Det sårbare livet

Denne helgen har jeg vært på øvelseshelg på Bømlo sammen med musikantene Hans-Gunnar Skreslett og Owe Håstø. Vi har øvd på en konsert som vi skal holde flere steder i sommer. Det hadde vært hyggelig hvis du fikk til å komme. Du er også velkommen til å kontakte oss hvis du ønsker å arrangere konserten i ditt nabolag i året som kommer. 

En musikalsk poetisk konsert som berører

Vi inviterer til en vandring i det sårbare livet. Vi mister mennesker vi er glad i. Vi lever i en verden med store utfordringer. Det nære og det globale hånd i hånd. Det vonde og det onde, men også håpet om det gode. Konserten gir en smak av livet i nord, og fra verden i sør. Det blir mye jord, men også himmel. 

Du vil kjenne deg igjen i landskapet som tekstene og musikken inviterer deg inn i. Vi møter alle det sårbare i våre liv. Det er lett å miste motet i en tid med store utfordringer. Desto viktigere er det at vi bygger i lag. Vi bygger fremtiden hver dag. Du og jeg og vi.  

Vi er endel av små og større fellesskap. Livet og våre fellesskap er en gave samtidig som det er en oppgave. Vi både får og utfordres på samme tid. Da rører vi med kjærlighetens vesen.

«Det sårbare livet» er en konsert med ord og toner i et hellig samrøre. 

Konserten passer inn i kirker, på ulike kulturarenaer, ved festivaler og som en del av seminarer og møter. 

·      Leif Magne Helgesen, sang og ord, tekstforfatter

·      Hans-Gunnar Skreslett, tangenter, trompet 

·      Owe Håstø, gitarer 

Det var hyggelig å jobbe en helg på Bømlo sammen med Hans-Gunnar og Owe. Det gir energi å skape noe sammen. Jeg kjente at jeg var sliten søndag kveld, og stemmen var sår.  Vi jobber hardt sammen, og samtidig leker vi med ulike uttrykk. Når vi selv lager stoffet tar det tid å finne uttrykket vi vil ha. Det er endel av den skapende prosess i ord og toner. Håpet er at det vi formidler vil gi deg vitaminer inn i ditt liv. Det er det vi vil. Vi ønsker å gi deg noe som du kan bygge videre på.

Konserten er en verdiformidling. Vi trenger verdier som både utfordrer og løfter oss.
Jeg har tro på den gode samtale. Denne konserten er nettopp det. 

Våk det er dag
Jorden er vår
Vi skal bygge i lag
bygge i lag hver dag

Bilde er fra en konsert på Utsira i september 2020. Foto Per-Anders Rosenkvist

Kirkekonserter sommeren 2021
Egersund   23.juli
Avaldsnes  25.juli

Arendal      19.august
Farsund     20.august

Kondolerer

«Kondolerer» er et rart uttrykk vi sier når noen har gått bort, men vi trenger noen ord og uttrykk når vi sliter med å finne de rette ordene. Da er det godt å ha ordet «kondolerer» som et uttrykk vi alle forstår uten at vi egentlig forstår hva ordet betyr. Det er et ord vi bruker for å si at vi føler med den og de som sørger. Det er absolutt ikke et følelsesløst og kaldt uttrykk som noen mener. «Kondolerer» handler om å uttrykke medfølelse. Vi kan også legge til andre ord og setninger. Før korona kunne vi samtidig gi et håndtrykk eller en klem. Det er litt vanskeligere å gjøre det denne sommeren. Det gjør oss noe fattigere i våre uttrykk.

 «Det at noen har gått bort», er i seg selv et noe forfinet uttrykk. De som har gått bort, er borte for all tid. De er ute av tiden. De er død. Det er noe mer brutalt å si. Begge deler er uttrykk vi både kan og bør bruke. 

Begravelser

Denne uka har jeg hatt tre begravelser. Selv om jeg er reisende i større og mindre kriser rundt omkring i verden, er det heller sjelden jeg har begravelser. For en menighetsprest, er begravelser en større del av hverdagen. 

 Jeg har stor respekt for prester som jobber ukentlig med begravelser. Respekten går også til kirketjenere, gravere, organister, de som jobber på begravelsesbyrå og andre som er involvert i det følsomme arbeidet i etterkant av at noen har gått bort. Krisehåndtering er ikke bare en gang i blant. Det skjer ukentlig. 

 Jeg har også stor respekt for oppgaven det er å følge noen til graven. Det er en vond vandring for familie og andre som stod avdøde nær. Som prest er jeg med på noe av den vandringen. Da kan ord og ritualer bety mye for å lindre sorgen. Samtidig kan det også være en hjelp til ikke å flykte fra den.

Vi kan ikke flykte fra virkeligheten. Vi vet at døden er en realitet. Det er det vonde vi opplever når vi mister noen av våre. Vi vet også at dødskrefter er en realitet i det som bryter ned livet. Det kan være alderdom, sykdom, ulykker eller andre ting som inntreffer. Det er vondt å ta avskjed. Det er noe av det vondeste og vanskeligste vi gjør. Men det er ikke ondt det som ligger til grunn for avskjeden. Det er stor forskjell på det vonde og på ondskap. 

Ondskap er dessverre også en virkelighet på jord. Det finner vi i konflikter, lokale eller internasjonale. Det finner vi i egoisme og vår skjeve utnyttelse av jordens ressurser. Det finner vi der hatet råder. Det er ikke en tilfeldighet at det i bønnen Fadervår står «frels oss fra det onde». Det står ikke «frels oss fra det vonde». 

Som prest og kirke er vi bærere av et budskap som handler om livet. Kristendommen er livets religion. Vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på døden. Vi tror på livet både før og etter døden!

Det er de som har opplevd dødskrefter i kirkens navn. Det er tilfeller hvor Guds navn er misbrukt. Det skal vi ikke legge lokk over. Enda viktigere blir det da at vi står sammen i kampen for livet og løfter hvert enkelt menneske som uendelig verdifullt. Vi står alle i en daglig kamp for verdier. Det ligger i de små og store valg vi gjør. 

Håndtrykk

 Det har blitt noen håndtrykk denne uka. Det skal liksom ikke skje, men jeg griper de hender som rekkes fram. Jeg kan ikke si nei til en som rekker meg handa si som takk. Han som ikke sa noe, før vi satt med kaffekoppen etterpå. Da kom setningene. Litt etter litt. Og håndtrykket var der fast som fjell. Så skal du vite at hendene blir vasket med sprit både før og etter. Slik også med kirkebenkene. Det lukter mer sprit i kirkene i dag enn etter en real fest. 

Det er godt å stå i en begravelse og snakke om livet. Denne uka har jeg snakket om det som var, men samtidig løftet opp det som skal bli.

Det sårbare livet. Det handler om at vi alle en gang skal dø. Men selv da. Min oppgave er å løfte frem håpet om noe mer. Når tiden tar slutt. Når pusten har stoppet opp. Når timeglasset har rent ut. Selv da. Selv da peker vi på livet. Selv når vi bærer kisten ut av kirken, og den senkes i seks fot jord. Det er brutalt virkelig. Det er tøft for alle som er tilstede. Det er tøft også for meg som prest. Men selv da. Selv da handler det om livet.

Vi skal møtes igjen!
Det er håpet som bærer 
selv når alt håp er forbi

Alt skapte han vakkert i sin tid. 
Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter
                                                      Forkynneren 3

Kirkenes Kirke.