Maskerade

Det er ikke behagelig å gå med maske i tretti graders varme. Det blir både varmt og klamt. Det verste er følelsen av å puste inn sin egen mer eller mindre dårlige ånde. Da er det fare for å bli eksosforgiftet. I stedet for å gå tur for å trekke frisk luft blir det nå mer å puste inn sin egen pust. Da er det viktig å vite hvorfor vi går med maske. Det handler både om egen helse og faren for å smitte andre. 

Virus-19 setter sitt preg på livet på kloden. Det er ulike tiltak fra land til land. I Dubai, hvor jeg oppholder meg for tiden, tappes lommeboka fort hvis jeg skulle være så dum å gå uten maske. Det koster kr 7.500 å bli tatt uten at jeg har maske foran nese og munn. Boten, sammen med en forståelse for at det er alvor, gjør at alle bruker maske. 

 Hvis jeg sitter ved et bord for å spise, kan jeg ta av masken. Med en gang jeg reiser meg, er det på med beskyttelsen igjen. Slik er det også på sjømannskirka. Alle skriver seg inn med navn og nummer ved ankomst. I tillegg måler vi temperaturen på både voksne og barn. Er temperaturen for høy blir de vist inn på et eget rom for å kjøle seg ned. Det kan jo hende av varmen har tatt på, og at de bare trenger noen minutter alene i et rom med aircondition. Blir temperaturen værende for høy, slipper de ikke inn. Alle vet reglene og følger dem. 

Selvsagt vaskes både stoler, bord og hender med såpe og sprit. Det er en selvfølge både her og i nord. Det lukter mer sprit i kirkene nå enn når brudepar har hatt utdrikningslag dagen før vielsen. 

 Ved ujevne mellomrom foregår det inspeksjoner. Hvis vi på sjømannskirka ikke overholder de lokale reglene, vanker det bøter som svir. Boten vil da være på kr 125.000. I tillegg blir det kroken på døra i en lengre periode. 

 Jeg hører ingen klage fra folk i Dubai på at de må gå med maske. Vi snakker selvsagt om at det er ekkelt å gå tur med en klut foran nese og munn. Det hadde vært deilig å slippe, men selv jeg som bare har vært her noen uker har blitt vant til å gå med denne merkelige lappen i fjeset. Det blir nesten komisk å høre motstanden hjemme i Norge mot bruk av maske når en opplever at det er blitt endel av klesdrakten sør for Skagerak. 

 Det er godt å kunne invitere inn til sjømannskirken i Dubai. Vi har høy frekvens av aktiviteter for både barn, unge og voksne. Samtidig har vi et fokus på smittevern og restriksjoner vi følger både som institusjon og enkeltpersoner. Det handler om å ta nødvendig ansvar i en tid hvor smitten sprer seg mange steder.

Selvsagt brukes maske også i jakten på det edle gull. Alle steder med mye mennesker er spesielt utsatt når det gjelder smitte.

Fem fingre

Åtte gutter i samme rom. Rundt samme bord. Om vi var gutter kan diskuteres, siden vi var blitt menn for mange år siden. Overgangen fra gutt til mann, når er den? Selv er jeg både en liten gutt og en aldrende mann på samme tid. Det gjaldt nok alle de som satt rundt bordet. Åtte pax. Mer enn det er lov til i tiden som kommer. Men vi var innenfor loven og anbefalinger og alt som vi må og ikke kan. Vi tenkte, og vi handlet korrekt. I morgen vil det være feil. 

Det var planlagt noen uker. En fest etter festen. Det var ikke plass til alle da jeg ble seksti. Et virus satte sine begrensinger uten helt å klare og si stopp. I stedet for bare en fest, har det blitt flere. 

For første gang i min historie steikte jeg et lammelår. Jeg var kokk, men det var gutta som hadde bestilt menyen. Egentlig var det de som sa de ville komme. Da var det ingen vei utenom. Vi kommer, sa de. Velkommen, sa jeg. 

