Tidlig mandag morgen, før reveljen hadde kimt, var jeg lys våken. Det er slik jeg er bygd. Som regel våkner jeg før alarmen, samme hvilket tidspunkt den er satt på. Jeg har en tidsinnstilt klokke i meg som sier fra fem minutter før det ringer. Da slipper jeg heldigvis å våkne til lyden av ulyd.
Denne mandagen var starten på årets juletur. Den har i seg steder som sendte tankene ut på reis lenge før kroppen skulle følge med. Det er nødvendig å gjøre avtaler, bestille fly og hoteller. Noen land må jeg også ha visum til. Det gjør det ekstra komplisert. Det er mer arbeid på mine hjemopphold, enn det jeg hadde trodd før jeg begynte i denne jobben. Tankene denne gangen handlet dog ikke om logistikk og praktiske utfordringer. De var mer i alarmberedskap på grunn av at verden er blitt et urolig sted å bevege seg i.
Når tankene roter seg til og angsten kommer krypende, tenker jeg at det tross alt er godt at jeg ikke er en maskin. Vi mennesker er ikke roboter. Det sier jeg både til de jeg møter på min vei, og til meg selv. Vi tenker, føler, reagerer og preges av det som rører seg rundt oss. At følelser kommer i alarmberedskap kan være et sunnhetstegn, selv om vi også må være på vakt mot oss selv. Kroppen sier ofte fra før vi selv gjør.
Heldigvis er vi mennesker som reagerer. Vi er ikke roboter. Både kropp og sjel preges av livet slik virkeligheten er.
Mitt reiseområde som ambulerende sjømannsprest har utviklet seg i negativ retning. Flere steder har konflikter eksplodert. Det er nesten så jeg drømmer meg tilbake til tiden med covid, da verden var satt på pause. Uten å ha klare tall foran meg, tror jeg det gikk flere liv som følge av covid enn det gjør i kriger i dag. Likheten er at korona og konflikter begge er farlige virus som har lett for å spre seg, samt at de begge rammer uskyldige mennesker. I kriger er det ofte uskyldige barn, voksne og eldre som blir blodige offer for det noen maktsyke ledere har funnet på.
Portrett av ein goe mann; Anstein Kalberg
En engel av en kamerat
Etter morgenstellet og en rykendevarm svart kaffe, var jeg klar til å sette kursen mot flyplassen. Som avtalt kom min gode venn, Anstein Kalberg, tidlig på morgenkvisten for å hente meg. Anstein er en tidligere kollega og nær venn fra da vi begge jobbet i Kosovo for tjue år siden. Vi er blitt noen år eldre siden da, både han og jeg, men likevel stiller han alltid opp med et smil. Anstein sparer Sjømannskirken for noen drosjekroner ved sin oppgave som sjåfør, men for meg handler det om mer enn sparte sedler. Den gode samtale før og etter en reise er alltid noe som gir energi. Vi kan mimre tilbake i tid, snakke om vind, regn og snø, samt at vi kan si noe om utfordringer som ligger foran eller bak. De små samtaler er viktigere enn det vi ofte selv vet.
Den gode samtale er medisin. Det er bedre med en halvtime i bilen sammen med Anstein, enn å besøke et apotek.
Det å dra på juletur høres romantisk ut, slik juleevangeliet også ofte blir fortalt. Vi trenger de søte fortellinger, men historien er mer enn smaken av riskrem og julekaker. Den forteller om et under av liv midt i den harde virkelighet. Gud kom inn i vår tid. Det virker som jorden var preget av like mange blodige konflikter da som nå.
Det er lett å miste motet når mørket er svart, men også i år har jeg gleden av å være med å synge julen inn flere steder. Salmen «Deilig er jorden» skal vi synge for full hals med de stemmer vi har. Det er den vakreste bønn vi kan be.
Morgenkaffen er en helt nødvendig start på første etappe.
Jeg kommer til å legge ut flere blogger på min julereise. Du er velkommen til å «bli med» på reisen. Julen er tross alt en tid som handler om å dele og gi.