Fra død til liv

 Som ambulerende sjømannsprest, besøker jeg nordmenn i Midtøsten, Øst-Europa og deler av Asia. Det siste året har det blitt et minelagt farvann å manøvrere i, slik deler av Midtøsten har vært i mange år. Da er det viktig å lese kartet og sjekke værmeldingen før en legger ut på tur, slik vi har lært når en går tur på fjellet hvor været kan snu raskt. Når jeg beveger meg inn i konfliktområder, gjør jeg det med varsomhet. Samtidig gjør jeg det med stor respekt for de som jobber og lever der i hverdagen.

Jeg reiser fra land til land for å treffe folk. Det er møtene med mennesker som gir mening i det å være på reise. Den hverdagslige samtale er gull verdt. Det er i de samtalene livets farger kommer fram. Hvitt og grått, grønt på våren, rødt og blått, og noen ganger også svart. Jeg maler ikke på andres lerreter, men jeg kan gjerne se det andre har malt og være med å tolke det som ikke er lett å se når en står for nær.

Alt blir bra igjen..

«Alt blir bra igjen» stod det skrevet som en barneregle i mange vinduer den våren da Covid satte verden på pause og meg som ambulerende prest på bakken. Det var en deilig oppmuntrende melding å lese i en tid med stor usikkerhet. Pandemien førte til store lidelser og ble både en helsemessig og økonomisk utfordring for mange. I et lengre perspektiv, vil det likevel kun være som et komma i verdenshistorien. Det som har utviklet seg til en brutal storkrig med Russland mot Ukraina, er i ferd med å lage dypere og mer langvarige sår i våre felleskap i Europa og videre ut over jord.

Covid er et virus som er ekstremt smittsomt. Det vet vi mye om. Det er også viktig å vite at ondskap er et virus som er smittsomt!

Ondskap er et virus som er smittsomt!

Konflikter og kriger kan lett spre seg. Slik har krigen i Ukraina i seg at det kan forplante seg til naboland, samt at andre konflikter kan øke i skyggen av det som skjer. Det gjør meg bekymret både for utviklingen i Europa, i Midtøsten, og flere steder på vår sårbare klode.

Et annet ord for ondskap, er egoisme. Vi kjenner egoismen blant annet fra overgrep, urettferdighet og undertrykkelse. Og de fleste av oss er smittet av viruset som kalles overforbruk. Noen ganger er egoismen satt i politisk system. Det ser vi i diktaturer, og i den farlige nasjonalismen. Vi ser det i politisk og religiøs ekstremisme. Det er viktig å ta avstand fra. Det handler om å være aktiv i kampen mot det onde. Det gjør troen ekstra viktig i vår tid, både hva vi tror på og det vi ikke tror på.

Vi som kristne og kirke har et klart kall i vår tid. Verden trenger en motkraft til ondskapen som sprer seg i våre fellesskap. Motkraften er kjærligheten!

Som kristne er vårt kall å være en motkraft mot ondskapen i verden.

Lystenning i Gravkirken, også kaldt Oppstandelseskirken, i Gamlebyen i Jerusalem

Nylig var jeg med å feire skandinavisk gudstjeneste i den lutherske kirken i Gamlebyen i Jerusalem. Den ligger et lite steinkast fra det som regnes som den helligste kristne kirke på jord, nemlig Den hellige gravs kirke. Det var der Jesus døde på korset, og graven ligger der som en kirke i kirken. Heldigvis har denne kirken også et annet navn. Den kalles Oppstandelseskirken. Da er vi midt inn i påskens budskap, og midt inn i det vår tid trenger. Hele den kristne tro kan formuleres med fire ord: Fra død til liv!

Som kristne tror vi på livet. Vi håper på livet som skal komme, og vi tror på livet her på jord. I troen løfter vi verdien av hvert enkelt menneske. Det kalles verdighet. Mens det i mange kristne kretser i Norge historisk sett har vært et for stort fokus på langfredag med synd, skyld og skam, er det selve oppstandelsen som gir kraft og håp for fremtiden. Det håpet trenger verden.

Vi er bærere av tro, håp og kjærlighet. Det er medisin for en såret verden.

Haghartsin klosteret nær Dilijan i Armenia

Jeg tror på livet!

Vi er i en situasjon vi ikke trodde var mulig, men det skjer i vår tid. Det skjer på vår vakt. Det skjer i 2022!