Mulig at jeg har stekt lammelår før, men jeg er blitt så gammal at jeg ikke husker alt jeg har gjort. Alderen kan jeg bruke som alibi. Noen ganger husker jeg bedre det jeg ikke har gjort. Det har med drøm og virkelighet som flyter over i hverandre til en grøt. 

Når det gjelder å traktere et langstekt lammelår er det en kunst jeg ikke kunne. Dermed var alt slik jeg vil det skal være. Min livsfilosofi er å gjøre det jeg ikke kan. Det kommer jeg til å fortsette å gjøre så lenge det er pust i denne skrotten. Slik sett må jeg lage en annen rett neste gang noen sier at de vil komme på middag i min enkle residens. 

Jeg stekte lammelåret fra morgen til kveld. Fremdeles var det rosa inni da jeg tok det ut. Det var krydret med hvitløk og fersk rosmarin, salt fra Læsø og pepper jeg har kjøpt i Kampot i Kambodsja. Som tilbehør var det selvsagt tzatziki og gresk salat. Det ble ett herremåltid. Det er ikke et kjønnsnøytralt ord, men det lever jeg godt med. Et herremåltid var bokstavlig talt det det var.

Det gav mersmak, både maten og praten!

Maten ble god som praten. Vi satt med en meter mellom oss. Avstand, men likevel nær. Vi har jo kjent hverandre noen år selv om det var en stund siden sist. Damene kunne vi ikke invitere. Det var ikke plass. Vi kan ikke sitte tett som sardiner i en gammel Bjelland boks, uten sammenligning forøvrig. «Ikke noe snikk - snakk, Bjellands hermetikk, takk» lød det som et motto for hundre år siden. Det var den gang de hadde iddiser. Det var etiketter på hermetikkbokser av sild, sardiner og makrell. Nå er iddiser som skatter å regne for dem som samler skatter på jord. 

Damene var kun tilstede i praten, og det som gode ord. Det skal dere damer vite. Det er få jeg hører bedre ord om enn damene når vi er samlet til fest, men noen ganger er det greit å samles bare som menn. Slik er det for kvinner også. Greit å ha noen fora uten oss. Konklusjonen blir både og, eller som Ole Brum sier; «Ja takk, begge deler».

Vi var åtte. Fremover kan vi bare være fem. Den blir tøff. Det kan virke som om noen politikere har holdt en hånd i været og funnet ut at den bare har fem fingre. 

Og vi skal være sammen med færre mennesker. Det er en endring i fellesskapet som ikke er sunn for de fleste av oss. Det kommer til å gi psykologer nok å gjøre i årene som kommer. 

Det går mot vinter. Da blir det kaldere ute, men det kan også bli et kaldere samfunn. Nå er det ikke bare Ole Brum som må gå i hi. Det må vi også. «Nei takk, ingen av delene» sa bjørnen idet han gikk til sengs. 

Selvsagt vil jeg respektere det våre helsemyndigheter sier. Jeg støtter alle tiltak som er nødvendig for å holde kontroll på et virus som vi bare aner rekkevidden av. Samtidig er det viktig at vi innser at vi står foran store psykososiale utfordringer når fellesskapene blir redusert. Det er en økende utfordring når vi nå gå inn i en mørk og kald tid av året. 

På grensen

Tidlig søndag morgen, etter noen kopper svart kaffe, går jeg ut i bilen og setter kurs mot Storskog, grenseovergangen til Russland. Det er den eneste grenseovergangen mellom Norge og Den Store Bjørn i øst. Det er ikke lov til å krysse grensen gående, bare på hjul. Det gjorde at flyktningene kom på sykkel for noen år siden i det som ble en vanskelig situasjon å håndtere for norske myndigheter. Vi fikk en liten smak av de utfordringer land ved Middelhavet opplever. 

Grenseovergangen er stengt denne sommeren. Få kommer seg over til den andre siden. Covid-19 har satt en foreløpig stopper for at nabofolkene skal kunne besøke hverandre. 

For noen år siden reiste jeg rundt på Kola sammen med en fotograf. Det var en interessant reise til nabobyen Nikkel, videre til Murmansk og ned til Kvitsjøen. Russland har mye å by på, men det kan også være et utfordrende sted å reise.  

