Er det lys i den svarte natten?

Jeg vet hva mørketid er. Etter tolv overvintringer på Svalbard, kan jeg si det. Jeg kjenner både mørketidens gleder, og utfordringer. Og sorger. Mange ganger har jeg som prest snakket om lyset i mørket; Månen som skinner, stjernene som blinker, nordlyset som leker på himmelhvelvingen, og snøen som reflekterer lysstrålene. Det viktigste lyset i mørketiden, er likevel det gode fellesskap. Det var det som gav livet vitaminer i nord, sammen med tran tabletter og en ekstra sollyslampe.

«Lys i mørket», er et godt uttrykk selv om det er slitt. Vi trenger lysene som tennes, slik vi også trenger lys fra himmelen.

Det er bare mørkt. Det er mye lys i mørket. Problemet er når det blir svart. Det kan skje på vinteren, men også midt på lyse sommeren.

Det er nå en reell følelse av svarte skyer over jord. Tidligere har slike skyer ligget over andre verdensdeler og folk, men de tunge skyene har også lagt seg over Europa og oss. Mange jeg snakker med kjenner på angsten for alt som skjer. Fremtiden er mer usikker enn på mange år. Skyer av økonomisk usikkerhet, konflikt og krig, nabovennskap som blir til fiendskap, hat som vokser fram, tillit som blir til mistro, og en vinter som kan bli hard. Det skaper usikkerhet og frykt. Covid var en utfordring, men blir som et lite komma i historien. Det som skjer ved at Russland går til krig mot sin nabo, er i ferd med å skape mye større og varige sår. Det sprer seg også til andre verdensdeler, siden det tar såpass stort fokus fra de gode krefter som skal bekjempe fattigdom, klimaendringer og andre konflikter.

Kampen mot ondskap,
er blitt den viktigste kampen som kjempes i vår tid.

Denne høsten har jeg besøkt både Kyiv og Moskva. Det har vært en ekstremøvelse i å reise inn i områder hvor ondskapen ligger som svarte skyer over land og folk. Fred og sameksistens har endret seg til hat og splittelse. Det har også satt spor i meg. Jeg har selv kjent på frykten, og opplevd at mørke blir svart. Mest av alt gjør det inntrykk å møte lokalbefolkningen som lider på begge sider.

Høyere strøm og matpriser hjemme i vårt eget land, er alvorlig nok. Den kjenner vi på lommeboken. Den store utfordringen ligger likevel hos de som lite har fra før. De fattige mister sitt brød når prisene stiger og høstens korn uteblir. Der vi må redusere på kronene vi legger i julegavene, har ikke andre mat til neste dag.

Jeg sitter i Beirut når jeg skriver denne tankestreken. Det er en by med lite lys i gatene og en fattigdom som øker i takt med at pengeverdien synker og prisene øker. Flere leter etter mat og noe de kan bruke i byens søppelcontainere. Beirut er en sliten by. Fra å være Midtøstens Paris, er den nå en mørklagt by hvor de ulike partier ikke klarer å bli enige om veien videre. Også her kjenner jeg på at mørket har blitt svart.

Som prest skulle jeg gjerne gitt noen enkle ord til trøst. Ordene som bygger opp, er viktige i en tid hvor onde krefter forsøker å rive ned. Samtidig kjenner også jeg på avmakten. Det har gjort at ordene har stoppet, og det har blitt tyngre å forberede en julepreken dette året enn tidligere.

Det er lys i mørketiden,
men er det lys i den svarte natten?

Heldigvis er det lys også i den svarte natten. Jorden er ikke et Gudsforlatt sted. Det er julens budskap til oss. Midt inn i tiden kom en lysende engel og sa: Vær ikke redde! Det samme sa engelen til de to kvinnene som kom til graven for å stelle den døde kroppen til Jesus i påskeuken, men Jesus var ikke der. I møte med døden, stod engelen frem med et budskap om liv.

Jeg møtte gode mennesker både i Moskva og i Kyiv, og jeg har møtt folk som tenner lys her i Beirut. Som i mørketiden på Svalbard, er det viktig med det gode fellesskap når mørke legger seg over landskapet som et jernteppe. I nord var det fellesskapet som løftet oss opp i den lange natten. Våre fellesskap er sårbare, men desto viktigere når det røyner på.