Vi trodde ikke at voksne mennesker kunne gjøre slik mot hverandre. Vi trodde voksne mennesker var de som skulle verne om livet, verne om barna, verne om de eldre. Vi trodde voksne mennesker skulle verne om det sårbare livet.

Vi trodde krig tilhørte fortiden i vår del av verden. Krig var historie. Første og andre verdenskrig, og krigene på Balkan på nittitallet. Vi trodde at verden hadde lært. Vi trodde ikke at det skulle bli en ny krig i Europa i vår tid. Selv Russland var en nabo vi kunne stole på. Der var vi godtroende og naive.

Det som skjer i Ukraina, er ingen tilfeldig handling. Det er ingen tilfeldig ulykke. Det er ikke et tilfeldig angrep. Det er ikke blind vold. Det er planlagt målrettet vold. Det er beregnende ondskap. Angrepet på Ukraina er det onde. Det er menneskeskapt ondskap!

Finnes det håp? Finnes det håp i det meningsløse?
Finnes det noe godt i en slik situasjon?

Ja, vi står sammen. Vi står sammen i kampen mot det onde. Vi står sammen i kampen for fred. Sammen tenner vi lys og ber.

Vi vet at fred er mulig, men fred er ingen selvfølge. Fred er hardt arbeid over tid.
Europa er i krig, men vi skal vinne freden! 

Lystenning i Den hellige gravs kirke, også kalt Oppstandelseskirken, i Jerusalem

Hva tror jeg på?
Jeg tror på Gud, skaperen av liv!
Og jeg tror på mennesker. Jeg tror på mennesker, - tross alt!

Troen er et aktivt valg jeg gjør. Jeg velger å tro på Gud og mennesker!
Verken Hitler, Stalin eller Putin kan ta fra meg troen.
Troen er sterkere enn små ynkelige menn som må drepe for å vise sin manndom.  

Jeg tror på lys vi tenner i mørke. Når vi tenner lys, er det ikke lenger svart. Det er lys i mørket! Du og jeg, og millioner sammen med oss, tenner lys og ber. Det tror jeg på! Jeg tror på et hav av lys for fred. Det finnes ikke noe sted som er håpløst. Selv i mørket er det lys!

Jeg tror ikke på dødens krefter.
Jeg tror ikke på krefter som river ned livet.
Jeg tror på de som bygger fremtid og fred! 

Summen av deg og meg, er vi. Jeg tror på oss som fellesskap!
Vi er en kraft som bygger fremtiden.

Som kristen har jeg et håp om liv etter døden,
men jeg tror på livet før døden! 

I troen på livet står vi sammen, enten vi er kristne, muslimer, buddhister, ateister, humanister, eller hva vi er. Vi står sammen på tvers av religioner. Vi står sammen på tvers av politiske partier. Vi står sammen som Skandinaver og som Europeere.

Vi vet at dødens krefter finnes på jord. Vi vet at ondskap er en realitet.
Vi vet at det onde i form av egoisme kan vinne frem hvis vi ikke står imot.
Vi vet at onde krefter bruker vold og krig for å vinne mer makt.
Vi vet at ondskap dreper
men
Vi tror på noe som er sterkere enn dødens krefter!
Vi tror på noe som er sterkere enn det onde!
Vi vet at onde mennesker er mindre enn de selv tror,
men vi tror på blomster som vokser opp av frossen jord!
Vi tror på livet!

Vi tror ikke på nasjonalistiske eller andre destruktive krefter.
Vi tror ikke på ideologier og handlinger som river ned.
Vi tror ikke på ledere som går til angrep på sine naboer, ledere som dreper for å få mer.
Vi tror ikke på fascisme, nazisme, nasjonalisme, stalinisme eller putinisme!

Vi tror på mangfoldet og det fargerike fellesskap!
Vi tror på frihet, respekt og rettferdighet.
Vi tror på fred!

Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi!
Det kalles verdighet; Livets verdighet.
Det tror vi på!

Et annet ord for verdighet, er kjærlighet.
Kjærligheten tror vi på!
Kjærligheten er både en gave, og en oppgave! 

Dette er vårt svar til Putin og alle som prøver å rive ned livet:
        De blir stående disse tre: tro, håp og kjærlighet.
        Men størst blant dem er kjærligheten! 1.Kor 13

Velsignelsen i Redeemer Church i Jerusalem

Dette er den velsignelse jeg vil si i denne tid:

Herren velsigne alle som kjemper for fred, rettferdighet og verdighet.
Herren la sitt ansikt lyse i mørket, og spre håp som gror.
Herren velsigne livet, og fylle oss med sin kjærlighet.

