«Kondolerer» er et rart uttrykk vi sier når noen har gått bort, men vi trenger noen ord og uttrykk når vi sliter med å finne de rette ordene. Da er det godt å ha ordet «kondolerer» som et uttrykk vi alle forstår uten at vi egentlig forstår hva ordet betyr. Det er et ord vi bruker for å si at vi føler med den og de som sørger. Det er absolutt ikke et følelsesløst og kaldt uttrykk som noen mener. «Kondolerer» handler om å uttrykke medfølelse. Vi kan også legge til andre ord og setninger. Før korona kunne vi samtidig gi et håndtrykk eller en klem. Det er litt vanskeligere å gjøre det denne sommeren. Det gjør oss noe fattigere i våre uttrykk.

«Det at noen har gått bort», er i seg selv et noe forfinet uttrykk. De som har gått bort, er borte for all tid. De er ute av tiden. De er død. Det er noe mer brutalt å si. Begge deler er uttrykk vi både kan og bør bruke.

Begravelser

Denne uka har jeg hatt tre begravelser. Selv om jeg er reisende i større og mindre kriser rundt omkring i verden, er det heller sjelden jeg har begravelser. For en menighetsprest, er begravelser en større del av hverdagen.

Jeg har stor respekt for prester som jobber ukentlig med begravelser. Respekten går også til kirketjenere, gravere, organister, de som jobber på begravelsesbyrå og andre som er involvert i det følsomme arbeidet i etterkant av at noen har gått bort. Krisehåndtering er ikke bare en gang i blant. Det skjer ukentlig.

Jeg har også stor respekt for oppgaven det er å følge noen til graven. Det er en vond vandring for familie og andre som stod avdøde nær. Som prest er jeg med på noe av den vandringen. Da kan ord og ritualer bety mye for å lindre sorgen. Samtidig kan det også være en hjelp til ikke å flykte fra den.

Vi kan ikke flykte fra virkeligheten. Vi vet at døden er en realitet. Det er det vonde vi opplever når vi mister noen av våre. Vi vet også at dødskrefter er en realitet i det som bryter ned livet. Det kan være alderdom, sykdom, ulykker eller andre ting som inntreffer. Det er vondt å ta avskjed. Det er noe av det vondeste og vanskeligste vi gjør. Men det er ikke ondt det som ligger til grunn for avskjeden. Det er stor forskjell på det vonde og på ondskap.

Ondskap er dessverre også en virkelighet på jord. Det finner vi i konflikter, lokale eller internasjonale. Det finner vi i egoisme og vår skjeve utnyttelse av jordens ressurser. Det finner vi der hatet råder. Det er ikke en tilfeldighet at det i bønnen Fadervår står «frels oss fra det onde». Det står ikke «frels oss fra det vonde».

Som prest og kirke er vi bærere av et budskap som handler om livet. Kristendommen er livets religion. Vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på døden. Vi tror på livet både før og etter døden!

Det er de som har opplevd dødskrefter i kirkens navn. Det er tilfeller hvor Guds navn er misbrukt. Det skal vi ikke legge lokk over. Enda viktigere blir det da at vi står sammen i kampen for livet og løfter hvert enkelt menneske som uendelig verdifullt. Vi står alle i en daglig kamp for verdier. Det ligger i de små og store valg vi gjør.

Håndtrykk

Det har blitt noen håndtrykk denne uka. Det skal liksom ikke skje, men jeg griper de hender som rekkes fram. Jeg kan ikke si nei til en som rekker meg handa si som takk. Han som ikke sa noe, før vi satt med kaffekoppen etterpå. Da kom setningene. Litt etter litt. Og håndtrykket var der fast som fjell. Så skal du vite at hendene blir vasket med sprit både før og etter. Slik også med kirkebenkene. Det lukter mer sprit i kirkene i dag enn etter en real fest.

Det er godt å stå i en begravelse og snakke om livet. Denne uka har jeg snakket om det som var, men samtidig løftet opp det som skal bli.