Denne søndagen svinger jeg av ved Storskog, og setter kursen mot Grense Jakobselv og Barentshavet. Jeg skal ha to gudstjenester. I koronatid er det plassmangel og begrenset hvor mange dåp vi kan ha på en gudstjeneste. Da blir det en litt lengre arbeidsdag enn vanlig.

Det tar en time å kjøre fra Kirkenes til Grense Jakobselv, eller «Grensen» som lokalbefolkningen sier. Veien er svingete, og bærer preg av at telen har omgjort den til en berg- og dalbane. Veien er stengt med bom om vinteren. Da er det bare forsvarets beltebiler og skutere som kommer seg fram. 

I det jeg kjører ned til Grense Jakobselv, kommer jeg til den lille elva som grenser over til Russland. Selve grensen går midt i elven. To norske soldater sitter i en liten bu som har fått navnet «Revebua». De har tent et bål, og holder vakt mens de hilser på turister som kjører forbi. De er hyggelige og slår gjerne av en prat. Det virker som det å være hyggelig er en viktig del av arbeidet som grensevakt. De smiler og hilser på alle. Det er fredstid, og ingen grunn til å lage unødig uro. 

Kong Oscar IIs kapell. Grense Jakobselv

Kong Oscar IIs kapell

Et hellig bad

Utenfor kirka er det satt opp norske og samiske flagg. Det har vært en festhelg med konfirmasjoner, og nå to dåpsgudstjenester. Da er det fint med flagg som viser noe av mangfoldet. 

Kong Oscar IIs kapell er som en grensepåle i terrenget. Den ble bygget for å vise at dette var norsk territorium. Norge – Russland. Kirka er også en grensepåle mellom den protestantiske og den ortodokse verden. Det er forskjeller på folk og kirker, men forskjellene er ikke større enn at det også er mange likheter. Det er vakkert med blomster i flere farger i Guds hage. Tenk så kjedelig det hadde vært hvis alle var like.

I stedet for å bygge en militærinstallasjon, ble kirken et symbol på norsk suverenitet. Kirken er godt synlig både fra havet og fra land. Den var og er et fredelig symbol i terrenget. 

Det er godt å avslutte gudstjenesten med å lyse Guds velsignelse over de som er tilstede, men jeg stopper ikke med det. Jeg lyser samtidig Guds fred over alle som befinner seg på begge sider av grensen. Velsignelsen som vi prester avslutter gudstjenestene med stoppes ikke av vegger av stein. Velsignelsen spres ut til alle i området, slik vi også ber for folk på begge sider av grensen. Det gjør at kirken er mer enn et grensesymbol. Den er et kraftsenter som bringer fred.

Etter gudstjenestene, går jeg ned til elveutløpet. Noen russere rusler på den andre siden, men jeg har ikke lov til å vinke eller gjøre tegn til dem. Prøver jeg å slå av en prat, vil det føre til en bot fra norske myndigheter. Det samme vil jeg få hvis jeg kaster en stein over til den andre siden. Men hvorfor skal jeg kaste en sten? I stedet velger jeg å nikke respektfullt og be en liten bønn om fred.

Jeg rusler alene ned til stranden. Målet er å ta et siste bad i Barentshavet før jeg om noen uker setter kursen sørover. Denne søndagen er det lite vind, og ingen bølger. Jeg har hele stranden for meg selv, men jeg velger likevel å bruke badebukse velvitende om at de kan følge med både fra norsk og russisk side. 

Det var rundt 12 C i havet denne søndagen. Både gradestokken og mulighet for hai gjorde at det bare ble et par korte dukkerter før jeg kom meg på land igjen, men velværet den salte sjøen gjorde på kroppen sitter igjen enda. Det tar jeg med meg videre som en velsignelse.

Jeg satte meg på en tømmerstokk som hadde reket i land. Kanskje var den norsk. Kanskje var den fra den andre siden. Det var fred å sitte der. Bare være. Og se.

Det å se utover horisonten blir jeg aldri lei av. 

