Trærne er i ferd med å skifte farge. Fra grønt, til gult og rødt. Det skjer raskt, som en eksplosjon. Drama i fire akter. En lang symfoni er i ferd med å gå inn i siste sats. Selve klimakset. Hver dag gir en endring. Fra en antydning til gult i et tre, til at hele bjørkeskogen er i full fyr. Alle instrumenter spiller på samme tid. Naturen på sitt aller mest dramatiske.
Før feiret jeg høsten ved å hente bjørkeløv og legge de i badekaret. Da var det bare å sprette den gode vin og tenne en stor håndrullet sigar fra Cuba. Det var en livsbejaende, lekende feiring. Nå har jeg verken badekar eller damper på sigarer. Likevel er gleden like stor. Leken har bare tatt en annen form.
Hver årstid har sin sjarm. Vinteren på sin måte, for de som liker å fryse og gå på ski. Naturen kledd i hvitt som en brud. Våren med blomstene som titter frem og trærne som spirer. Håp som gror. Sommeren i all sin prakt. Da er det bare å nyte livet ute, og ta seg et bad for å kjøle seg ned. Så kommer høsten. Pyntet til fest. Livet i full fyr. Selve innspurten. Stillhet, mørke og storm. Og farger. Tid for lys som tennes i mørket. Livet er alltid mer enn det du ser.
Så blir de stående disse fire: Vinter, vår, sommer og høst.
Men vakrest blant dem er høsten!
Et crescendo av farger. Det er høst i nord.
Høsten er mer enn farger. Det er bare å glede seg til at vinden tar tak og havet viser muskler. Jeg elsker en skikkelig høststorm. Det å gå i motvind hvor hver meter kan være en kamp. Noen ganger er livet slik. Andre ganger snur du ryggen til og danser lett som en ballettdanser ved Bolsjoj-teateret. Balletten ligger i blodet hos russerne. De har over tre hundre års erfaring i faget. På Vestlandet har vi danset i vinden siden de første beboerne klamret seg til knausene ut ved havet for flere tusen år siden. Vakker dans var det nødvendigvis ikke, men det var umulig å ikke la se forføre av vindkastene.
Farvel
Jeg er i ferd med å sette kurs mot sørvest etter en fantastisk sommer i nordøst. Finnmark har mye å by på. Det gir mersmak. Sør-Varanger har mange smykker av steder, - og mennesker!
Det har vært flott å være vikarprest, eller «prestere» som jeg med et smil kaller det. Nå handler yrket nettopp ikke om å prestere, men om noe mye mer. Det handler om livet.
Jeg har fått en smak av nordøst gjennom tre sommermåneder og en begynnende høst. Det blir gode minner å ta med seg når de mørke kveldene setter sitt preg.
Det gjør noe med meg når jeg møter mennesker, både i glede og i sorg. Presteyrket har sine sider. Det kan tappe energi, men også gi. Det er alltid inspirerende når en kommer tett på mennesker i noen av livets faser. Det er som å møte årstidene fra livet spirer og gror, til sommeren i all sin prakt. Høsten er som en ekstra runde av liv med sterke farger. Så kommer vinteren og det er tid for å gå til ro.
Jeg liker ikke å ta farvel. Det har jeg gjort hele mitt liv. Slik også nå.
Men jeg drar rikere enn da jeg kom.
Hva høsten vil bringe, vet jeg lite om.
Jeg venter på vinden, og ser om den byr opp til dans.