På besøk i urskogen

Jeg kan ikke skryte av å være en mester i å ferdes i naturen. Verken er jeg født med ski på beina, eller med ryggsekken som beste venn. Det å ligge i telt gjør jeg minst mulig. Jeg har en turbukse, men jeg er av den typen som bare bruker den når jeg er på tur. Dermed bruker jeg den ikke daglig. De fleste turer jeg gjør er i byområder. Heldigvis er det mange flotte turer å gå også i nærområdene til våre byer. 

 Jeg har mye å lære når det gjelder det å ferdes i villmarken. Da var det ekstra artig å sette kurs mot urskogen i Pasvik. Det er 10 mil å kjøre fra Kirkenes til Øvre Pasvik Nasjonalpark. Det er en vei som er mer humpete enn en kjerrevei i gamle dager. Veien fortsetter ikke inn i Russland eller Finland. Det er en vei som slutter. Du drar ikke til Pasvik for å dra videre. Du drar dit for å puste. Det gjør stedet enda mer eksotisk enn alle de stedene du hastig kjører forbi. 

Hvis du er heldig blir du ikke oppspist av mygg under ditt besøk. Selv i begynnelsen av september var det mygg, og enda mer knott. Det var overraskende, men ikke verre enn at jeg fungerte som blodgiver og et matfat for flygende små vesener. Jeg var tross alt bare på besøk, mens myggen hører til i de endeløse myrområdene. Det er deres hjem.

Det sa pang i ryggen da jeg skulle løfte opp ryggsekken. Det var ingen god begynnelse på en tre dagers tur. Min turkompis ante uråd. Han skjønte at han hadde fått med seg en «byas». I et nanosekund vurderte vi å snu, men den tanken forsvant like rask som den kom. Ryggen verket, men vi la på tur innover nasjonalparken. Vi kunne jo ikke snu før vi hadde prøvd.  

Gammel og ung, side om side. Foto LM Helgesen

Hellig uberørt natur Foto LM Helgesen

Kursen ble satt mot nærmeste åpne koie. Dit var det fem kilometers vandring, men de seks køyene var allerede okkupert. Da var det bare å ta en fem minutters hvil før kursen ble satt mot neste koie. Det var seks nye kilometer å vandre uten å vite om den var ledig.

 Åpne koier er et fantastisk tilbud. Er det plass, finner du alt du trenger av ved og gass til matlaging. I en verden hvor det meste koster penger, er det fritt fram å benytte seg av de åpne koiene. Det er et signal om at de som kommer på besøk til nasjonalparken er velkomne. Nasjonalparken er et åpent skattekammer.

 Piilolakoia ligger helt inn til den finske grensen. Den stod tom og ventet på oss. Da var natten sikret. Før vi tente bålet, gikk vi tre hundre meter videre. Da var vi ved grensegjerdet til Finland. 

Piilolaporten, grensepassering mellom Norge og Finland. Foto Eivind Tvedt

Øvre Pasvik nasjonalpark ble etablert i 1970. Nylig har det blitt markert et femtiårs jubileum. Parken er etablert for å bevare den uberørte naturen. I nasjonalparken ligger Norges største urskog av furu. Furuskogen har i årtusener levd sitt liv uten at menneskene har påvirket den. Det gjør den ekstra verdifull og unik. Den ville naturen rommer et biologisk mangfold som er viktig å bevare. 

 Det var et fantastisk landskap å vandre i. Ekte og rått. Gammelt, men også yrende liv. Hellig og uberørt natur. Da kvelden kom og mørket seig på, dannet trærne skygger som i et dramaspill. Sammen med lyden av stillhet, gav det kulisser til den gode samtale ved bålet. En Finnmarking, en vestlending og noen gamle furutrær samlet i øyeblikk som varer til evig tid. 

Piilolakoia i morgenlys. Foto Eivind Tvedt

Kondolerer

«Kondolerer» er et rart uttrykk vi sier når noen har gått bort, men vi trenger noen ord og uttrykk når vi sliter med å finne de rette ordene. Da er det godt å ha ordet «kondolerer» som et uttrykk vi alle forstår uten at vi egentlig forstår hva ordet betyr. Det er et ord vi bruker for å si at vi føler med den og de som sørger. Det er absolutt ikke et følelsesløst og kaldt uttrykk som noen mener. «Kondolerer» handler om å uttrykke medfølelse. Vi kan også legge til andre ord og setninger. Før korona kunne vi samtidig gi et håndtrykk eller en klem. Det er litt vanskeligere å gjøre det denne sommeren. Det gjør oss noe fattigere i våre uttrykk.

