Er det lys i den svarte natten?

Jeg vet hva mørketid er. Etter tolv overvintringer på Svalbard, kan jeg si det. Jeg kjenner både mørketidens gleder, og utfordringer. Og sorger. Mange ganger har jeg som prest snakket om lyset i mørket; Månen som skinner, stjernene som blinker, nordlyset som leker på himmelhvelvingen, og snøen som reflekterer lysstrålene. Det viktigste lyset i mørketiden, er likevel det gode fellesskap. Det var det som gav livet vitaminer i nord, sammen med tran tabletter og en ekstra sollyslampe.

«Lys i mørket», er et godt uttrykk selv om det er slitt. Vi trenger lysene som tennes, slik vi også trenger lys fra himmelen.

Det er bare mørkt. Det er mye lys i mørket. Problemet er når det blir svart. Det kan skje på vinteren, men også midt på lyse sommeren.

Det er nå en reell følelse av svarte skyer over jord. Tidligere har slike skyer ligget over andre verdensdeler og folk, men de tunge skyene har også lagt seg over Europa og oss. Mange jeg snakker med kjenner på angsten for alt som skjer. Fremtiden er mer usikker enn på mange år. Skyer av økonomisk usikkerhet, konflikt og krig, nabovennskap som blir til fiendskap, hat som vokser fram, tillit som blir til mistro, og en vinter som kan bli hard. Det skaper usikkerhet og frykt. Covid var en utfordring, men blir som et lite komma i historien. Det som skjer ved at Russland går til krig mot sin nabo, er i ferd med å skape mye større og varige sår. Det sprer seg også til andre verdensdeler, siden det tar såpass stort fokus fra de gode krefter som skal bekjempe fattigdom, klimaendringer og andre konflikter.

Kampen mot ondskap,
er blitt den viktigste kampen som kjempes i vår tid.

Denne høsten har jeg besøkt både Kyiv og Moskva. Det har vært en ekstremøvelse i å reise inn i områder hvor ondskapen ligger som svarte skyer over land og folk. Fred og sameksistens har endret seg til hat og splittelse. Det har også satt spor i meg. Jeg har selv kjent på frykten, og opplevd at mørke blir svart. Mest av alt gjør det inntrykk å møte lokalbefolkningen som lider på begge sider.

Høyere strøm og matpriser hjemme i vårt eget land, er alvorlig nok. Den kjenner vi på lommeboken. Den store utfordringen ligger likevel hos de som lite har fra før. De fattige mister sitt brød når prisene stiger og høstens korn uteblir. Der vi må redusere på kronene vi legger i julegavene, har ikke andre mat til neste dag.

Jeg sitter i Beirut når jeg skriver denne tankestreken. Det er en by med lite lys i gatene og en fattigdom som øker i takt med at pengeverdien synker og prisene øker. Flere leter etter mat og noe de kan bruke i byens søppelcontainere. Beirut er en sliten by. Fra å være Midtøstens Paris, er den nå en mørklagt by hvor de ulike partier ikke klarer å bli enige om veien videre. Også her kjenner jeg på at mørket har blitt svart.

Som prest skulle jeg gjerne gitt noen enkle ord til trøst. Ordene som bygger opp, er viktige i en tid hvor onde krefter forsøker å rive ned. Samtidig kjenner også jeg på avmakten. Det har gjort at ordene har stoppet, og det har blitt tyngre å forberede en julepreken dette året enn tidligere.

Det er lys i mørketiden,
men er det lys i den svarte natten?

Heldigvis er det lys også i den svarte natten. Jorden er ikke et Gudsforlatt sted. Det er julens budskap til oss. Midt inn i tiden kom en lysende engel og sa: Vær ikke redde! Det samme sa engelen til de to kvinnene som kom til graven for å stelle den døde kroppen til Jesus i påskeuken, men Jesus var ikke der. I møte med døden, stod engelen frem med et budskap om liv.

Jeg møtte gode mennesker både i Moskva og i Kyiv, og jeg har møtt folk som tenner lys her i Beirut. Som i mørketiden på Svalbard, er det viktig med det gode fellesskap når mørke legger seg over landskapet som et jernteppe. I nord var det fellesskapet som løftet oss opp i den lange natten. Våre fellesskap er sårbare, men desto viktigere når det røyner på.

Jeg har klart å skrive min julepreken også i år. Den skal jeg holde i The Peace Cathedral i Tbilisi den tredje søndag i advent. Det kostet noen våketimer med svette og frustrasjon, som en førti dagers ørkenvandring i den svarte natten, men ordene kom likevel. Ut av det svarte rommet kom ord om håp og tro.

Vi står i en kamp mot onde nedbrytende krefter, men vi tror på noe som er sterkere. Vi tror på kjærligheten. Vi tror på det gode fellesskap. Vi tror på livet.
Selv når natten er svart, tror vi på livet!

Opp av svart jord, vokser nytt liv!

