Høst

Trærne er i ferd med å skifte farge. Fra grønt, til gult og rødt. Det skjer raskt, som en eksplosjon. Drama i fire akter. En lang symfoni er i ferd med å gå inn i siste sats. Selve klimakset. Hver dag gir en endring. Fra en antydning til gult i et tre, til at hele bjørkeskogen er i full fyr. Alle instrumenter spiller på samme tid. Naturen på sitt aller mest dramatiske.  

Før feiret jeg høsten ved å hente bjørkeløv og legge de i badekaret. Da var det bare å sprette den gode vin og tenne en stor håndrullet sigar fra Cuba. Det var en livsbejaende, lekende feiring. Nå har jeg verken badekar eller damper på sigarer. Likevel er gleden like stor. Leken har bare tatt en annen form. 

Hver årstid har sin sjarm. Vinteren på sin måte, for de som liker å fryse og gå på ski. Naturen kledd i hvitt som en brud. Våren med blomstene som titter frem og trærne som spirer. Håp som gror. Sommeren i all sin prakt. Da er det bare å nyte livet ute, og ta seg et bad for å kjøle seg ned. Så kommer høsten. Pyntet til fest. Livet i full fyr. Selve innspurten. Stillhet, mørke og storm. Og farger. Tid for lys som tennes i mørket. Livet er alltid mer enn det du ser.

Så blir de stående disse fire: Vinter, vår, sommer og høst. 

Men vakrest blant dem er høsten!

Et crescendo av farger. Det er høst i nord.

Høsten er mer enn farger. Det er bare å glede seg til at vinden tar tak og havet viser muskler. Jeg elsker en skikkelig høststorm. Det å gå i motvind hvor hver meter kan være en kamp. Noen ganger er livet slik. Andre ganger snur du ryggen til og danser lett som en ballettdanser ved Bolsjoj-teateret. Balletten ligger i blodet hos russerne. De har over tre hundre års erfaring i faget. På Vestlandet har vi danset i vinden siden de første beboerne klamret seg til knausene ut ved havet for flere tusen år siden. Vakker dans var det nødvendigvis ikke, men det var umulig å ikke la se forføre av vindkastene.  

Jeg har gått mange “Perleturer” denne sommeren, blant annet til Appelsinsteinen som du ser på bildet. Fargene endres også der.

Farvel

Jeg er i ferd med å sette kurs mot sørvest etter en fantastisk sommer i nordøst. Finnmark har mye å by på. Det gir mersmak. Sør-Varanger har mange smykker av steder, - og mennesker!

Det har vært flott å være vikarprest, eller «prestere» som jeg med et smil kaller det. Nå handler yrket nettopp ikke om å prestere, men om noe mye mer. Det handler om livet. 

Jeg har fått en smak av nordøst gjennom tre sommermåneder og en begynnende høst. Det blir gode minner å ta med seg når de mørke kveldene setter sitt preg. 

Det gjør noe med meg når jeg møter mennesker, både i glede og i sorg. Presteyrket har sine sider. Det kan tappe energi, men også gi. Det er alltid inspirerende når en kommer tett på mennesker i noen av livets faser. Det er som å møte årstidene fra livet spirer og gror, til sommeren i all sin prakt. Høsten er som en ekstra runde av liv med sterke farger. Så kommer vinteren og det er tid for å gå til ro.

Jeg liker ikke å ta farvel. Det har jeg gjort hele mitt liv. Slik også nå.
Men jeg drar rikere enn da jeg kom. 

Hva høsten vil bringe, vet jeg lite om.
Jeg venter på vinden, og ser om den byr opp til dans. 

Svanvik kirke, Pasvikdalen

Jeg hater mygg

Jeg har gått flere turer i området rundt Kirkenes de siste ukene. Det handler både om å komme seg ut i det fine sommerværet, og bli kjent med naturen. Det gjør noe med stedfølelsen å ha vært på noen topper og svettet på noen av stiene. Da blir ikke fjellknausene bare som kulisser i et teaterstykke, men steder jeg har et forhold til. 

Forleden dag gikk jeg tur til Vardenhytta i Bjørnevatn. Det var ingen andre mennesker å se. Likevel var jeg ikke alene. Det var mer som en verdenskrig av susende jagerfly rett utenfor ørene mine. Jeg lurte på om det var begynnelsen på slutten som var i gang.

Flere kompani av kamikazeflygere hadde fått ordre om å ta av fra nærmeste myrområdet. Kursen ble satt mot den enslige vandreren som hadde glemt å smøre seg inn. Myggen gikk inn i prosesjonsflygning med snabelen i giv akt. Store lanser ble løftet opp før flygerne i samlet tropp styrtet ned i angrep. Det var som på gamle filmer hvor ridderne løftet lansen før hestene satte full fart og lansene ble rettet fremover. Målet var mine blodårer. Jeg var et lett bytte uten mulighet til å forsvare meg. Jeg ble både gul og blå av slag som jeg påførte meg selv i et forsøk på å holde angriperne unna. For de som overvåket det hele må det ha sett morsomt ut å se denne fektende og dansende vandreren på tur alene i grenseområdet.

I nordøst er myggene store som helikopter, eller jagerfly om du vil. Alle er de utrustet med et sugerør på størrelse med de du drikker cola av på hamburgersjappa. Med egne øyne så jeg at en av myggene sugde til seg en desiliter av mitt blod. Myggen gikk fra en gråbrun farge til et å ligne et stort jordbær. Jeg ble tappet for tre liter blod på det som gikk fra å være en rolig vandring til å bli en flukt på liv og død. 

Siden angrepet skjedde kun noen hundremeter fra den russiske grensen, ser jeg ikke bort fra at det var fremmede makter som gikk til angrep. Det er ikke stor forskjell på Mygg og MiG. Lyden er like intens når de styrter ned til angrep. Jeg hater mygg. Og jeg hater MiG og alle andre jagerfly som fører angrepskrig. Jeg tror mer på dialog og det gode naboskap, enn bruken av stridsmidler. 

Myggen kan være et farlig vesen. Over 200 millioner mennesker blir årlig smittet av malaria gjennom myggstikk. I 2016 døde 445.000 mennesker av malaria, i følge FN. Det er voldsomme tall som sier noe om følgene av myggstikk i tropiske strøk. 

Jeg er oppvokst med mygg på Madagaskar. I min barndom var det alltid et myggnett rundt min barneseng. For å være sikker på at jeg ikke skulle bli spist opp i løpet av natta, ble barnerommet sprøytet med DDT. Det skjedde i forrige årtusen da slike sprøytegifter var lovlig. Giften tok liv av det meste som rørte seg. Jeg overlevde, men noen vil sikkert si at både sprøytegift og mygg har satt spor. Jeg er hvert fall blitt slik jeg er.  

Et resultat er at jeg har utviklet stor mistro til alle flygende vesener som høres ut som jagerfly i angrep. Men det skal de ha, myggen på grensen mellom Norge og Russland, de er ikke farlige. Det er fred mellom de to nabolandene. Det får vi håpe og be om at det fortsetter å være. Vi tåler noen tusen mygg rundt ørene, men jagerfly og andre våpen kan gjerne holde seg i ro.