Farvel

Sanden er i ferd med å renne ut av timeglasset. Etter noen måneder ved sjømannskirken i Dubai, setter jeg kurs mot hjemlandet og Stavanger. Det er ikke mer drastisk enn at jeg følger det som var planen. Jeg er på turistvisum, og mine tre måneder er i ferd med å bli historie. 

Det å si farvel er ikke noe jeg liker, selv om det er et vakkert ord. Vi kan også si adjø, men far vel forteller noe mer. Det gir et ønske for den ferd du skal ut på. Eller jeg. Uten å vite hvordan neste stopp blir, er det hyggelig at noen ønsker; God tur.

Det har blitt noen avskjeder i livet. Med en oppvokst på Madagaskar og flere steder i Norge, var det noen tårer som rant en gang i blant. Jeg husker da vi kjørte til min første skoledag. Da var jeg ikke fylt syv. Kjøreturen på dårlige veier tok flere dager. Igjen og igjen prøvde min mor og far å forklare meg at jeg måtte på skolen, og at de skulle dra tilbake til kysten hvor vi bodde. Uten meg. Neste gang vi skulle se hverandre var til jul. Flere ganger på bilturen gjentok jeg setningen; «Men det er noe jeg ikke forstår». 

Det er fokus på oss misjonærbarn, og hva vi gikk gjennom. Men det er min mor som har felt flest tårer for det valg de måtte ta. Jeg bærer ikke nag for at vi levde på en tid som folk i dag ikke forstår. 

Jeg flyttet på hybel da jeg begynte på gymnaset. Da var jeg ikke fylt seksten. Mange helger dro jeg hjem til mor og far i Skudeneshavn. Min far sto og ventet ved fergekaien selv om jeg ikke hadde sagt at jeg kom. Det må ha blitt noen bomturer, men gleden over at vi kom hjem var større enn nedturene da vi ble igjen i byen på andre siden av fjorden. Ofte fikk jeg med meg min mors kjøttkaker for resten av uka i ryggsekken på søndag ettermiddag.

Før mine foreldre flyttet på eldresenter, bodde de i en leilighet i tiende etasje. De stod alltid i vinduet og stirret etter drosjen som jeg skulle komme i. De vinket lenge før jeg så dem, og lenge etter at jeg dro. Gleden over å møtes var stor. Sorgen over å si farvel var krydret med den gode samtale vi hadde hatt. Det var mange ganger vondt å si farvel. Det handlet om at vi var glad i hverandre og aldri fikk nok. Vi hadde lært at det å være sammen var ingen selvfølge. 

Dubai

Klar for neste etappe

Denne uka er min siste i Dubai for denne gang. Jeg setter kurs mot nordvest. Må komme meg inn i vaksinekøen. Trenger større sikkerhet før neste etappe. Den jobb jeg har er blitt risikosport. Som ambulerende sjømannsprest dekker jeg flere land i Midtøsten, Asia og Øst-Europa. Det er mange land jeg for tiden ikke kan besøke. Jeg håper på bedre tider, selv om det ikke er over. Vi er ikke ferdig med pandemien, vi er midt i den. Da kan det være greit å ta del i dugnaden som finner sted. 

Det å reise fra byen Dubai er ikke vanskelig, selv om det er mange fascinerende sider også i denne by. Byen lever opp til sitt rykte med vakre fasader, gull og glitter, men det som virkelig har berørt og kommer til å følge meg videre er menneskene jeg har møtt. Det er de som har gitt meg verdier som gjør at kofferten er full. 

Jeg tar med meg minner fra de gode samtaler, vandring i ørkenen, gutta på café hver lørdag formiddag, grilling av pølser ved en bålpanne som om det ikke var varmt nok fra før, hverdagsmiddager med den gode samtale som dessert og grøt på lørdagene. Jeg har møtt mennesker bak byens fasade. Jeg bryr meg ikke om glamour. Jeg ser etter det som er ekte vare. Jeg bryr meg om liv som leves. Ekte liv! Det er det som er interessant og gir inspirasjon.

