Det tar tid å finne roen på kvelden. Jeg er trøtt, men samtidig våken. Gjør klar den lille rykksekken med det mest nødvendige. Det har blitt en vane. Vet at det kan skje igjen. Da må jeg ha lykt, vann, pass, kjeks, ladekabler og noe å lese på. Noen sitter langt borte og spiller dataspill. Men det er ikke et spill. Det er virkelig. Virkeligheten er et sadistisk spill. Ondskap er satt i system.
Jeg hadde akkurat sovnet da flyalarmen gikk. Da bar det opp igjen. Den var tung. Mange trøtte fjes, og de få sengene i bomberommet var opptatt. Da ble det å sittesove videre i natten, tenkte jeg. Der tok jeg feil. Etter en halvtime var faren over og alarmen stilnet. Da kom smilene tilbake. Det var bare å ta på seg skoa og gå opp på lugaren igjen.
Alle sitter sammen med noen. Folk reiser i grupper. Jeg sitter alene. Det er ok, men avstanden fra å være alene til å være ensom er liten. Dette blir fjerde gang i bunkersen. De første gangene satt jeg sammen med tre østeriske damer som jobbet for Røde Kors, men nå var det ikke plass lenger rundt bordet. De var blitt flere, og det var helt greit. Da fant jeg en stol og et lite bord for meg sjølve. Det var natt, og praten var ikke det viktigste som kunne skje. Jeg var for trøtt til å bli redd.
Jeg la meg for andre gang, og skrudde av lyset. Sengen er av den gode sorten, både hard og bløt. Det var skiftet på sengeteppet i løpet av dagen. Det var deilig å legge seg og vente på at tankene skulle roe seg ned. Det gikk forholdsvis fort. Da gikk neste alarm. Det var på an igjen.
De første gangene tok jeg trappene fra syvende etasje. Nå tar jeg heisen. En alarm er ikke det samme som at huset står i brann. Men faren er ikke over. Det kan enda skje. Det verste scenarioet flimrer foran øynene mine i glimt. Alvoret i situasjonen står skrevet klart i hodet og i kroppen.
Smilene var forsvunnet fra ansiktene da vi gikk ned for andre gang på to timer. Natten var svart, og folk var lei. Da oppnådde de som styrte spillet det de ville. Trøtt var jeg, men redselen hadde tatt en pause. Rart hvordan vi kan bli vant til det meste.
Møte med ortodokse ledere
Mandag morgen satt jeg seks timer i bomberommet. Da smalt det i nabolaget. Tirsdag var jeg ute etter fire timer. Da var ikke alarmen over, men jeg tok meg over til ambassaden for en prat. Ambassadøren og jeg skulle ha et møte med ukrainske ortodokse kirkeledere. Det fikk vi til, selv om det var stille i gatene der vi kjørte i pansret bil.
Det ble et viktig møte hvor vi snakket om situasjonen, og om forholdet til den ortodokse kirken i Moskva, om ondskap og om fred. Forholdet til Moskva er ikke lett, forståelig nok. Jeg påpekte og understreket solidaritet med kirken og det ukrainske folk, og at vi følger med og støtter folket og kirken i deres kamp for frihet og fred.
Den øverste leder av den Ukrainsk Ortodokse kirke, Metropolitt Ephiphanius, sa det slik: «Vi vil dialog, men Putin stiller bare ultimatum. Et ultimatum er å overgi seg. Det gjør vi ikke. Vi har kjempet for frihet og demokrati i tretti år. Vi ønsker å være et fritt europeisk, demokratisk land! Vi kjemper for friheten for hele Europa. Putin vil ikke stoppe med Ukraina..».
Metropolitten avsluttet med å be om «våpen», dvs åndelige våpen. Han sa det med et smil, og samtidig med alvor. Det de trenger er forbønn, understreket han. Alle vi som ber, bør følge oppfordring og be om fred. Gud har makten, vi har redskapet.
Morgen
Jeg ventet litt med å legge meg for tredje gang. Tenkte at det kommer en ny alert som gjør at jeg like gjerne kan sitte klar. Men sengen lokket. Da bar det inn i drømmeland. Det var et landskap som kun var rett under overflaten.
På morgenkvisten, onsdag morgen den 12.oktober, gikk alarmen igjen. Da sov jeg på det dypeste. Det ble en brutal vekking. Det var som å være en jojo som ble sendt opp og ned, opp og ned, opp og ned. Fordelen var at jeg kunne si til meg selv, at jeg hadde sovet mange ganger i løpet av natten.
Også den flyalarmen var kort. Da jeg legger ut denne bloggen, er jeg igjen ute i det fri. Det smaker godt. Og kanskje kan jeg få meg en frokost i dag. Det er noen dager siden sist..