Mørketid i Beirut

Som siste stopp på min førjulstur, har jeg ankommet Beirut. Det er en vakker by, men med et prøvet folk. I drosjen på vei fra flyplassen, snakker sjåføren om mistillit til landets myndigheter, korrupsjon og økende fattigdom. Da strømmen går på hotellet noen timer senere, forteller resepsjonisten at de bare har strøm én time til dagen. Resten sørger generatorer for. På hotellet ble det derfor kort tid uten strøm, før den kom på igjen. Det er verre for folk flest. De har ikke pengene som skal til for verken generator eller strøm. En kommer langt med å varme opp stua og koke mat med gass, men det koster også penger. Det er det færre og færre som har.

-          Vil du ha en million?

Jeg må veksle penger. Dollar til libanesisk pund. Da bør en sørge for å få en grei kurs. Det siste jeg gjør er å gå i banken. Der fungerer lite. I det vanskjøttede landet, er det svartebørsen som gjelder når det kommer til veksling. Svartebørsen er ikke svart, men den er heller ikke hvit. Vekslingen er en form for gråsone av et system som fungerer midt oppe i kaoset. Hvis jeg skulle være så uheldig å betale en lunsj med kort og bli trukket i libanesisk pund, vil jeg risikere å bli trukket tretti ganger mer enn selve beløpet. En lunsj til femti kroner, vil da plutselig koste meg femtenhundre kroner. Da blir lunsjen dyr.

Det høres mye ut med en million. Da er jeg blitt millionær, tenker jeg med lotto i blikket. Det er som å få telefon fra Hamar en sen lørdagskveld, men i realiteten er det bare firehundre kroner. Det er likevel å regne som store penger for den som lite og ingenting har.

Det tar ikke lang tid før jeg legger merke til den økende fattigdommen i Beirut. Det er flere pågående tiggere, og flere som roter i søppelkontainere på jakt etter matrester og ting de kan selge eller bruke. De som hadde penger i banken, har tapt opptil nitti prosent av sine sparepenger på bankkollapsen og devalueringer. Dermed har den tidligere middelklassen mistet mye av sine reserver. De er blant den stadig voksende fattige delen av befolkningen. I dag utgjør de fattige over tre fjerdedeler av befolkningen. De er ofre for stadige devalueringer, og stigende arbeidsledighet. I tillegg utgjør den globale krisen i kjølvannet av pandemien en ekstra byrde, samt et stort antall flyktninger både av palestinere og syrere.

De virkelig rike, har i hovedsak ordnet seg. Mange av dem fikk vekslet og eksportert pengene før krakket var en realitet. Det gjelder å ha kontakter, og evnen til å betale seg ut.

Det er blitt kveld. Jeg rusler en tur for å finne en restaurant som kan gi meg fôr. Dette er gater jeg kjenner, men nå er det mørkt hvor det før var lys. Lyden av generatorer får meg til å sammenligne Beirut med Kosovo for tjue år siden. Mens Kosovo har utviklet seg fremover, går Beirut baklengs inn i fremtiden. Mulig må Libanon nå bunnen før det snur, sa en diplomat til meg. Noen ganger er det dessverre slik at kriser må vokse seg større enn stor, før en kan begynne den lange veien mot overflaten igjen. Med flere tunge synkesteiner festet til kroppen, må Libanon lande på bunnen før folket igjen kan stige mot overflaten. Det er naturens uskrevne lov.

Det føles uttrykt å gå i mørke bygater hvor fortauene kan ha store hull, og kriminaliteten er økende. Med trafikklys som også har tatt kvelden, blir det viktig å finne en luke i trafikken for så å sprinte over til den andre siden. Det går som regel bra, men det er liten avstand til at oppholdet blir annerledes enn det jeg hadde tenkt.

Heldigvis har jeg tatt med meg en god lykt. Det er viktig når mørket sluker gatene jeg beveger meg i. Det finnes ikke skygger i mørket. Det føles mer som at mørke har lagt seg over Beirut og blitt til svart natt. Jeg fylles av mismotet og depresjonen jeg ser og opplever. Likevel møter mennesker meg med et smil. De spør hvor jeg kommer fra, og ønsker meg velkommen. Det varmer og lyser opp i natten slik bare mennesker kan.

Mørketid i nord vet jeg hva er, men mørke i en storby er mer ukjent. Det er bare mørkt, det er ikke svart, sa jeg ofte i mine prekener på Svalbard når solen var borte og livet gikk oss imot. Det er mye lys i mørket. Nordlyset, månen og stjernene på himmelen, som igjen reflekteres i snø og is, og menneskene som gir av seg selv.

Jeg ser speilbildet av Gud både i tårer og i smil.

Det er mørketid i Midtøstens Paris. Gatelys og neonlys er skrudd av. I Beirut er det beksvart natt. Selve livet er satt på vent. Det kan virke som om noen ønsker at Libanon skal være en svak og kuet stat. Da har de kontroll. Et pulserende Beirut i regionen, er en trussel som noen ikke har kontroll over. Hvem noen er, vet de selv. Likevel, på tross av alt, har jeg et håp for fremtiden også her. Selv om troen er svak, er håpet sterkt.

Farger i det grå