Livet er alltid mer. 

Selfie etter et bad i Barentshavet. Russland i bakgrunnen,.

Kondolerer

«Kondolerer» er et rart uttrykk vi sier når noen har gått bort, men vi trenger noen ord og uttrykk når vi sliter med å finne de rette ordene. Da er det godt å ha ordet «kondolerer» som et uttrykk vi alle forstår uten at vi egentlig forstår hva ordet betyr. Det er et ord vi bruker for å si at vi føler med den og de som sørger. Det er absolutt ikke et følelsesløst og kaldt uttrykk som noen mener. «Kondolerer» handler om å uttrykke medfølelse. Vi kan også legge til andre ord og setninger. Før korona kunne vi samtidig gi et håndtrykk eller en klem. Det er litt vanskeligere å gjøre det denne sommeren. Det gjør oss noe fattigere i våre uttrykk.

 «Det at noen har gått bort», er i seg selv et noe forfinet uttrykk. De som har gått bort, er borte for all tid. De er ute av tiden. De er død. Det er noe mer brutalt å si. Begge deler er uttrykk vi både kan og bør bruke. 

Begravelser

Denne uka har jeg hatt tre begravelser. Selv om jeg er reisende i større og mindre kriser rundt omkring i verden, er det heller sjelden jeg har begravelser. For en menighetsprest, er begravelser en større del av hverdagen. 

 Jeg har stor respekt for prester som jobber ukentlig med begravelser. Respekten går også til kirketjenere, gravere, organister, de som jobber på begravelsesbyrå og andre som er involvert i det følsomme arbeidet i etterkant av at noen har gått bort. Krisehåndtering er ikke bare en gang i blant. Det skjer ukentlig. 

 Jeg har også stor respekt for oppgaven det er å følge noen til graven. Det er en vond vandring for familie og andre som stod avdøde nær. Som prest er jeg med på noe av den vandringen. Da kan ord og ritualer bety mye for å lindre sorgen. Samtidig kan det også være en hjelp til ikke å flykte fra den.

Vi kan ikke flykte fra virkeligheten. Vi vet at døden er en realitet. Det er det vonde vi opplever når vi mister noen av våre. Vi vet også at dødskrefter er en realitet i det som bryter ned livet. Det kan være alderdom, sykdom, ulykker eller andre ting som inntreffer. Det er vondt å ta avskjed. Det er noe av det vondeste og vanskeligste vi gjør. Men det er ikke ondt det som ligger til grunn for avskjeden. Det er stor forskjell på det vonde og på ondskap. 

Ondskap er dessverre også en virkelighet på jord. Det finner vi i konflikter, lokale eller internasjonale. Det finner vi i egoisme og vår skjeve utnyttelse av jordens ressurser. Det finner vi der hatet råder. Det er ikke en tilfeldighet at det i bønnen Fadervår står «frels oss fra det onde». Det står ikke «frels oss fra det vonde». 

Som prest og kirke er vi bærere av et budskap som handler om livet. Kristendommen er livets religion. Vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på døden. Vi tror på livet både før og etter døden!

Det er de som har opplevd dødskrefter i kirkens navn. Det er tilfeller hvor Guds navn er misbrukt. Det skal vi ikke legge lokk over. Enda viktigere blir det da at vi står sammen i kampen for livet og løfter hvert enkelt menneske som uendelig verdifullt. Vi står alle i en daglig kamp for verdier. Det ligger i de små og store valg vi gjør. 

Håndtrykk

 Det har blitt noen håndtrykk denne uka. Det skal liksom ikke skje, men jeg griper de hender som rekkes fram. Jeg kan ikke si nei til en som rekker meg handa si som takk. Han som ikke sa noe, før vi satt med kaffekoppen etterpå. Da kom setningene. Litt etter litt. Og håndtrykket var der fast som fjell. Så skal du vite at hendene blir vasket med sprit både før og etter. Slik også med kirkebenkene. Det lukter mer sprit i kirkene i dag enn etter en real fest. 

