På besøk i urskogen

Jeg kan ikke skryte av å være en mester i å ferdes i naturen. Verken er jeg født med ski på beina, eller med ryggsekken som beste venn. Det å ligge i telt gjør jeg minst mulig. Jeg har en turbukse, men jeg er av den typen som bare bruker den når jeg er på tur. Dermed bruker jeg den ikke daglig. De fleste turer jeg gjør er i byområder. Heldigvis er det mange flotte turer å gå også i nærområdene til våre byer. 

 Jeg har mye å lære når det gjelder det å ferdes i villmarken. Da var det ekstra artig å sette kurs mot urskogen i Pasvik. Det er 10 mil å kjøre fra Kirkenes til Øvre Pasvik Nasjonalpark. Det er en vei som er mer humpete enn en kjerrevei i gamle dager. Veien fortsetter ikke inn i Russland eller Finland. Det er en vei som slutter. Du drar ikke til Pasvik for å dra videre. Du drar dit for å puste. Det gjør stedet enda mer eksotisk enn alle de stedene du hastig kjører forbi. 

Hvis du er heldig blir du ikke oppspist av mygg under ditt besøk. Selv i begynnelsen av september var det mygg, og enda mer knott. Det var overraskende, men ikke verre enn at jeg fungerte som blodgiver og et matfat for flygende små vesener. Jeg var tross alt bare på besøk, mens myggen hører til i de endeløse myrområdene. Det er deres hjem.

Det sa pang i ryggen da jeg skulle løfte opp ryggsekken. Det var ingen god begynnelse på en tre dagers tur. Min turkompis ante uråd. Han skjønte at han hadde fått med seg en «byas». I et nanosekund vurderte vi å snu, men den tanken forsvant like rask som den kom. Ryggen verket, men vi la på tur innover nasjonalparken. Vi kunne jo ikke snu før vi hadde prøvd.  

Gammel og ung, side om side. Foto LM Helgesen

Hellig uberørt natur Foto LM Helgesen

Kursen ble satt mot nærmeste åpne koie. Dit var det fem kilometers vandring, men de seks køyene var allerede okkupert. Da var det bare å ta en fem minutters hvil før kursen ble satt mot neste koie. Det var seks nye kilometer å vandre uten å vite om den var ledig.

 Åpne koier er et fantastisk tilbud. Er det plass, finner du alt du trenger av ved og gass til matlaging. I en verden hvor det meste koster penger, er det fritt fram å benytte seg av de åpne koiene. Det er et signal om at de som kommer på besøk til nasjonalparken er velkomne. Nasjonalparken er et åpent skattekammer.

 Piilolakoia ligger helt inn til den finske grensen. Den stod tom og ventet på oss. Da var natten sikret. Før vi tente bålet, gikk vi tre hundre meter videre. Da var vi ved grensegjerdet til Finland. 

Piilolaporten, grensepassering mellom Norge og Finland. Foto Eivind Tvedt

Øvre Pasvik nasjonalpark ble etablert i 1970. Nylig har det blitt markert et femtiårs jubileum. Parken er etablert for å bevare den uberørte naturen. I nasjonalparken ligger Norges største urskog av furu. Furuskogen har i årtusener levd sitt liv uten at menneskene har påvirket den. Det gjør den ekstra verdifull og unik. Den ville naturen rommer et biologisk mangfold som er viktig å bevare. 

 Det var et fantastisk landskap å vandre i. Ekte og rått. Gammelt, men også yrende liv. Hellig og uberørt natur. Da kvelden kom og mørket seig på, dannet trærne skygger som i et dramaspill. Sammen med lyden av stillhet, gav det kulisser til den gode samtale ved bålet. En Finnmarking, en vestlending og noen gamle furutrær samlet i øyeblikk som varer til evig tid. 

Piilolakoia i morgenlys. Foto Eivind Tvedt

Jeg hater mygg

Jeg har gått flere turer i området rundt Kirkenes de siste ukene. Det handler både om å komme seg ut i det fine sommerværet, og bli kjent med naturen. Det gjør noe med stedfølelsen å ha vært på noen topper og svettet på noen av stiene. Da blir ikke fjellknausene bare som kulisser i et teaterstykke, men steder jeg har et forhold til. 

Forleden dag gikk jeg tur til Vardenhytta i Bjørnevatn. Det var ingen andre mennesker å se. Likevel var jeg ikke alene. Det var mer som en verdenskrig av susende jagerfly rett utenfor ørene mine. Jeg lurte på om det var begynnelsen på slutten som var i gang.

Flere kompani av kamikazeflygere hadde fått ordre om å ta av fra nærmeste myrområdet. Kursen ble satt mot den enslige vandreren som hadde glemt å smøre seg inn. Myggen gikk inn i prosesjonsflygning med snabelen i giv akt. Store lanser ble løftet opp før flygerne i samlet tropp styrtet ned i angrep. Det var som på gamle filmer hvor ridderne løftet lansen før hestene satte full fart og lansene ble rettet fremover. Målet var mine blodårer. Jeg var et lett bytte uten mulighet til å forsvare meg. Jeg ble både gul og blå av slag som jeg påførte meg selv i et forsøk på å holde angriperne unna. For de som overvåket det hele må det ha sett morsomt ut å se denne fektende og dansende vandreren på tur alene i grenseområdet.

I nordøst er myggene store som helikopter, eller jagerfly om du vil. Alle er de utrustet med et sugerør på størrelse med de du drikker cola av på hamburgersjappa. Med egne øyne så jeg at en av myggene sugde til seg en desiliter av mitt blod. Myggen gikk fra en gråbrun farge til et å ligne et stort jordbær. Jeg ble tappet for tre liter blod på det som gikk fra å være en rolig vandring til å bli en flukt på liv og død. 

Siden angrepet skjedde kun noen hundremeter fra den russiske grensen, ser jeg ikke bort fra at det var fremmede makter som gikk til angrep. Det er ikke stor forskjell på Mygg og MiG. Lyden er like intens når de styrter ned til angrep. Jeg hater mygg. Og jeg hater MiG og alle andre jagerfly som fører angrepskrig. Jeg tror mer på dialog og det gode naboskap, enn bruken av stridsmidler. 

Myggen kan være et farlig vesen. Over 200 millioner mennesker blir årlig smittet av malaria gjennom myggstikk. I 2016 døde 445.000 mennesker av malaria, i følge FN. Det er voldsomme tall som sier noe om følgene av myggstikk i tropiske strøk. 

Jeg er oppvokst med mygg på Madagaskar. I min barndom var det alltid et myggnett rundt min barneseng. For å være sikker på at jeg ikke skulle bli spist opp i løpet av natta, ble barnerommet sprøytet med DDT. Det skjedde i forrige årtusen da slike sprøytegifter var lovlig. Giften tok liv av det meste som rørte seg. Jeg overlevde, men noen vil sikkert si at både sprøytegift og mygg har satt spor. Jeg er hvert fall blitt slik jeg er.  

Et resultat er at jeg har utviklet stor mistro til alle flygende vesener som høres ut som jagerfly i angrep. Men det skal de ha, myggen på grensen mellom Norge og Russland, de er ikke farlige. Det er fred mellom de to nabolandene. Det får vi håpe og be om at det fortsetter å være. Vi tåler noen tusen mygg rundt ørene, men jagerfly og andre våpen kan gjerne holde seg i ro.