God påske!

Stråler av lys over havet

Vi er ved et årsskifte. Skal vi se tilbake, eller skal vi se fram? Kanskje vi kan gjøre begge deler på engang? Snur vi oss for mye tilbake vil vi fort snuble. Det å gå med ryggen inn i fremtiden er et dårlig valg. Samtidig er historien viktig. Det er den vi bygger fremtiden på. Vi kan lære av feil som er gjort, og løfte frem det som er verdifullt. Det viktigste er at vi ser, og gjerne på en slik måte at vi har 360 graders oversikt. Da må vi opp i høyden slik at vi ser utover havet i vest og mot fjellene i øst. 

De siste dagene har jeg vært noen ganger ved fyret på Utsira. Det ligger 68 moh, og er dermed Norges høyest beliggende fyrlys. Det er nesten å regne som høydetrening å gå den smale svingete vegen opp til fyret. Selve bygningen er 13 meter høy, og ble bygget i 1844. Fyret ble automatisert i 2004. Noen år har det ligget i mørke, men i forbindelse med 175 års jubileum for fyret i 2019 ble lyset igjen tent. De karakteristiske tre lyssveipene når 34 kilometer ut i havet. Lysene kan sees både fra Haugesund og Karmøy. Det er som om øya i vest har fått tilbake sin puls når fyrlyset nå er kommet tilbake. 

Linsen på fyret

Jeg er lei av å snakke om det vi har snakket mest om i 2020. Jeg er lei av munnbind og regler som begrenser friheten. Jeg er lei av et virus som har snudd opp ned på alt. Jeg er lei av fornektere som ikke tror på det vi vet, og jeg er lei av pessimister og realister som ser farer rundt hver sving. Selv tilhører jeg den siste gruppen. Jeg tror det vil ta lang tid før vi er der vi ønsker å være, men det er jeg lei av å snakke om selv om jeg tror jeg har rett. Jeg er lei av at virkeligheten er slik den er. 

Ser vi tilbake på året som har gått, tror jeg vi har fått en større forståelse av at verdier og selve livet ikke er en selvfølge. Det er en positiv gevinst av et vanskelig år. På sitt beste har vi sett hva som virkelig betyr noe. Vi har lært at frihet og fellesskap er sårbart mot selv den minste lille trussel. 

Jeg savner et realt håndtrykk. Det har ikke vært mange av dem. Likevel har vi klart å se hverandre og holde kontakt. Det er ingen selvfølge. Det er verdivalg vi gjør.  

Covid og Trump, la oss håpe vi blir kvitt disse virusene vi har levd med den siste tiden. De utgjør begge en stor trussel mot verdensfreden. Jeg er lei av begge to. Jeg tror på fellesskap hvor vi løfter hverandre, og ikke river ned. 

USA er verdens sterkeste stormakt, og vår nærmeste alliert. Det har blitt ledet av en som er mer opptatt av seg selv og rakke ned på folk, enn å samarbeide. Historien vil peke på en president med et sterkt narsissistisk preg. Det kunne gått mye verre enn det allerede har gjort. Heldigvis har det amerikanske folk selv sagt at nok er nok. 

Det er positivt hvis historiebøkene kommer til å beskrive 2020 som et annerledes år.
Det vil være verre hvis det blir beskrevet som året da vi endret kurs. 

Arnstein Eek er fyrentusiast . På fritiden går han opp i fyret og sørger for å smøre det som skal til.

Det gjør inntrykk å gå inn i selve fyret. Trappene er smale, men fyrentusiast Arnstein Eek viser trygt vei. Han er i fyret et par ganger i uka for å smøre det som må til. En liten maskin driver et stort tannhjul som får linsen til å gå rundt og rundt. Det krever vedlikehold og at noen følger med. 

Jeg klatrer opp i selve linsen. Det er som å komme inn i et hjerte som pumper, uten at jeg noen gang kommer til å oppleve det. To lyspærer på 1000 watt er det som skal til. Linsen er håndslipt glass fra Paris. Den kom på plass i 1899. Den forstørrer lyset og sender det ut.

Vi går ut på en liten balkong og ser de tre lyssveipene i mørket. En etter en lyser de opp tvillingtårnet som står et par hundre meter bortenfor. I 1844 ble det bygd to fyr i samme området. Det er unikt i norsk sammenheng. Tvillingfyrene gav en egenart som gjorde at de på sjøen forstod hvor de var. Det ene fyret ble nedlagt i 1890. Det andre lyser fremdeles i natten. 