Det er godt å stå i en begravelse og snakke om livet. Denne uka har jeg snakket om det som var, men samtidig løftet opp det som skal bli.

Det sårbare livet. Det handler om at vi alle en gang skal dø. Men selv da. Min oppgave er å løfte frem håpet om noe mer. Når tiden tar slutt. Når pusten har stoppet opp. Når timeglasset har rent ut. Selv da. Selv da peker vi på livet. Selv når vi bærer kisten ut av kirken, og den senkes i seks fot jord. Det er brutalt virkelig. Det er tøft for alle som er tilstede. Det er tøft også for meg som prest. Men selv da. Selv da handler det om livet.

Vi skal møtes igjen!
Det er håpet som bærer 
selv når alt håp er forbi

Alt skapte han vakkert i sin tid. 
Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter
                                                      Forkynneren 3

Kirkenes Kirke.

I grenseland

Mitt arbeid har de siste par årene ført meg over mange grenser. Noen er vanskeligere å passere enn andre. Selv med pass og visum kan det ta tid å forflytte seg mellom land. Denne våren har et virus gjort det enda mer problematisk. Det vil ta lang tid før det som var normalt blir som det var. Når jeg til høsten skal ut å reise igjen, vil nok det bli på en noe annen måte enn før. Det får jeg ta når den tid kommer. 

 Ofte er det enkelt å merke at en nærmer seg en landegrense. Militære installasjoner, piggtrådgjerder, høye murer, store fareskilt som opplyser om minefelt, lyden av helikoptre og soldater med våpen ladet med skarpt, preger områdene langs grenser jeg vanligvis passerer. 

Desto mer overraskende er det å kjøre fra Kirkenes mot Grense Jakobselv. Sør-Varanger er Norges eneste kommune som grenser over til den russiske bjørn. I det jeg nærmer meg kysten kjører jeg langs en elv. Den er ren og fin, og renner fredelig ned mot storhavet. Grensen mellom Norge og Russland går midt i elva. Jeg hadde ikke blitt en populær mann hvis jeg hadde vasset over til den andre siden. Det hadde kostet flere tusenlapper i bot og en viss diplomatisk utfordring. 

 Det er overraskende å se hvor liten elven er, og jeg ser ingen mur eller kveiler av piggtråd. Ingen våpen rettes mot meg. Jeg blir sikkert observert, men det gjøres diskret uten at jeg merker det. Det er ingen trussel at en prest kjører til kirke en søndag morgen selv om kirken ble bygget som et symbol for å vise norsk suverenitet.  

Kong Oscar II kapell

Kong Oscar II kapell i Grense Jakobselv

Kong Oscar II´s kapell i Grense Jakobselv ble vigslet i 1869. Den gang var det stadig uro mellom norske og russiske fiskere i området. I stedet for å bygge et militært grensesymbol, ble det lutherske kapellet bygget synlig fra både sjø og land. Den ortodokse verden ligger på andre siden av elva et steinkast bortenfor. 

 Denne 16.søndag i Koronatid, er det tre barn som skal døpes. Det betyr at vi feirer tre dåpsgudstjenester med litt luft i mellom slik at kirkebenkene kan vaskes med sprit før neste familie kommer inn. Det er fest når et barn bæres frem i dåpen. Da gleder vi oss fra nord til sør. Selv om det ikke er mange til stede, er det noe stort som skjer. Vi feirer livet! Tre små barn har startet på en evighet. 

 Det er en følelse av å være kommet til verdens ende når en kommer til kysten og ser det mektige Barentshavet rett utenfor. Denne søndagen badet jeg ikke, men ved neste besøk lover jeg meg selv at det vil skje. Det er sikkert varmere i havet her i øst enn det var i mørketiden på Bjørnøya. Alt er relativt.
I Grense Jakobselv er det en vakker sandstrand som byr opp til dans og skryteselfi. Det ble ikke i dag.
Men om noen uker skal det skje. Tror jeg. Kanskje.

Vindu i Kong Oscar II´s kapell. Utenfor ligger storhavet. Barentshavet.
Noen hundre meter bortenfor ligger Russland.