Jeg har klart å skrive min julepreken også i år. Den skal jeg holde i The Peace Cathedral i Tbilisi den tredje søndag i advent. Det kostet noen våketimer med svette og frustrasjon, som en førti dagers ørkenvandring i den svarte natten, men ordene kom likevel. Ut av det svarte rommet kom ord om håp og tro.

Vi står i en kamp mot onde nedbrytende krefter, men vi tror på noe som er sterkere. Vi tror på kjærligheten. Vi tror på det gode fellesskap. Vi tror på livet.
Selv når natten er svart, tror vi på livet!

Opp av svart jord, vokser nytt liv!

Gråtid i sør

Denne vinteren har vært lang, selv om jeg bor i sørvest og ikke i nord hvor mørket ligger som et vegg til vegg teppe over land og fjord. Det gjorde ekstra godt da jeg plutselig våknet til en halv centimeter med snø som lyste opp, og solen som skinte fra skyfri himmel. Da var det bare å finne fram solbrillene, og gå ut i lyset. Det var lenge siden sist.  

I mørketiden på Svalbard, tok jeg noen ganger på meg solbriller, caps og  hawaiiskjorte. Jeg gikk ikke ut i kulden med sommerbekledningen, men nøt varmen i stua. Det var drømmen om det som ikke var, men som ville bli litt fram i tid. Drømmen kan være viktig å smake på. Kunsten er å krydre livet selv når mørket dominerer hverdagen. 

Spørsmålet fra venner i sør var om vi som bodde i nord gikk i kjelleren på vinteren. Hvorfor skulle vi det?
Det var jo mørkt overalt. Da trengte vi ikke gå i kjelleren..

Mørketidsdepresjon kan likevel treffe oss som en knyttneve på vinteren, men heldigvis er det mye håp og lys i mørketiden. Stjernene på himmelen, nordlyset som danser over den mektige hvelvingen og månen som speiler seg i snø og is. I tillegg er ofte mørketiden en sosial tid. Menneskene ser hverandre, og har tid til en prat. Det var mer uro da lyset kom frem og vi fikk dårlig samvittighet hvis vi ikke var på tur. 

Jeg har flyttet sør for Bjørnøya. Her er ikke mørketid slik som den er i nord, men vi har «gråtiden». Gråtiden er det få som snakker om. Den har ikke samme anseelse som mørketiden, men den kan være like tøff. I perioder kan den være mer utfordrende, siden den ikke får samme oppmerksomhet. Den varer uke etter uke. I gråtiden kan livet bli et ork. Det er som om fargene i livet har tatt pause. 

Blå benk i det grå. Det innbyr til en liten rast i hverdagen

Det gode fellesskap er selve D-vitaminen som bærer gjennom mørketiden i nord. Det samme kan vi si om gråtiden. Det er heldigvis mye lys og nyanser i det grå, og det sosiale livet redder oss fra å gå i ett med skyggene.

Selv elsker jeg gråfargen, men ikke alltid. Noen ganger er grått bare grått. 

Jeg skal innrømme at denne vinteren har gråtiden vært lang og tung. Det grå har festet seg til kropp og sjel som en lammende følelse som ikke slipper taket. Det er som om tankene stopper opp, og initiativet blir borte. Leken forsvinner, og jeg blir sittende i en stol og tenke på det jeg ikke gjør.  

Det ligger et godt lag med salt på mine vinduer. Jeg ser fremdeles ut, men det har blitt gråere enn det faktisk er. Det hjelper å komme seg ut og få frisk luft. Da er det lettere å se klart og få perspektiv. 

Jeg trives i uvær både på hav og på land. Det er friskt med regnskyll sammen med god vind. Men det sliter når det grå teppet ligger lavt dag etter dag uten å slippe tak. Derfor gjorde det godt da jeg våknet til en halvcentimeter med snø og blå himmel. Det lyste opp, selv om det kun varte noen timer før snøen tinte og tåke og regn igjen satte sitt preg. 

Det gir mersmak med sol og vår. Som et barn gleder seg til pakkene på julaften, ser jeg fram til snøklokker og krokus som spretter frem før snøen har tint. 

I år trenger vi våren mer enn noen gang. Vi trenger en klem og et smil både fra venner og fra blomster som gror. Vi trenger våren både utenfor, og inn i våre kroker av liv. Vi trenger at isen smelter. Vi trenger at det grå slipper tak og blandes med varme solstråler og smil. Det er bare å glede seg. Snart er det vår!

Både livet i naturen og vi mennesker lengter etter vår