Jeg er ingen profet, men oppe i fyret ser jeg fremover og ut mot horisonten. Jeg ser der lyset peker, utover havet og innover mot landet i øst. Lysglimt i mørket. Det er det vi trenger. Vi trenger glimt av håp som bryter det som er svart. 

Hver gang jeg treffer deg er det som å være inne i selve fyrlinsen. Der hjerte møter hjerte skjer det noe som ingen skal få rive ned. Verdier er ikke selvfølgelige, det har vi lært i året som gikk. Våre fellesskap vil overleve. Det kan du og jeg sørge for. Du og jeg er vi. 

Velsignet være året som kommer!
Foto Arnstein Eek

Kondolerer

«Kondolerer» er et rart uttrykk vi sier når noen har gått bort, men vi trenger noen ord og uttrykk når vi sliter med å finne de rette ordene. Da er det godt å ha ordet «kondolerer» som et uttrykk vi alle forstår uten at vi egentlig forstår hva ordet betyr. Det er et ord vi bruker for å si at vi føler med den og de som sørger. Det er absolutt ikke et følelsesløst og kaldt uttrykk som noen mener. «Kondolerer» handler om å uttrykke medfølelse. Vi kan også legge til andre ord og setninger. Før korona kunne vi samtidig gi et håndtrykk eller en klem. Det er litt vanskeligere å gjøre det denne sommeren. Det gjør oss noe fattigere i våre uttrykk.

 «Det at noen har gått bort», er i seg selv et noe forfinet uttrykk. De som har gått bort, er borte for all tid. De er ute av tiden. De er død. Det er noe mer brutalt å si. Begge deler er uttrykk vi både kan og bør bruke. 

Begravelser

Denne uka har jeg hatt tre begravelser. Selv om jeg er reisende i større og mindre kriser rundt omkring i verden, er det heller sjelden jeg har begravelser. For en menighetsprest, er begravelser en større del av hverdagen. 

 Jeg har stor respekt for prester som jobber ukentlig med begravelser. Respekten går også til kirketjenere, gravere, organister, de som jobber på begravelsesbyrå og andre som er involvert i det følsomme arbeidet i etterkant av at noen har gått bort. Krisehåndtering er ikke bare en gang i blant. Det skjer ukentlig. 

 Jeg har også stor respekt for oppgaven det er å følge noen til graven. Det er en vond vandring for familie og andre som stod avdøde nær. Som prest er jeg med på noe av den vandringen. Da kan ord og ritualer bety mye for å lindre sorgen. Samtidig kan det også være en hjelp til ikke å flykte fra den.

Vi kan ikke flykte fra virkeligheten. Vi vet at døden er en realitet. Det er det vonde vi opplever når vi mister noen av våre. Vi vet også at dødskrefter er en realitet i det som bryter ned livet. Det kan være alderdom, sykdom, ulykker eller andre ting som inntreffer. Det er vondt å ta avskjed. Det er noe av det vondeste og vanskeligste vi gjør. Men det er ikke ondt det som ligger til grunn for avskjeden. Det er stor forskjell på det vonde og på ondskap. 

Ondskap er dessverre også en virkelighet på jord. Det finner vi i konflikter, lokale eller internasjonale. Det finner vi i egoisme og vår skjeve utnyttelse av jordens ressurser. Det finner vi der hatet råder. Det er ikke en tilfeldighet at det i bønnen Fadervår står «frels oss fra det onde». Det står ikke «frels oss fra det vonde». 

Som prest og kirke er vi bærere av et budskap som handler om livet. Kristendommen er livets religion. Vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på døden. Vi tror på livet både før og etter døden!

Det er de som har opplevd dødskrefter i kirkens navn. Det er tilfeller hvor Guds navn er misbrukt. Det skal vi ikke legge lokk over. Enda viktigere blir det da at vi står sammen i kampen for livet og løfter hvert enkelt menneske som uendelig verdifullt. Vi står alle i en daglig kamp for verdier. Det ligger i de små og store valg vi gjør. 

