Med julesalmer i kofferten

Tidlig mandag morgen, før reveljen hadde kimt, var jeg lys våken. Det er slik jeg er bygd. Som regel våkner jeg før alarmen, samme hvilket tidspunkt den er satt på. Jeg har en tidsinnstilt klokke i meg som sier fra fem minutter før det ringer. Da slipper jeg heldigvis å våkne til lyden av ulyd.

Denne mandagen var starten på årets juletur. Den har i seg steder som sendte tankene ut på reis lenge før kroppen skulle følge med. Det er nødvendig å gjøre avtaler, bestille fly og hoteller. Noen land må jeg også ha visum til. Det gjør det ekstra komplisert. Det er mer arbeid på mine hjemopphold, enn det jeg hadde trodd før jeg begynte i denne jobben. Tankene denne gangen handlet dog ikke om logistikk og praktiske utfordringer. De var mer i alarmberedskap på grunn av at verden er blitt et urolig sted å bevege seg i.

Når tankene roter seg til og angsten kommer krypende, tenker jeg at det tross alt er godt at jeg ikke er en maskin. Vi mennesker er ikke roboter. Det sier jeg både til de jeg møter på min vei, og til meg selv. Vi tenker, føler, reagerer og preges av det som rører seg rundt oss. At følelser kommer i alarmberedskap kan være et sunnhetstegn, selv om vi også må være på vakt mot oss selv. Kroppen sier ofte fra før vi selv gjør.

Heldigvis er vi mennesker som reagerer. Vi er ikke roboter. Både kropp og sjel preges av livet slik virkeligheten er.

Mitt reiseområde som ambulerende sjømannsprest har utviklet seg i negativ retning. Flere steder har konflikter eksplodert. Det er nesten så jeg drømmer meg tilbake til tiden med covid, da verden var satt på pause. Uten å ha klare tall foran meg, tror jeg det gikk flere liv som følge av covid enn det gjør i kriger i dag. Likheten er at korona og konflikter begge er farlige virus som har lett for å spre seg, samt at de begge rammer uskyldige mennesker. I kriger er det ofte uskyldige barn, voksne og eldre som blir blodige offer for det noen maktsyke ledere har funnet på.

Portrett av ein goe mann; Anstein Kalberg

En engel av en kamerat

Etter morgenstellet og en rykendevarm svart kaffe, var jeg klar til å sette kursen mot flyplassen. Som avtalt kom min gode venn, Anstein Kalberg, tidlig på morgenkvisten for å hente meg. Anstein er en tidligere kollega og nær venn fra da vi begge jobbet i Kosovo for tjue år siden. Vi er blitt noen år eldre siden da, både han og jeg, men likevel stiller han alltid opp med et smil. Anstein sparer Sjømannskirken for noen drosjekroner ved sin oppgave som sjåfør, men for meg handler det om mer enn sparte sedler. Den gode samtale før og etter en reise er alltid noe som gir energi. Vi kan mimre tilbake i tid, snakke om vind, regn og snø, samt at vi kan si noe om utfordringer som ligger foran eller bak. De små samtaler er viktigere enn det vi ofte selv vet.

Den gode samtale er medisin. Det er bedre med en halvtime i bilen sammen med Anstein, enn å besøke et apotek.

Det å dra på juletur høres romantisk ut, slik juleevangeliet også ofte blir fortalt. Vi trenger de søte fortellinger, men historien er mer enn smaken av riskrem og julekaker. Den forteller om et under av liv midt i den harde virkelighet. Gud kom inn i vår tid. Det virker som jorden var preget av like mange blodige konflikter da som nå.

Det er lett å miste motet når mørket er svart, men også i år har jeg gleden av å være med å synge julen inn flere steder. Salmen «Deilig er jorden» skal vi synge for full hals med de stemmer vi har. Det er den vakreste bønn vi kan be.

Morgenkaffen er en helt nødvendig start på første etappe.

Jeg kommer til å legge ut flere blogger på min julereise. Du er velkommen til å «bli med» på reisen. Julen er tross alt en tid som handler om å dele og gi.

På an igjen

 Det tar tid å finne roen på kvelden. Jeg er trøtt, men samtidig våken. Gjør klar den lille rykksekken med det mest nødvendige. Det har blitt en vane. Vet at det kan skje igjen. Da må jeg ha lykt, vann, pass, kjeks, ladekabler og noe å lese på. Noen sitter langt borte og spiller dataspill. Men det er ikke et spill. Det er virkelig. Virkeligheten er et sadistisk spill. Ondskap er satt i system.

