På grensen

Tidlig søndag morgen, etter noen kopper svart kaffe, går jeg ut i bilen og setter kurs mot Storskog, grenseovergangen til Russland. Det er den eneste grenseovergangen mellom Norge og Den Store Bjørn i øst. Det er ikke lov til å krysse grensen gående, bare på hjul. Det gjorde at flyktningene kom på sykkel for noen år siden i det som ble en vanskelig situasjon å håndtere for norske myndigheter. Vi fikk en liten smak av de utfordringer land ved Middelhavet opplever. 

Grenseovergangen er stengt denne sommeren. Få kommer seg over til den andre siden. Covid-19 har satt en foreløpig stopper for at nabofolkene skal kunne besøke hverandre. 

For noen år siden reiste jeg rundt på Kola sammen med en fotograf. Det var en interessant reise til nabobyen Nikkel, videre til Murmansk og ned til Kvitsjøen. Russland har mye å by på, men det kan også være et utfordrende sted å reise.  

Denne søndagen svinger jeg av ved Storskog, og setter kursen mot Grense Jakobselv og Barentshavet. Jeg skal ha to gudstjenester. I koronatid er det plassmangel og begrenset hvor mange dåp vi kan ha på en gudstjeneste. Da blir det en litt lengre arbeidsdag enn vanlig.

Det tar en time å kjøre fra Kirkenes til Grense Jakobselv, eller «Grensen» som lokalbefolkningen sier. Veien er svingete, og bærer preg av at telen har omgjort den til en berg- og dalbane. Veien er stengt med bom om vinteren. Da er det bare forsvarets beltebiler og skutere som kommer seg fram. 

I det jeg kjører ned til Grense Jakobselv, kommer jeg til den lille elva som grenser over til Russland. Selve grensen går midt i elven. To norske soldater sitter i en liten bu som har fått navnet «Revebua». De har tent et bål, og holder vakt mens de hilser på turister som kjører forbi. De er hyggelige og slår gjerne av en prat. Det virker som det å være hyggelig er en viktig del av arbeidet som grensevakt. De smiler og hilser på alle. Det er fredstid, og ingen grunn til å lage unødig uro. 

Kong Oscar IIs kapell. Grense Jakobselv

Kong Oscar IIs kapell

Et hellig bad

Utenfor kirka er det satt opp norske og samiske flagg. Det har vært en festhelg med konfirmasjoner, og nå to dåpsgudstjenester. Da er det fint med flagg som viser noe av mangfoldet. 

Kong Oscar IIs kapell er som en grensepåle i terrenget. Den ble bygget for å vise at dette var norsk territorium. Norge – Russland. Kirka er også en grensepåle mellom den protestantiske og den ortodokse verden. Det er forskjeller på folk og kirker, men forskjellene er ikke større enn at det også er mange likheter. Det er vakkert med blomster i flere farger i Guds hage. Tenk så kjedelig det hadde vært hvis alle var like.

I stedet for å bygge en militærinstallasjon, ble kirken et symbol på norsk suverenitet. Kirken er godt synlig både fra havet og fra land. Den var og er et fredelig symbol i terrenget. 

Det er godt å avslutte gudstjenesten med å lyse Guds velsignelse over de som er tilstede, men jeg stopper ikke med det. Jeg lyser samtidig Guds fred over alle som befinner seg på begge sider av grensen. Velsignelsen som vi prester avslutter gudstjenestene med stoppes ikke av vegger av stein. Velsignelsen spres ut til alle i området, slik vi også ber for folk på begge sider av grensen. Det gjør at kirken er mer enn et grensesymbol. Den er et kraftsenter som bringer fred.

Etter gudstjenestene, går jeg ned til elveutløpet. Noen russere rusler på den andre siden, men jeg har ikke lov til å vinke eller gjøre tegn til dem. Prøver jeg å slå av en prat, vil det føre til en bot fra norske myndigheter. Det samme vil jeg få hvis jeg kaster en stein over til den andre siden. Men hvorfor skal jeg kaste en sten? I stedet velger jeg å nikke respektfullt og be en liten bønn om fred.

Jeg rusler alene ned til stranden. Målet er å ta et siste bad i Barentshavet før jeg om noen uker setter kursen sørover. Denne søndagen er det lite vind, og ingen bølger. Jeg har hele stranden for meg selv, men jeg velger likevel å bruke badebukse velvitende om at de kan følge med både fra norsk og russisk side. 

