Denne vinteren har vært lang, selv om jeg bor i sørvest og ikke i nord hvor mørket ligger som et vegg til vegg teppe over land og fjord. Det gjorde ekstra godt da jeg plutselig våknet til en halv centimeter med snø som lyste opp, og solen som skinte fra skyfri himmel. Da var det bare å finne fram solbrillene, og gå ut i lyset. Det var lenge siden sist.
I mørketiden på Svalbard, tok jeg noen ganger på meg solbriller, caps og hawaiiskjorte. Jeg gikk ikke ut i kulden med sommerbekledningen, men nøt varmen i stua. Det var drømmen om det som ikke var, men som ville bli litt fram i tid. Drømmen kan være viktig å smake på. Kunsten er å krydre livet selv når mørket dominerer hverdagen.
Spørsmålet fra venner i sør var om vi som bodde i nord gikk i kjelleren på vinteren. Hvorfor skulle vi det?
Det var jo mørkt overalt. Da trengte vi ikke gå i kjelleren..
Mørketidsdepresjon kan likevel treffe oss som en knyttneve på vinteren, men heldigvis er det mye håp og lys i mørketiden. Stjernene på himmelen, nordlyset som danser over den mektige hvelvingen og månen som speiler seg i snø og is. I tillegg er ofte mørketiden en sosial tid. Menneskene ser hverandre, og har tid til en prat. Det var mer uro da lyset kom frem og vi fikk dårlig samvittighet hvis vi ikke var på tur.
Jeg har flyttet sør for Bjørnøya. Her er ikke mørketid slik som den er i nord, men vi har «gråtiden». Gråtiden er det få som snakker om. Den har ikke samme anseelse som mørketiden, men den kan være like tøff. I perioder kan den være mer utfordrende, siden den ikke får samme oppmerksomhet. Den varer uke etter uke. I gråtiden kan livet bli et ork. Det er som om fargene i livet har tatt pause.
Blå benk i det grå. Det innbyr til en liten rast i hverdagen
Det gode fellesskap er selve D-vitaminen som bærer gjennom mørketiden i nord. Det samme kan vi si om gråtiden. Det er heldigvis mye lys og nyanser i det grå, og det sosiale livet redder oss fra å gå i ett med skyggene.
Selv elsker jeg gråfargen, men ikke alltid. Noen ganger er grått bare grått.
Jeg skal innrømme at denne vinteren har gråtiden vært lang og tung. Det grå har festet seg til kropp og sjel som en lammende følelse som ikke slipper taket. Det er som om tankene stopper opp, og initiativet blir borte. Leken forsvinner, og jeg blir sittende i en stol og tenke på det jeg ikke gjør.
Det ligger et godt lag med salt på mine vinduer. Jeg ser fremdeles ut, men det har blitt gråere enn det faktisk er. Det hjelper å komme seg ut og få frisk luft. Da er det lettere å se klart og få perspektiv.
Jeg trives i uvær både på hav og på land. Det er friskt med regnskyll sammen med god vind. Men det sliter når det grå teppet ligger lavt dag etter dag uten å slippe tak. Derfor gjorde det godt da jeg våknet til en halvcentimeter med snø og blå himmel. Det lyste opp, selv om det kun varte noen timer før snøen tinte og tåke og regn igjen satte sitt preg.
Det gir mersmak med sol og vår. Som et barn gleder seg til pakkene på julaften, ser jeg fram til snøklokker og krokus som spretter frem før snøen har tint.
I år trenger vi våren mer enn noen gang. Vi trenger en klem og et smil både fra venner og fra blomster som gror. Vi trenger våren både utenfor, og inn i våre kroker av liv. Vi trenger at isen smelter. Vi trenger at det grå slipper tak og blandes med varme solstråler og smil. Det er bare å glede seg. Snart er det vår!
Både livet i naturen og vi mennesker lengter etter vår