Årets juletur er utfordrende. Det som gjør at jeg legger ut på en slik reise er de gode samtaler underveis. Portrettet av meg er tatt av Kai Flatekvål

Med julesalmer i kofferten

November 21, 2023

Tidlig mandag morgen, før reveljen hadde kimt, var jeg lys våken. Det er slik jeg er bygd. Som regel våkner jeg før alarmen, samme hvilket tidspunkt den er satt på. Jeg har en tidsinnstilt klokke i meg som sier fra fem minutter før det ringer. Da slipper jeg heldigvis å våkne til lyden av ulyd.

Denne mandagen var starten på årets juletur. Den har i seg steder som sendte tankene ut på reis lenge før kroppen skulle følge med. Det er nødvendig å gjøre avtaler, bestille fly og hoteller. Noen land må jeg også ha visum til. Det gjør det ekstra komplisert. Det er mer arbeid på mine hjemopphold, enn det jeg hadde trodd før jeg begynte i denne jobben. Tankene denne gangen handlet dog ikke om logistikk og praktiske utfordringer. De var mer i alarmberedskap på grunn av at verden er blitt et urolig sted å bevege seg i.

Når tankene roter seg til og angsten kommer krypende, tenker jeg at det tross alt er godt at jeg ikke er en maskin. Vi mennesker er ikke roboter. Det sier jeg både til de jeg møter på min vei, og til meg selv. Vi tenker, føler, reagerer og preges av det som rører seg rundt oss. At følelser kommer i alarmberedskap kan være et sunnhetstegn, selv om vi også må være på vakt mot oss selv. Kroppen sier ofte fra før vi selv gjør.

Heldigvis er vi mennesker som reagerer. Vi er ikke roboter. Både kropp og sjel preges av livet slik virkeligheten er.

Mitt reiseområde som ambulerende sjømannsprest har utviklet seg i negativ retning. Flere steder har konflikter eksplodert. Det er nesten så jeg drømmer meg tilbake til tiden med covid, da verden var satt på pause. Uten å ha klare tall foran meg, tror jeg det gikk flere liv som følge av covid enn det gjør i kriger i dag. Likheten er at korona og konflikter begge er farlige virus som har lett for å spre seg, samt at de begge rammer uskyldige mennesker. I kriger er det ofte uskyldige barn, voksne og eldre som blir blodige offer for det noen maktsyke ledere har funnet på.

Portrett av ein goe mann; Anstein Kalberg

En engel av en kamerat

Etter morgenstellet og en rykendevarm svart kaffe, var jeg klar til å sette kursen mot flyplassen. Som avtalt kom min gode venn, Anstein Kalberg, tidlig på morgenkvisten for å hente meg. Anstein er en tidligere kollega og nær venn fra da vi begge jobbet i Kosovo for tjue år siden. Vi er blitt noen år eldre siden da, både han og jeg, men likevel stiller han alltid opp med et smil. Anstein sparer Sjømannskirken for noen drosjekroner ved sin oppgave som sjåfør, men for meg handler det om mer enn sparte sedler. Den gode samtale før og etter en reise er alltid noe som gir energi. Vi kan mimre tilbake i tid, snakke om vind, regn og snø, samt at vi kan si noe om utfordringer som ligger foran eller bak. De små samtaler er viktigere enn det vi ofte selv vet.

Den gode samtale er medisin. Det er bedre med en halvtime i bilen sammen med Anstein, enn å besøke et apotek.

Det å dra på juletur høres romantisk ut, slik juleevangeliet også ofte blir fortalt. Vi trenger de søte fortellinger, men historien er mer enn smaken av riskrem og julekaker. Den forteller om et under av liv midt i den harde virkelighet. Gud kom inn i vår tid. Det virker som jorden var preget av like mange blodige konflikter da som nå.

Det er lett å miste motet når mørket er svart, men også i år har jeg gleden av å være med å synge julen inn flere steder. Salmen «Deilig er jorden» skal vi synge for full hals med de stemmer vi har. Det er den vakreste bønn vi kan be.

Morgenkaffen er en helt nødvendig start på første etappe.

Jeg kommer til å legge ut flere blogger på min julereise. Du er velkommen til å «bli med» på reisen. Julen er tross alt en tid som handler om å dele og gi.

En lang julereise

December 17, 2022

Det er mørkt ute, men jeg er våken og klar til siste etappe på min julereise. Drosjen går kl 0330 på morgenkvisten. Det er hverken tidlig på morgenen, eller sent på kvelden. Det er natt. Jeg føler ikke jeg har fått sovet før jeg må stå opp, men da er det håp om å sovne på flyet som skal bringe meg fra Islamabad til Istanbul, og videre til Kastrup og Sola. Selvsagt ble det lange timer på flyet hvor søvnen uteble.