På kjøpesentre har jeg blitt stoppet flere ganger av vakre kvinner som vil selge meg en krem som fjerner rynkene under øynene. Hvorfor skal jeg fjerne dem? De er jo endel av meg. Jeg er ikke tjue. Det er lenge siden. Jeg er født i forrige årtusen. Jeg har en mage som er for stor, hår som er i ferd med å bli hvitt, og rynker under øynene. Neste gang jeg blir stoppet av en vakker kvinne håper jeg hun sier at jeg bærer min alder med verdighet. Da setter jeg meg gjerne ned for en god prat rundt et par kopper kaffe. 

Jeg drar rikere enn da jeg kom. Ofte gjør jeg det når jeg drar fra et sted. Det handler alltid om mennesker jeg har møtt på mine besøk. Vi har vært på skattejakt sammen. Gravd i dypet av hverandre. Jeg har hørt mange historier av levd liv. Takk, og på gjensyn. Farvel!

Emiratene har både ørken og fjell. Bildet er fra februar da det enda var temperatur til å gå tur. Nå tipper gradestokken over førti. Da er det begrenset hva en legger ut på.
Foto: Ann Kristin Karlsen

Påske og Covid

Det er en spesiell påske for mange. Friheten er amputert. Det sosiale liv er begrenset. Det gode fellesskap er redusert. De som er hjemme må skalke lukene. Puber har stengt sine kraner. Gudstjenester er det ikke lov å ha. Og vi som er utenlands er ikke velkomne hjem. 

Det gjorde inntrykk da vår statsminister i klare ordelag bad oss som er utenlands om å holde oss borte; «Ikke kom hjem!». Da fikk jeg en følelse av at vi er midt i en krig hvor grensen er stengt av pansrede kjøretøy og et minefelt av regler. Det gir en følelse av å være uteseiler i krigstid uten mulighet for retur. Men jeg tåler klar tale fra våre øverste ledere. Jeg blir ikke sur eller irritert av det. Jeg forstår alvoret. Vi er i en «krig» mot en usynlig fiende. Det er smitten vi ikke ønsker. Det er Covid det handler om, ikke Leif Magne, Per eller Kari. Likevel gjør det inntrykk å være langt borte uten at noen sier; Velkommen hjem!

Planen min var ikke å dra hjem til påske. Jeg har en jobb å gjøre i sør. Det er mulig å møtes i Dubai, selv om det er begrensinger også her.  Men en muslimsk stat forstår seg på bønn. Det gjør at det er mulig å ha gudstjenester innenfor de strenge smittevernstiltakene som gjelder. 

Nå kan jeg ikke skryte av at det er fulle hus hver gang jeg holder gudstjeneste. Det er nok flere som blir skremt, enn de som våger å komme. Det er lettere å se en muslim knele på sitt teppe enn at en kristen prest ber en bønn og vi sammen mumler vårt Fadervår. Slik sett tror jeg ikke vi blir for mange om det skulle bli inspeksjon fra myndighetene. De har allerede vært på besøk noen ganger. Regler må følges. Så enkelt er det. Bryter en reglene er bøtene mye større her enn det noen i Norge hisser seg opp for. 

Det er hyggelig med de som kommer. Enda viktigere er det at vi ber for alle enten de er tilstede eller holder seg borte. Slik sett er gudstjenesten og bønnen viktigere enn det vi forstår. Gudstjenesten er et kraftsenter som vi som folk trenger, spesielt nå i krigstid. Derfor anbefaler jeg norske prester som ikke kan ha folk til stede på gudstjenestene, likevel å ha gudstjenester. Om ikke folk har lov til å delta, ville jeg som prest holdt gudstjeneste alene. Det er mitt kall. Da ville jeg i nærvær av Gud være i bønn for vårt folk og for mennesker utover jord. 

