Gråtid i sør

Denne vinteren har vært lang, selv om jeg bor i sørvest og ikke i nord hvor mørket ligger som et vegg til vegg teppe over land og fjord. Det gjorde ekstra godt da jeg plutselig våknet til en halv centimeter med snø som lyste opp, og solen som skinte fra skyfri himmel. Da var det bare å finne fram solbrillene, og gå ut i lyset. Det var lenge siden sist.  

I mørketiden på Svalbard, tok jeg noen ganger på meg solbriller, caps og  hawaiiskjorte. Jeg gikk ikke ut i kulden med sommerbekledningen, men nøt varmen i stua. Det var drømmen om det som ikke var, men som ville bli litt fram i tid. Drømmen kan være viktig å smake på. Kunsten er å krydre livet selv når mørket dominerer hverdagen. 

Spørsmålet fra venner i sør var om vi som bodde i nord gikk i kjelleren på vinteren. Hvorfor skulle vi det?
Det var jo mørkt overalt. Da trengte vi ikke gå i kjelleren..

Mørketidsdepresjon kan likevel treffe oss som en knyttneve på vinteren, men heldigvis er det mye håp og lys i mørketiden. Stjernene på himmelen, nordlyset som danser over den mektige hvelvingen og månen som speiler seg i snø og is. I tillegg er ofte mørketiden en sosial tid. Menneskene ser hverandre, og har tid til en prat. Det var mer uro da lyset kom frem og vi fikk dårlig samvittighet hvis vi ikke var på tur. 

Jeg har flyttet sør for Bjørnøya. Her er ikke mørketid slik som den er i nord, men vi har «gråtiden». Gråtiden er det få som snakker om. Den har ikke samme anseelse som mørketiden, men den kan være like tøff. I perioder kan den være mer utfordrende, siden den ikke får samme oppmerksomhet. Den varer uke etter uke. I gråtiden kan livet bli et ork. Det er som om fargene i livet har tatt pause. 

Blå benk i det grå. Det innbyr til en liten rast i hverdagen

Det gode fellesskap er selve D-vitaminen som bærer gjennom mørketiden i nord. Det samme kan vi si om gråtiden. Det er heldigvis mye lys og nyanser i det grå, og det sosiale livet redder oss fra å gå i ett med skyggene.

Selv elsker jeg gråfargen, men ikke alltid. Noen ganger er grått bare grått. 

Jeg skal innrømme at denne vinteren har gråtiden vært lang og tung. Det grå har festet seg til kropp og sjel som en lammende følelse som ikke slipper taket. Det er som om tankene stopper opp, og initiativet blir borte. Leken forsvinner, og jeg blir sittende i en stol og tenke på det jeg ikke gjør.  

Det ligger et godt lag med salt på mine vinduer. Jeg ser fremdeles ut, men det har blitt gråere enn det faktisk er. Det hjelper å komme seg ut og få frisk luft. Da er det lettere å se klart og få perspektiv. 

Jeg trives i uvær både på hav og på land. Det er friskt med regnskyll sammen med god vind. Men det sliter når det grå teppet ligger lavt dag etter dag uten å slippe tak. Derfor gjorde det godt da jeg våknet til en halvcentimeter med snø og blå himmel. Det lyste opp, selv om det kun varte noen timer før snøen tinte og tåke og regn igjen satte sitt preg. 

Det gir mersmak med sol og vår. Som et barn gleder seg til pakkene på julaften, ser jeg fram til snøklokker og krokus som spretter frem før snøen har tint. 

I år trenger vi våren mer enn noen gang. Vi trenger en klem og et smil både fra venner og fra blomster som gror. Vi trenger våren både utenfor, og inn i våre kroker av liv. Vi trenger at isen smelter. Vi trenger at det grå slipper tak og blandes med varme solstråler og smil. Det er bare å glede seg. Snart er det vår!

Både livet i naturen og vi mennesker lengter etter vår

Når det negative er positivt

Igjen skal jeg ut på reis. Denne gangen setter jeg kurs mot nord. Egentlig er det ganske langt sør jeg skal, men for å komme dit må jeg dra langt nord fra der jeg er nå. Og vest. Jeg skal til sørvest i landet. Det ligger nord for Sørlandet og sør for Vestland. 