Håndtrykk

 Det har blitt noen håndtrykk denne uka. Det skal liksom ikke skje, men jeg griper de hender som rekkes fram. Jeg kan ikke si nei til en som rekker meg handa si som takk. Han som ikke sa noe, før vi satt med kaffekoppen etterpå. Da kom setningene. Litt etter litt. Og håndtrykket var der fast som fjell. Så skal du vite at hendene blir vasket med sprit både før og etter. Slik også med kirkebenkene. Det lukter mer sprit i kirkene i dag enn etter en real fest. 

Det er godt å stå i en begravelse og snakke om livet. Denne uka har jeg snakket om det som var, men samtidig løftet opp det som skal bli.

Det sårbare livet. Det handler om at vi alle en gang skal dø. Men selv da. Min oppgave er å løfte frem håpet om noe mer. Når tiden tar slutt. Når pusten har stoppet opp. Når timeglasset har rent ut. Selv da. Selv da peker vi på livet. Selv når vi bærer kisten ut av kirken, og den senkes i seks fot jord. Det er brutalt virkelig. Det er tøft for alle som er tilstede. Det er tøft også for meg som prest. Men selv da. Selv da handler det om livet.

Vi skal møtes igjen!
Det er håpet som bærer 
selv når alt håp er forbi

Alt skapte han vakkert i sin tid. 
Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter
                                                      Forkynneren 3

Kirkenes Kirke.

I grenseland

Mitt arbeid har de siste par årene ført meg over mange grenser. Noen er vanskeligere å passere enn andre. Selv med pass og visum kan det ta tid å forflytte seg mellom land. Denne våren har et virus gjort det enda mer problematisk. Det vil ta lang tid før det som var normalt blir som det var. Når jeg til høsten skal ut å reise igjen, vil nok det bli på en noe annen måte enn før. Det får jeg ta når den tid kommer. 

 Ofte er det enkelt å merke at en nærmer seg en landegrense. Militære installasjoner, piggtrådgjerder, høye murer, store fareskilt som opplyser om minefelt, lyden av helikoptre og soldater med våpen ladet med skarpt, preger områdene langs grenser jeg vanligvis passerer. 

Desto mer overraskende er det å kjøre fra Kirkenes mot Grense Jakobselv. Sør-Varanger er Norges eneste kommune som grenser over til den russiske bjørn. I det jeg nærmer meg kysten kjører jeg langs en elv. Den er ren og fin, og renner fredelig ned mot storhavet. Grensen mellom Norge og Russland går midt i elva. Jeg hadde ikke blitt en populær mann hvis jeg hadde vasset over til den andre siden. Det hadde kostet flere tusenlapper i bot og en viss diplomatisk utfordring. 

 Det er overraskende å se hvor liten elven er, og jeg ser ingen mur eller kveiler av piggtråd. Ingen våpen rettes mot meg. Jeg blir sikkert observert, men det gjøres diskret uten at jeg merker det. Det er ingen trussel at en prest kjører til kirke en søndag morgen selv om kirken ble bygget som et symbol for å vise norsk suverenitet.  

Kong Oscar II kapell

Kong Oscar II kapell i Grense Jakobselv

Kong Oscar II´s kapell i Grense Jakobselv ble vigslet i 1869. Den gang var det stadig uro mellom norske og russiske fiskere i området. I stedet for å bygge et militært grensesymbol, ble det lutherske kapellet bygget synlig fra både sjø og land. Den ortodokse verden ligger på andre siden av elva et steinkast bortenfor. 

 Denne 16.søndag i Koronatid, er det tre barn som skal døpes. Det betyr at vi feirer tre dåpsgudstjenester med litt luft i mellom slik at kirkebenkene kan vaskes med sprit før neste familie kommer inn. Det er fest når et barn bæres frem i dåpen. Da gleder vi oss fra nord til sør. Selv om det ikke er mange til stede, er det noe stort som skjer. Vi feirer livet! Tre små barn har startet på en evighet. 

 Det er en følelse av å være kommet til verdens ende når en kommer til kysten og ser det mektige Barentshavet rett utenfor. Denne søndagen badet jeg ikke, men ved neste besøk lover jeg meg selv at det vil skje. Det er sikkert varmere i havet her i øst enn det var i mørketiden på Bjørnøya. Alt er relativt.
I Grense Jakobselv er det en vakker sandstrand som byr opp til dans og skryteselfi. Det ble ikke i dag.
Men om noen uker skal det skje. Tror jeg. Kanskje.

Vindu i Kong Oscar II´s kapell. Utenfor ligger storhavet. Barentshavet.
Noen hundre meter bortenfor ligger Russland.