 «Det at noen har gått bort», er i seg selv et noe forfinet uttrykk. De som har gått bort, er borte for all tid. De er ute av tiden. De er død. Det er noe mer brutalt å si. Begge deler er uttrykk vi både kan og bør bruke. 

Begravelser

Denne uka har jeg hatt tre begravelser. Selv om jeg er reisende i større og mindre kriser rundt omkring i verden, er det heller sjelden jeg har begravelser. For en menighetsprest, er begravelser en større del av hverdagen. 

 Jeg har stor respekt for prester som jobber ukentlig med begravelser. Respekten går også til kirketjenere, gravere, organister, de som jobber på begravelsesbyrå og andre som er involvert i det følsomme arbeidet i etterkant av at noen har gått bort. Krisehåndtering er ikke bare en gang i blant. Det skjer ukentlig. 

 Jeg har også stor respekt for oppgaven det er å følge noen til graven. Det er en vond vandring for familie og andre som stod avdøde nær. Som prest er jeg med på noe av den vandringen. Da kan ord og ritualer bety mye for å lindre sorgen. Samtidig kan det også være en hjelp til ikke å flykte fra den.

Vi kan ikke flykte fra virkeligheten. Vi vet at døden er en realitet. Det er det vonde vi opplever når vi mister noen av våre. Vi vet også at dødskrefter er en realitet i det som bryter ned livet. Det kan være alderdom, sykdom, ulykker eller andre ting som inntreffer. Det er vondt å ta avskjed. Det er noe av det vondeste og vanskeligste vi gjør. Men det er ikke ondt det som ligger til grunn for avskjeden. Det er stor forskjell på det vonde og på ondskap. 

Ondskap er dessverre også en virkelighet på jord. Det finner vi i konflikter, lokale eller internasjonale. Det finner vi i egoisme og vår skjeve utnyttelse av jordens ressurser. Det finner vi der hatet råder. Det er ikke en tilfeldighet at det i bønnen Fadervår står «frels oss fra det onde». Det står ikke «frels oss fra det vonde». 

Som prest og kirke er vi bærere av et budskap som handler om livet. Kristendommen er livets religion. Vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på døden. Vi tror på livet både før og etter døden!

Det er de som har opplevd dødskrefter i kirkens navn. Det er tilfeller hvor Guds navn er misbrukt. Det skal vi ikke legge lokk over. Enda viktigere blir det da at vi står sammen i kampen for livet og løfter hvert enkelt menneske som uendelig verdifullt. Vi står alle i en daglig kamp for verdier. Det ligger i de små og store valg vi gjør. 

Håndtrykk

 Det har blitt noen håndtrykk denne uka. Det skal liksom ikke skje, men jeg griper de hender som rekkes fram. Jeg kan ikke si nei til en som rekker meg handa si som takk. Han som ikke sa noe, før vi satt med kaffekoppen etterpå. Da kom setningene. Litt etter litt. Og håndtrykket var der fast som fjell. Så skal du vite at hendene blir vasket med sprit både før og etter. Slik også med kirkebenkene. Det lukter mer sprit i kirkene i dag enn etter en real fest. 

Det er godt å stå i en begravelse og snakke om livet. Denne uka har jeg snakket om det som var, men samtidig løftet opp det som skal bli.

Det sårbare livet. Det handler om at vi alle en gang skal dø. Men selv da. Min oppgave er å løfte frem håpet om noe mer. Når tiden tar slutt. Når pusten har stoppet opp. Når timeglasset har rent ut. Selv da. Selv da peker vi på livet. Selv når vi bærer kisten ut av kirken, og den senkes i seks fot jord. Det er brutalt virkelig. Det er tøft for alle som er tilstede. Det er tøft også for meg som prest. Men selv da. Selv da handler det om livet.

Vi skal møtes igjen!
Det er håpet som bærer 
selv når alt håp er forbi

Alt skapte han vakkert i sin tid. 
Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter
                                                      Forkynneren 3

Kirkenes Kirke.