Jeg kan ikke skryte av å være en mester i å ferdes i naturen. Verken er jeg født med ski på beina, eller med ryggsekken som beste venn. Det å ligge i telt gjør jeg minst mulig. Jeg har en turbukse, men jeg er av den typen som bare bruker den når jeg er på tur. Dermed bruker jeg den ikke daglig. De fleste turer jeg gjør er i byområder. Heldigvis er det mange flotte turer å gå også i nærområdene til våre byer.
Jeg har mye å lære når det gjelder det å ferdes i villmarken. Da var det ekstra artig å sette kurs mot urskogen i Pasvik. Det er 10 mil å kjøre fra Kirkenes til Øvre Pasvik Nasjonalpark. Det er en vei som er mer humpete enn en kjerrevei i gamle dager. Veien fortsetter ikke inn i Russland eller Finland. Det er en vei som slutter. Du drar ikke til Pasvik for å dra videre. Du drar dit for å puste. Det gjør stedet enda mer eksotisk enn alle de stedene du hastig kjører forbi.
Hvis du er heldig blir du ikke oppspist av mygg under ditt besøk. Selv i begynnelsen av september var det mygg, og enda mer knott. Det var overraskende, men ikke verre enn at jeg fungerte som blodgiver og et matfat for flygende små vesener. Jeg var tross alt bare på besøk, mens myggen hører til i de endeløse myrområdene. Det er deres hjem.
Det sa pang i ryggen da jeg skulle løfte opp ryggsekken. Det var ingen god begynnelse på en tre dagers tur. Min turkompis ante uråd. Han skjønte at han hadde fått med seg en «byas». I et nanosekund vurderte vi å snu, men den tanken forsvant like rask som den kom. Ryggen verket, men vi la på tur innover nasjonalparken. Vi kunne jo ikke snu før vi hadde prøvd.
Kursen ble satt mot nærmeste åpne koie. Dit var det fem kilometers vandring, men de seks køyene var allerede okkupert. Da var det bare å ta en fem minutters hvil før kursen ble satt mot neste koie. Det var seks nye kilometer å vandre uten å vite om den var ledig.
Åpne koier er et fantastisk tilbud. Er det plass, finner du alt du trenger av ved og gass til matlaging. I en verden hvor det meste koster penger, er det fritt fram å benytte seg av de åpne koiene. Det er et signal om at de som kommer på besøk til nasjonalparken er velkomne. Nasjonalparken er et åpent skattekammer.
Piilolakoia ligger helt inn til den finske grensen. Den stod tom og ventet på oss. Da var natten sikret. Før vi tente bålet, gikk vi tre hundre meter videre. Da var vi ved grensegjerdet til Finland.
Øvre Pasvik nasjonalpark ble etablert i 1970. Nylig har det blitt markert et femtiårs jubileum. Parken er etablert for å bevare den uberørte naturen. I nasjonalparken ligger Norges største urskog av furu. Furuskogen har i årtusener levd sitt liv uten at menneskene har påvirket den. Det gjør den ekstra verdifull og unik. Den ville naturen rommer et biologisk mangfold som er viktig å bevare.
Det var et fantastisk landskap å vandre i. Ekte og rått. Gammelt, men også yrende liv. Hellig og uberørt natur. Da kvelden kom og mørket seig på, dannet trærne skygger som i et dramaspill. Sammen med lyden av stillhet, gav det kulisser til den gode samtale ved bålet. En Finnmarking, en vestlending og noen gamle furutrær samlet i øyeblikk som varer til evig tid.