Jeg har bak meg tre ukers julereise som ambulerende sjømannsprest. Kjenner at det skal bli kjekt å komme «hjem til jul». Det er mer enn et begrep. Det er å kunne la alle sansene føle seg hjemme i det gode felleskap i den store høytiden.

I årene jeg bodde på Svalbard, var juleturen en fantastisk opplevelse. Sammen med Sysselmannen, dro vi med helikopter til de ulike utposter på øygruppen. I de gode samlingene på fangsthytter og ulike stasjoner, opptrådde helikoptermannskapet som englekor. Vi fra kirken supplerte der tonene gikk i surr eller stoppet opp. Vi leste juleevangeliet, og jeg fikk gleden av å si noen ord. Alltid ble julesamlingen avsluttet ved at vi sang «Deilig er jorden» sittende rundt det lille borde på hytta, og jeg fikk lyse Guds velsignelse under den store himmelhvelvingen av stjerner og nordlys. Det høres romantisk ut, men livet har mer romantikk i seg når vi forteller om det enn da vi satt to-tre timer i overlevingsdrakt i mørket på vei til Bjørnøya.

Jeg har forlatt Svalbard. Det er tilbake som en del av min historie, på godt og vondt. Men tradisjonen med juletur har jeg beholdt. Fremdeles må jeg over skylaget for å komme meg fra sted til sted, og budskapet er det samme. Salmene synger vi med de stemmer vi har. Det er bare vakrere til mer rusten en stemme er. Smilene sitter løst. Det er høytid som vi bærer med oss fra vi var barn, og som vi gir videre fra generasjon til - tider skal komme og henrulle over jord. Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer. Tonen fra himmelen!

Flott å holde en nordisk julegudstjeneste i The Peace Cathedral, en lokal baptist kirke, i Tbilisi. Alltid godt også å kunne samarbeide med prester fra andre kirker. Fra venstre; Ambassadør Helene Sand Andresen, Erkebiskop Malkhaz Songulashvili, ambulerende sjømannsprest Leif Magne Helgesen, Nuntius Jose Bettencourt og biskop Ilia.

Dette året gikk turen til Beirut, Vilnius, Tbilisi og Islamabad. Det har vært en lang reise med mange inntrykk. Det som bærer meg gjennom en juletur er gleden over det gode fellesskap når vi treffes rundt et bord. Samtalene, sangen, ettertenksomheten, sårheten, smilene, smaken av kakemenn og pepperkaker, og bønn om fred på jord. Deilig er jorden. Prektig er Guds himmel!

Vi leser hvert år historien om Gud som kom til oss som den minste, et sårbart lite barn. Det ble opprettet kontakt med mobilabonnenten. Foreldrene, Josef og Maria, måtte ta med seg barnet og flykte på grunn av politikk, på grunn av at en hersker ville ha mer makt og var redd for å miste ansikt, på grunn av at politimenn og soldater ville følge ordre og drepe de barn som var i området, på grunn av våpen som ville brukes i angrep på mennesker, på grunn av ondskap. Det slår meg at juleevangeliet er og blir aktuelt. Heldigvis er det også aktuelt på den måten at det gir håp inn i den svarte natten.

Det har blitt noen lys som har blitt tent på denne reisen. Lys i form av ord og samtaler, lys i form av å dele brød og vin, lys i form av det gode fellesskap, og lys i form av konkrete stearinlys vi har tent. Det har blitt noen bønner jeg har bedt for de jeg har møtt på min vei. Lys er tent som håp og bønn for fremtiden.

Det er viktig å tenne lys for fred, og for hverandre, i denne mørketid.

Juletrær finner en i alle land. Den evig grønne fargen holder seg fra år til år. I andre land ser jeg ikke flagg på juletrær. Det kan være mye rart på et juletre i de ulike land, men ikke flagg. Det må være et norsk fenomen, og kanskje nordisk. Jeg liker ikke flagg på et juletre. De har ikke noe der å gjøre. Det blir for nasjonalistisk, etter min smak. I beste fall kan vi ha en lenke med alle jordens flagg. Samtidig har folk ulike tradisjoner. Vi tåler mangfoldet, også på juletrær.

Det gikk greit gjennom de ulike sikkerhetskontrollene på Islamabad International Airport. Det blir noen ganger tålmodighetsprøver som jeg settes på, men denne natten gikk det greit. Da var det bare å vente et par timer til flyet skulle gå. Det er bedre å vente, enn å komme for sent.

Problemet oppstod da jeg ikke rakk flyet i Istanbul. Selv om jeg ville tatt OL-medalje i kappgang med farten jeg holdt, og svetten silte etter kraftanstrengelsen, var porten stengt da jeg nådde fram. Det er ikke første gang det skjer. Det ble noe ekstra stress for å komme seg videre. Heldigvis omdirigerte de meg til et senere fly i nesten samme retning. At det også ble flere timers forsinkelse på Gardermoen, var som krokanstrø på softisen. Når noe begynner å gå galt, følger gjerne mer med.