Det sårbare livet. Det handler om at vi alle en gang skal dø. Men selv da. Min oppgave er å løfte frem håpet om noe mer. Når tiden tar slutt. Når pusten har stoppet opp. Når timeglasset har rent ut. Selv da. Selv da peker vi på livet. Selv når vi bærer kisten ut av kirken, og den senkes i seks fot jord. Det er brutalt virkelig. Det er tøft for alle som er tilstede. Det er tøft også for meg som prest. Men selv da. Selv da handler det om livet.

Vi skal møtes igjen!
Det er håpet som bærer
selv når alt håp er forbi

Alt skapte han vakkert i sin tid.
Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter
Forkynneren 3

Jeg har vært på reise. Fra sør til nord. Til Tromsø for å lansere boken «Vårt frosne vann». Det var godt å kunne møtes og løfte boken fram i midnattssolen. Det har blitt en viktig bok om klima og etikk med et fokus på «de tre polene»; Arktis, Antarktis og Himalaya.

Jeg besøkte et av byens utesteder etter bokutgivelsen. Det var da det skjedde. Det som ikke har lov til å skje. Det er noen måneder siden sist jeg gjorde akkurat det. En av lovens menn kjente meg igjen. Vi har en historie sammen. Jeg er ikke født i går. Det er mye liv som har rent gjennom timeglasset. Da han passerte bordet hvor jeg satt, rakte han fram handa. I et brøkdelen av et sekund lurte jeg på hva jeg skulle gjøre. Jeg grep handa. Det ble et fast og godt håndtrykk. Det var utrolig befriende å slippe å bare møtes albu til albu. Det er mer som en vits å regne. Humor uten nærhet.

Første håndtrykk på tre måneder var en realitet. Det var et godt møte mellom to mennesker.

Noen dager senere var jeg på samme sted. Det var søndags kveld og helgen var på hell. Lokalet var nesten tomt for mennesker. Det er slik med Tromsø at folk stormer ut når solen skinner. Byens utesteder fylles opp i takt med varmegradene som vokser mot nye høyder. Nå var det på vei til å bli regn og litt surt. Jeg hadde en avtale. Vi hadde en avtale. Du og jeg. For første gang. Bare oss to i hele verden en times tid. En samtale om livet i all sin prakt og de vonde sider. Livet er en dans på roser, men rosene har også torner.

Da vi gikk ut var det fremdeles lyst. Selv om det hadde skyet til og begynt å regne, var vi i den delen av landet hvor solen ikke går ned før om noen måneder. Det var midnattssol selv om det var regn. Det var lyst selv om det var mørkt. Det var lys midt i natten.

Vi skulle gå videre i hver vår retning. Likevel gikk vi sammen bortover kaien. Det var en dans for å unngå å bli våt på skoene. Vi hoppet fra sten til sten og unngikk de fleste sølepytter. Hvis vi hadde vært barn hadde vi gjort det annerledes. Da ville vi hoppet fra pytt til pytt. Nå er vi et sted i livet hvor vi ser både bakover og fremover. Men barnlig glede kan vi enda oppleve av å gå sammen i regnet uten helt å legge merke til at vi blir våte.

Noen hundre meter lenger borte tok vi et bilde og sa farvel. Bilde var som et tablå. To levende mennesker i et klassisk møte. Vi kjenner til det fra tiden før. Den gang da. Den gang livet var normalt. Nå er det ikke lov. Men vi gav hverandre en klem. Det var ganske vågalt i disse tider.
Men hva gjør vi ikke når vi må. Det var helt umulig å si farvel på en annen måte.

Det var et hellig øyeblikk.
En klem for evigheten!

Det blir noen uker og måneder til neste gang det skjer. Neste håndtrykk og neste klem.
Slik er virkeligheten. Det er fremdeles viktig å holde en viss koronaavstand og følge smittevernreglene. De er satt for å verne om livet. Likevel har jeg et ønske om noe mer.
Jeg vil endre negative ord til positive. Fra koronaavstand til koronanærhet.

En meters avstand, likevel nær! Det er mitt motto for ukene som kommer.
Koronatid, til tett på.
Fra nord til sør, men likevel tête à tête..