Jeg trenger ikke ta en Covid-test for å dra til hjemlandet, men jeg gjør det likevel. Hvis papirene er i orden er det lettere å komme seg gjennom de sluser en må passere på de ulike flyplasser. I tillegg gir det en viss trygghet at en ikke tar med seg noe inn til Norge som er der fra før. 

Da jeg tok testen i Stavanger i oktober, tok det over to døgn før jeg fikk svar. I tillegg kosta det skjorta, og den var ikke på salg. I Dubai fikk jeg en sms fem timer etter testen, og til en tredjedel av prisen. Felles begge steder er at de rota bak i hjernen med en pinne og dro ut det lille de fant. 

Det var negativt svar på testen denne gangen også. Det er jo positivt. Hadde det vært et positivt svar, ville det vært negativt. 

Det er lett å rote når en skal tyde svaret på slike prøver. Da er det viktig å holde tunga rett i munnen. For å være sikker stod det i meldingen at det NEGATIVE resultatet betydde at jeg NOT have the virus. I tillegg var det en anbefaling om å være forsiktig og be safe. Det var jo hyggelig sagt. 

Går det ikke, så går det!

Dette året har mye endret seg. Fra å bevege seg med vinger over jord, har jeg blitt tvunget til å holde meg i ro. Det er mange besøk og møter som har blitt kansellert. Samtidig har jeg en tenkning som gjør at når det er satt en bom på veien, betyr ikke det at bevegelsen stopper opp. Da handler det om å finne en ny sti som fører fram. Er det satt opp et gjerde med piggtråd på toppen, vil jeg forsøke å finne et smutthull. Er det ikke mulig, vil jeg gå i en annen retning. 

«Går det ikke så går det», er en av mine leveregler. Det gjorde at jeg bevegde meg nord da jeg ikke kunne dra sør. Slik fikk jeg oppleve Kirkenes og Finnmark i sommer. Det gav mersmak. Det er et område av Norge som har mye mektig og flott av både mennesker og natur. I høst har jeg fått muligheten til å være i ro i Dubai. Det har gjort at jeg har blitt kjent på en annen måte enn bare ved å være på besøk. 

Det negative i å få begrensede muligheter til å bevege seg har gitt meg ro til å møte noen over tid. Det er en kunst å være. Da må en legge bort alt kav og flyktighet, og puste både inn og ut. Det har vært en god øvelse dette året. 

På tur

Det å gå er positiv trim for både tanker og kropp. Etter at ordren i mars kom om å holde seg i ro, har jeg gått mer en årene før. Da jeg bodde på Svalbard gikk jeg ofte på tur, men ofte er ikke det samme som hver dag. I Longyearbyen ble det ekstremturer opp og ned fjellsider i allslags vær. For sikkerhets skyld bar jeg alltid på et våpen. Det var god trim å gå i fjellet med en ekstra bør, men etter at jeg har flyttet sør for Bjørnøya er det deilig å slippe å gå med rifle. Det er godt å føle seg trygg uten at en må bære et halvladet våpen på ryggen. 

I sør går jeg mer enn jeg gjorde i nord, og dette året slår jeg mine egne rekorder med god margin. Det som var en kjedelig ordre å få, har blitt en mulighet til å bevege seg mer. Mange av turene går i byområder, men der er det mye å se av både mennesker, bygninger og natur. Jeg har blitt kjent med mitt eget nærområde på en annen måte enn da jeg var ungdom og kjørte moped dit jeg skulle. Da hadde jeg en knallert som kom opp i 65 km/t i nedoverbakke med medvind. Som regel var det motvind og regn, men jeg kom fram likevel. I dag tar det enda lengre tid siden jeg ofte går på egne ben. 

Det skal bli godt å komme hjem til jul, men ikke bare. Først er det ti dager i karantene. Det har sine utfordringer. Verst er det likevel når en endelig slipper fri. Da skal en holde avstand og begrense hvor mange og hvor ofte en treffer folk. Det er som å bli satt fri med fotlenke. Heldigvis er det ikke begrensinger på hvor mange som kan gå tur i sammen!!

Sa jeg noe om været? Nei, det får andre bry seg om. Selv tar jeg det som kommer med et smil selv om jeg reiser fra sol til regn og vind. Det som for noen er negativt velger jeg å være positiv til.