På sjømannskirka i Dubai samles vi i fellesskapet rundt måltidet på Skjærtorsdag. Grønnsaksuppe serveres ved et par langbord etterfulgt av salmer, lystenning og nattverd. Det hele kan ikke vare lenger enn tretti minutter. Dermed er de som kommer sikret at jeg som prest ikke snakker meg ut på viddene.

På gudstjenesten skal vi be vi denne bønnen:
Du Gud, ser det synlige og det usynlige vi bærer fram til deg. Du kjenner vår smerte og vår glede, vår uro og våre tanker. Du ser også alle vi bærer med oss av familie og venner. Vi tenner våre lys i håp og tillit til deg, og i fellesskap med deg og med mennesker utover jord får vi del i Jesu legeme og blod. Vi lever med dette i tro, håp og kjærlighet.  

Sammen kan vi skape en verden full av glede og håp. Ved å dele, skaper vi sammen. På en jord full av tårer og smerte er vi kalt til å elske, bygge og bry oss om hverandre. 

Dubai, med verdens høyeste bygning: Burj Khalifa på 828 m.

Maskerade

Det er ikke behagelig å gå med maske i tretti graders varme. Det blir både varmt og klamt. Det verste er følelsen av å puste inn sin egen mer eller mindre dårlige ånde. Da er det fare for å bli eksosforgiftet. I stedet for å gå tur for å trekke frisk luft blir det nå mer å puste inn sin egen pust. Da er det viktig å vite hvorfor vi går med maske. Det handler både om egen helse og faren for å smitte andre. 

Virus-19 setter sitt preg på livet på kloden. Det er ulike tiltak fra land til land. I Dubai, hvor jeg oppholder meg for tiden, tappes lommeboka fort hvis jeg skulle være så dum å gå uten maske. Det koster kr 7.500 å bli tatt uten at jeg har maske foran nese og munn. Boten, sammen med en forståelse for at det er alvor, gjør at alle bruker maske. 

 Hvis jeg sitter ved et bord for å spise, kan jeg ta av masken. Med en gang jeg reiser meg, er det på med beskyttelsen igjen. Slik er det også på sjømannskirka. Alle skriver seg inn med navn og nummer ved ankomst. I tillegg måler vi temperaturen på både voksne og barn. Er temperaturen for høy blir de vist inn på et eget rom for å kjøle seg ned. Det kan jo hende av varmen har tatt på, og at de bare trenger noen minutter alene i et rom med aircondition. Blir temperaturen værende for høy, slipper de ikke inn. Alle vet reglene og følger dem. 

Selvsagt vaskes både stoler, bord og hender med såpe og sprit. Det er en selvfølge både her og i nord. Det lukter mer sprit i kirkene nå enn når brudepar har hatt utdrikningslag dagen før vielsen. 

 Ved ujevne mellomrom foregår det inspeksjoner. Hvis vi på sjømannskirka ikke overholder de lokale reglene, vanker det bøter som svir. Boten vil da være på kr 125.000. I tillegg blir det kroken på døra i en lengre periode. 

 Jeg hører ingen klage fra folk i Dubai på at de må gå med maske. Vi snakker selvsagt om at det er ekkelt å gå tur med en klut foran nese og munn. Det hadde vært deilig å slippe, men selv jeg som bare har vært her noen uker har blitt vant til å gå med denne merkelige lappen i fjeset. Det blir nesten komisk å høre motstanden hjemme i Norge mot bruk av maske når en opplever at det er blitt endel av klesdrakten sør for Skagerak. 

 Det er godt å kunne invitere inn til sjømannskirken i Dubai. Vi har høy frekvens av aktiviteter for både barn, unge og voksne. Samtidig har vi et fokus på smittevern og restriksjoner vi følger både som institusjon og enkeltpersoner. Det handler om å ta nødvendig ansvar i en tid hvor smitten sprer seg mange steder.

Selvsagt brukes maske også i jakten på det edle gull. Alle steder med mye mennesker er spesielt utsatt når det gjelder smitte.