Vi tenner lys for rettferdig fred

Julereisen er over for i år. Den skulle vart en uke til, men besøket til Kyiv ble utsatt til våren. Der hvor det eneste sikre er at ingenting er sikkert, måtte jeg avlyse julebesøket. Jeg er alltid forberedt på at håndbrekket tas opp før jeg drar til steder hvor været er ustabilt.

Dermed ble Tbilisi siste stopp på adventsturen. Lave grå skyer og fuktig luft preget dagene jeg var der, men møtene med mennesker varmet og lyste opp som solstråler. Det er også derfor jeg reiser slik jeg gjør. Jeg er ikke en turist som bare vil se prektige bygg og fasader. Som prest vandrer jeg alene, og sammen med mennesker jeg møter. Det blir noen kaffekopper av det, og noen glass med den gode vin.

Bilder fra søndagens to gudstjenester i The Peace Cathedral

På søndag var jeg med på to gudstjenester i The Evangelical-Baptist Church of Georgia. Den bærer også navnet; «The Peace Cathedral». I kirken har biskopen innredet både en synagoge, en moske og et bønnerom for buddhister og andre troende. Et lite kapell for forsoning er også under konstruksjon. Det gjøres på seriøst og skikkelig vis, med høy standard av byggematerialer og viktig dialog og tenkning bak. Det er også et leserom, som et bibliotek, hvor det er mulig å ha samtaler og fordypning. Selve “fredskatedralen” er ingen prangende stor bygning der den ligger nesten gjemt midt blant høye boligblokker, men innholdet har en kraft og et fredsbudskap.

Det er ikke forskjellene jeg er redd. Jeg er redd når forskjellene ikke blir respektert, og når selve livet blir trampet på.

Utdrag fra min julepreken i The Peace Cathedral i Tbilisi

Moskeen i The Peace Cathedral

Synagogen i The Peace Cathedral

På søndagens første gudstjeneste, fikk jeg æren av å bli utnevnt som «Canon of The Peace Cathedral i Tbilisi». Det er en form for kirkelig tittel. Biskop Malkhaz uttrykte det slik; «Nå er du ikke lenger på besøk. Fra nå av er du en del av The Peace Cathedral!» For meg er det godt å kunne være hjemme der hvor fokuset settes på rettferdig fred og forsoning.

The power of love, is stronger than the love of power.
The power of love, is stronger than the power of hate.
The power of life, is stronger than the power of death.
The power of love, is stronger than the power of evilness.
The power of justice, is stronger than the power of injustice.
The power of human dignity, is stronger than the power of those who are trying to destroy the good fellowship

We believe in something else than war, destruction, hate, injustice. We believe in life!

Uttrag fra min julepreken i The Peace Cathedral

På søndag ettermiddag hadde vi Nordisk-baltisk julegudstjeneste i regi av den norske ambassade, meg fra Sjømannskirken og The Peace Cathedral. Det er en tradisjon vi startet i fjor. Sammen tente vi lys, delte brød og vin, og løftet håpet i en mørk tid. Under kaffepraten etter messen var det mulig å kjøpe flotte keramikkfigurer lagd av ukrainske flyktninger. Selv fikk jeg en engel malt i ukrainske farger, hvor engelen holder på selve jordkloden. Den var et sterkt symbol på hva jorden trenger. Vårt fellesskap trenger en hærskare av engler som synger og ber om rettferdig fred.

Vi feiret jul et par uker på forskudd i Tbilisi. Det handler om et sårbart lite barn som ble født for over to tusen år siden. På samme tid feiret vi at Gud er med oss også i dag. Det er håpet som lever og gror selv på de mørkeste steder.

Presten, ambassadøren og biskopen utenfor The Peace Cathedral. Ambassadør Bergljot Hovland og biskop Malkhaz Songulashvili i The Evangelical-baptist Church of Georgia; The Peace Cathedral.

Er det lys i den svarte natten?

Jeg vet hva mørketid er. Etter tolv overvintringer på Svalbard, kan jeg si det. Jeg kjenner både mørketidens gleder, og utfordringer. Og sorger. Mange ganger har jeg som prest snakket om lyset i mørket; Månen som skinner, stjernene som blinker, nordlyset som leker på himmelhvelvingen, og snøen som reflekterer lysstrålene. Det viktigste lyset i mørketiden, er likevel det gode fellesskap. Det var det som gav livet vitaminer i nord, sammen med tran tabletter og en ekstra sollyslampe.

