Jeg vet hva mørketid er. Etter tolv overvintringer på Svalbard, kan jeg si det. Jeg kjenner både mørketidens gleder, og utfordringer. Og sorger. Mange ganger har jeg som prest snakket om lyset i mørket; Månen som skinner, stjernene som blinker, nordlyset som leker på himmelhvelvingen, og snøen som reflekterer lysstrålene. Det viktigste lyset i mørketiden, er likevel det gode fellesskap. Det var det som gav livet vitaminer i nord, sammen med tran tabletter og en ekstra sollyslampe.
«Lys i mørket», er et godt uttrykk selv om det er slitt. Vi trenger lysene som tennes, slik vi også trenger lys fra himmelen.
Det er bare mørkt. Det er mye lys i mørket. Problemet er når det blir svart. Det kan skje på vinteren, men også midt på lyse sommeren.
Det er nå en reell følelse av svarte skyer over jord. Tidligere har slike skyer ligget over andre verdensdeler og folk, men de tunge skyene har også lagt seg over Europa og oss. Mange jeg snakker med kjenner på angsten for alt som skjer. Fremtiden er mer usikker enn på mange år. Skyer av økonomisk usikkerhet, konflikt og krig, nabovennskap som blir til fiendskap, hat som vokser fram, tillit som blir til mistro, og en vinter som kan bli hard. Det skaper usikkerhet og frykt. Covid var en utfordring, men blir som et lite komma i historien. Det som skjer ved at Russland går til krig mot sin nabo, er i ferd med å skape mye større og varige sår. Det sprer seg også til andre verdensdeler, siden det tar såpass stort fokus fra de gode krefter som skal bekjempe fattigdom, klimaendringer og andre konflikter.
Kampen mot ondskap,
er blitt den viktigste kampen som kjempes i vår tid.
Denne høsten har jeg besøkt både Kyiv og Moskva. Det har vært en ekstremøvelse i å reise inn i områder hvor ondskapen ligger som svarte skyer over land og folk. Fred og sameksistens har endret seg til hat og splittelse. Det har også satt spor i meg. Jeg har selv kjent på frykten, og opplevd at mørke blir svart. Mest av alt gjør det inntrykk å møte lokalbefolkningen som lider på begge sider.
Høyere strøm og matpriser hjemme i vårt eget land, er alvorlig nok. Den kjenner vi på lommeboken. Den store utfordringen ligger likevel hos de som lite har fra før. De fattige mister sitt brød når prisene stiger og høstens korn uteblir. Der vi må redusere på kronene vi legger i julegavene, har ikke andre mat til neste dag.
Jeg sitter i Beirut når jeg skriver denne tankestreken. Det er en by med lite lys i gatene og en fattigdom som øker i takt med at pengeverdien synker og prisene øker. Flere leter etter mat og noe de kan bruke i byens søppelcontainere. Beirut er en sliten by. Fra å være Midtøstens Paris, er den nå en mørklagt by hvor de ulike partier ikke klarer å bli enige om veien videre. Også her kjenner jeg på at mørket har blitt svart.
Som prest skulle jeg gjerne gitt noen enkle ord til trøst. Ordene som bygger opp, er viktige i en tid hvor onde krefter forsøker å rive ned. Samtidig kjenner også jeg på avmakten. Det har gjort at ordene har stoppet, og det har blitt tyngre å forberede en julepreken dette året enn tidligere.
Det er lys i mørketiden,
men er det lys i den svarte natten?
Heldigvis er det lys også i den svarte natten. Jorden er ikke et Gudsforlatt sted. Det er julens budskap til oss. Midt inn i tiden kom en lysende engel og sa: Vær ikke redde! Det samme sa engelen til de to kvinnene som kom til graven for å stelle den døde kroppen til Jesus i påskeuken, men Jesus var ikke der. I møte med døden, stod engelen frem med et budskap om liv.
Jeg møtte gode mennesker både i Moskva og i Kyiv, og jeg har møtt folk som tenner lys her i Beirut. Som i mørketiden på Svalbard, er det viktig med det gode fellesskap når mørke legger seg over landskapet som et jernteppe. I nord var det fellesskapet som løftet oss opp i den lange natten. Våre fellesskap er sårbare, men desto viktigere når det røyner på.
Jeg har klart å skrive min julepreken også i år. Den skal jeg holde i The Peace Cathedral i Tbilisi den tredje søndag i advent. Det kostet noen våketimer med svette og frustrasjon, som en førti dagers ørkenvandring i den svarte natten, men ordene kom likevel. Ut av det svarte rommet kom ord om håp og tro.
Vi står i en kamp mot onde nedbrytende krefter, men vi tror på noe som er sterkere. Vi tror på kjærligheten. Vi tror på det gode fellesskap. Vi tror på livet.
Selv når natten er svart, tror vi på livet!
Opp av svart jord, vokser nytt liv!