Jeg hadde akkurat sovnet da flyalarmen gikk. Da bar det opp igjen. Den var tung. Mange trøtte fjes, og de få sengene i bomberommet var opptatt. Da ble det å sittesove videre i natten, tenkte jeg. Der tok jeg feil. Etter en halvtime var faren over og alarmen stilnet. Da kom smilene tilbake. Det var bare å ta på seg skoa og gå opp på lugaren igjen.

Alle sitter sammen med noen. Folk reiser i grupper. Jeg sitter alene. Det er ok, men avstanden fra å være alene til å være ensom er liten. Dette blir fjerde gang i bunkersen. De første gangene satt jeg sammen med tre østeriske damer som jobbet for Røde Kors, men nå var det ikke plass lenger rundt bordet. De var blitt flere, og det var helt greit. Da fant jeg en stol og et lite bord for meg sjølve. Det var natt, og praten var ikke det viktigste som kunne skje. Jeg var for trøtt til å bli redd.

Slik ser appen ut når alarmen går. Jeg har fått lastet den ned på min mobil.

Jeg la meg for andre gang, og skrudde av lyset. Sengen er av den gode sorten, både hard og bløt. Det var skiftet på sengeteppet i løpet av dagen. Det var deilig å legge seg og vente på at tankene skulle roe seg ned. Det gikk forholdsvis fort. Da gikk neste alarm. Det var på an igjen.

De første gangene tok jeg trappene fra syvende etasje. Nå tar jeg heisen. En alarm er ikke det samme som at huset står i brann. Men faren er ikke over. Det kan enda skje. Det verste scenarioet flimrer foran øynene mine i glimt. Alvoret i situasjonen står skrevet klart i hodet og i kroppen.

Smilene var forsvunnet fra ansiktene da vi gikk ned for andre gang på to timer. Natten var svart, og folk var lei. Da oppnådde de som styrte spillet det de ville. Trøtt var jeg, men redselen hadde tatt en pause. Rart hvordan vi kan bli vant til det meste.

Møte med ledere for den ukrainsk ortodokse kirke.
Fra høyre: Erkebiskop Evstratij, Metropolitt Ephiphanius, Ambassadør Erik Svedahl og jeg

Møte med ortodokse ledere
Mandag morgen satt jeg seks timer i bomberommet. Da smalt det i nabolaget. Tirsdag var jeg ute etter fire timer. Da var ikke alarmen over, men jeg tok meg over til ambassaden for en prat. Ambassadøren og jeg skulle ha et møte med ukrainske ortodokse kirkeledere. Det fikk vi til, selv om det var stille i gatene der vi kjørte i pansret bil.

Det ble et viktig møte hvor vi snakket om situasjonen, og om forholdet til den ortodokse kirken i Moskva, om ondskap og om fred. Forholdet til Moskva er ikke lett, forståelig nok. Jeg påpekte og understreket solidaritet med kirken og det ukrainske folk, og at vi følger med og støtter folket og kirken i deres kamp for frihet og fred.

Den øverste leder av den Ukrainsk Ortodokse kirke, Metropolitt Ephiphanius, sa det slik: «Vi vil dialog, men Putin stiller bare ultimatum. Et ultimatum er å overgi seg. Det gjør vi ikke. Vi har kjempet for frihet og demokrati i tretti år. Vi ønsker å være et fritt europeisk, demokratisk land! Vi kjemper for friheten for hele Europa. Putin vil ikke stoppe med Ukraina..».

Metropolitten avsluttet med å be om «våpen», dvs åndelige våpen. Han sa det med et smil, og samtidig med alvor. Det de trenger er forbønn, understreket han. Alle vi som ber, bør følge oppfordring og be om fred. Gud har makten, vi har redskapet.

Morgen
Jeg ventet litt med å legge meg for tredje gang. Tenkte at det kommer en ny alert som gjør at jeg like gjerne kan sitte klar. Men sengen lokket. Da bar det inn i drømmeland. Det var et landskap som kun var rett under overflaten.

 På morgenkvisten, onsdag morgen den 12.oktober, gikk alarmen igjen. Da sov jeg på det dypeste. Det ble en brutal vekking. Det var som å være en jojo som ble sendt opp og ned, opp og ned, opp og ned. Fordelen var at jeg kunne si til meg selv, at jeg hadde sovet mange ganger i løpet av natten.

 Også den flyalarmen var kort. Da jeg legger ut denne bloggen, er jeg igjen ute i det fri. Det smaker godt. Og kanskje kan jeg få meg en frokost i dag. Det er noen dager siden sist..

Alarmen er over. Vi kan gå opp i dagen igjen!