«Lys i mørket», er et godt uttrykk selv om det er slitt. Vi trenger lysene som tennes, slik vi også trenger lys fra himmelen.

Det er bare mørkt. Det er mye lys i mørket. Problemet er når det blir svart. Det kan skje på vinteren, men også midt på lyse sommeren.

Det er nå en reell følelse av svarte skyer over jord. Tidligere har slike skyer ligget over andre verdensdeler og folk, men de tunge skyene har også lagt seg over Europa og oss. Mange jeg snakker med kjenner på angsten for alt som skjer. Fremtiden er mer usikker enn på mange år. Skyer av økonomisk usikkerhet, konflikt og krig, nabovennskap som blir til fiendskap, hat som vokser fram, tillit som blir til mistro, og en vinter som kan bli hard. Det skaper usikkerhet og frykt. Covid var en utfordring, men blir som et lite komma i historien. Det som skjer ved at Russland går til krig mot sin nabo, er i ferd med å skape mye større og varige sår. Det sprer seg også til andre verdensdeler, siden det tar såpass stort fokus fra de gode krefter som skal bekjempe fattigdom, klimaendringer og andre konflikter.

Kampen mot ondskap,
er blitt den viktigste kampen som kjempes i vår tid.

Denne høsten har jeg besøkt både Kyiv og Moskva. Det har vært en ekstremøvelse i å reise inn i områder hvor ondskapen ligger som svarte skyer over land og folk. Fred og sameksistens har endret seg til hat og splittelse. Det har også satt spor i meg. Jeg har selv kjent på frykten, og opplevd at mørke blir svart. Mest av alt gjør det inntrykk å møte lokalbefolkningen som lider på begge sider.

Høyere strøm og matpriser hjemme i vårt eget land, er alvorlig nok. Den kjenner vi på lommeboken. Den store utfordringen ligger likevel hos de som lite har fra før. De fattige mister sitt brød når prisene stiger og høstens korn uteblir. Der vi må redusere på kronene vi legger i julegavene, har ikke andre mat til neste dag.

Jeg sitter i Beirut når jeg skriver denne tankestreken. Det er en by med lite lys i gatene og en fattigdom som øker i takt med at pengeverdien synker og prisene øker. Flere leter etter mat og noe de kan bruke i byens søppelcontainere. Beirut er en sliten by. Fra å være Midtøstens Paris, er den nå en mørklagt by hvor de ulike partier ikke klarer å bli enige om veien videre. Også her kjenner jeg på at mørket har blitt svart.

Som prest skulle jeg gjerne gitt noen enkle ord til trøst. Ordene som bygger opp, er viktige i en tid hvor onde krefter forsøker å rive ned. Samtidig kjenner også jeg på avmakten. Det har gjort at ordene har stoppet, og det har blitt tyngre å forberede en julepreken dette året enn tidligere.

Det er lys i mørketiden,
men er det lys i den svarte natten?

Heldigvis er det lys også i den svarte natten. Jorden er ikke et Gudsforlatt sted. Det er julens budskap til oss. Midt inn i tiden kom en lysende engel og sa: Vær ikke redde! Det samme sa engelen til de to kvinnene som kom til graven for å stelle den døde kroppen til Jesus i påskeuken, men Jesus var ikke der. I møte med døden, stod engelen frem med et budskap om liv.

Jeg møtte gode mennesker både i Moskva og i Kyiv, og jeg har møtt folk som tenner lys her i Beirut. Som i mørketiden på Svalbard, er det viktig med det gode fellesskap når mørke legger seg over landskapet som et jernteppe. I nord var det fellesskapet som løftet oss opp i den lange natten. Våre fellesskap er sårbare, men desto viktigere når det røyner på.

Jeg har klart å skrive min julepreken også i år. Den skal jeg holde i The Peace Cathedral i Tbilisi den tredje søndag i advent. Det kostet noen våketimer med svette og frustrasjon, som en førti dagers ørkenvandring i den svarte natten, men ordene kom likevel. Ut av det svarte rommet kom ord om håp og tro.

Vi står i en kamp mot onde nedbrytende krefter, men vi tror på noe som er sterkere. Vi tror på kjærligheten. Vi tror på det gode fellesskap. Vi tror på livet.
Selv når natten er svart, tror vi på livet!

Opp av svart jord, vokser nytt liv!