Det var rundt 12 C i havet denne søndagen. Både gradestokken og mulighet for hai gjorde at det bare ble et par korte dukkerter før jeg kom meg på land igjen, men velværet den salte sjøen gjorde på kroppen sitter igjen enda. Det tar jeg med meg videre som en velsignelse.

Jeg satte meg på en tømmerstokk som hadde reket i land. Kanskje var den norsk. Kanskje var den fra den andre siden. Det var fred å sitte der. Bare være. Og se.

Det å se utover horisonten blir jeg aldri lei av. 

Livet er alltid mer. 

Selfie etter et bad i Barentshavet. Russland i bakgrunnen,.

Jeg hater mygg

Jeg har gått flere turer i området rundt Kirkenes de siste ukene. Det handler både om å komme seg ut i det fine sommerværet, og bli kjent med naturen. Det gjør noe med stedfølelsen å ha vært på noen topper og svettet på noen av stiene. Da blir ikke fjellknausene bare som kulisser i et teaterstykke, men steder jeg har et forhold til. 

Forleden dag gikk jeg tur til Vardenhytta i Bjørnevatn. Det var ingen andre mennesker å se. Likevel var jeg ikke alene. Det var mer som en verdenskrig av susende jagerfly rett utenfor ørene mine. Jeg lurte på om det var begynnelsen på slutten som var i gang.

Flere kompani av kamikazeflygere hadde fått ordre om å ta av fra nærmeste myrområdet. Kursen ble satt mot den enslige vandreren som hadde glemt å smøre seg inn. Myggen gikk inn i prosesjonsflygning med snabelen i giv akt. Store lanser ble løftet opp før flygerne i samlet tropp styrtet ned i angrep. Det var som på gamle filmer hvor ridderne løftet lansen før hestene satte full fart og lansene ble rettet fremover. Målet var mine blodårer. Jeg var et lett bytte uten mulighet til å forsvare meg. Jeg ble både gul og blå av slag som jeg påførte meg selv i et forsøk på å holde angriperne unna. For de som overvåket det hele må det ha sett morsomt ut å se denne fektende og dansende vandreren på tur alene i grenseområdet.

I nordøst er myggene store som helikopter, eller jagerfly om du vil. Alle er de utrustet med et sugerør på størrelse med de du drikker cola av på hamburgersjappa. Med egne øyne så jeg at en av myggene sugde til seg en desiliter av mitt blod. Myggen gikk fra en gråbrun farge til et å ligne et stort jordbær. Jeg ble tappet for tre liter blod på det som gikk fra å være en rolig vandring til å bli en flukt på liv og død. 

Siden angrepet skjedde kun noen hundremeter fra den russiske grensen, ser jeg ikke bort fra at det var fremmede makter som gikk til angrep. Det er ikke stor forskjell på Mygg og MiG. Lyden er like intens når de styrter ned til angrep. Jeg hater mygg. Og jeg hater MiG og alle andre jagerfly som fører angrepskrig. Jeg tror mer på dialog og det gode naboskap, enn bruken av stridsmidler. 

Myggen kan være et farlig vesen. Over 200 millioner mennesker blir årlig smittet av malaria gjennom myggstikk. I 2016 døde 445.000 mennesker av malaria, i følge FN. Det er voldsomme tall som sier noe om følgene av myggstikk i tropiske strøk. 

Jeg er oppvokst med mygg på Madagaskar. I min barndom var det alltid et myggnett rundt min barneseng. For å være sikker på at jeg ikke skulle bli spist opp i løpet av natta, ble barnerommet sprøytet med DDT. Det skjedde i forrige årtusen da slike sprøytegifter var lovlig. Giften tok liv av det meste som rørte seg. Jeg overlevde, men noen vil sikkert si at både sprøytegift og mygg har satt spor. Jeg er hvert fall blitt slik jeg er.  

Et resultat er at jeg har utviklet stor mistro til alle flygende vesener som høres ut som jagerfly i angrep. Men det skal de ha, myggen på grensen mellom Norge og Russland, de er ikke farlige. Det er fred mellom de to nabolandene. Det får vi håpe og be om at det fortsetter å være. Vi tåler noen tusen mygg rundt ørene, men jagerfly og andre våpen kan gjerne holde seg i ro.