trim å gå i fjellet med en ekstra bør, men etter at jeg har flyttet sør for Bjørnøya er det deilig å slippe å gå med rifle. Det er godt å føle seg trygg uten at en må bære et halvladet våpen på ryggen. 

I sør går jeg mer enn jeg gjorde i nord, og dette året slår jeg mine egne rekorder med god margin. Det som var en kjedelig ordre å få, har blitt en mulighet til å bevege seg mer. Mange av turene går i byområder, men der er det mye å se av både mennesker, bygninger og natur. Jeg har blitt kjent med mitt eget nærområde på en annen måte enn da jeg var ungdom og kjørte moped dit jeg skulle. Da hadde jeg en knallert som kom opp i 65 km/t i nedoverbakke med medvind. Som regel var det motvind og regn, men jeg kom fram likevel. I dag tar det enda lengre tid siden jeg ofte går på egne ben. 

Det skal bli godt å komme hjem til jul, men ikke bare. Først er det ti dager i karantene. Det har sine utfordringer. Verst er det likevel når en endelig slipper fri. Da skal en holde avstand og begrense hvor mange og hvor ofte en treffer folk. Det er som å bli satt fri med fotlenke. Heldigvis er det ikke begrensinger på hvor mange som kan gå tur i sammen!!

Sa jeg noe om været? Nei, det får andre bry seg om. Selv tar jeg det som kommer med et smil selv om jeg reiser fra sol til regn og vind. Det som for noen er negativt velger jeg å være positiv til.