Sanden er i ferd med å renne ut av timeglasset. Etter noen måneder ved sjømannskirken i Dubai, setter jeg kurs mot hjemlandet og Stavanger. Det er ikke mer drastisk enn at jeg følger det som var planen. Jeg er på turistvisum, og mine tre måneder er i ferd med å bli historie.
Det å si farvel er ikke noe jeg liker, selv om det er et vakkert ord. Vi kan også si adjø, men far vel forteller noe mer. Det gir et ønske for den ferd du skal ut på. Eller jeg. Uten å vite hvordan neste stopp blir, er det hyggelig at noen ønsker; God tur.
Det har blitt noen avskjeder i livet. Med en oppvokst på Madagaskar og flere steder i Norge, var det noen tårer som rant en gang i blant. Jeg husker da vi kjørte til min første skoledag. Da var jeg ikke fylt syv. Kjøreturen på dårlige veier tok flere dager. Igjen og igjen prøvde min mor og far å forklare meg at jeg måtte på skolen, og at de skulle dra tilbake til kysten hvor vi bodde. Uten meg. Neste gang vi skulle se hverandre var til jul. Flere ganger på bilturen gjentok jeg setningen; «Men det er noe jeg ikke forstår».
Det er fokus på oss misjonærbarn, og hva vi gikk gjennom. Men det er min mor som har felt flest tårer for det valg de måtte ta. Jeg bærer ikke nag for at vi levde på en tid som folk i dag ikke forstår.
Jeg flyttet på hybel da jeg begynte på gymnaset. Da var jeg ikke fylt seksten. Mange helger dro jeg hjem til mor og far i Skudeneshavn. Min far sto og ventet ved fergekaien selv om jeg ikke hadde sagt at jeg kom. Det må ha blitt noen bomturer, men gleden over at vi kom hjem var større enn nedturene da vi ble igjen i byen på andre siden av fjorden. Ofte fikk jeg med meg min mors kjøttkaker for resten av uka i ryggsekken på søndag ettermiddag.
Før mine foreldre flyttet på eldresenter, bodde de i en leilighet i tiende etasje. De stod alltid i vinduet og stirret etter drosjen som jeg skulle komme i. De vinket lenge før jeg så dem, og lenge etter at jeg dro. Gleden over å møtes var stor. Sorgen over å si farvel var krydret med den gode samtale vi hadde hatt. Det var mange ganger vondt å si farvel. Det handlet om at vi var glad i hverandre og aldri fikk nok. Vi hadde lært at det å være sammen var ingen selvfølge.
Dubai
Klar for neste etappe
Denne uka er min siste i Dubai for denne gang. Jeg setter kurs mot nordvest. Må komme meg inn i vaksinekøen. Trenger større sikkerhet før neste etappe. Den jobb jeg har er blitt risikosport. Som ambulerende sjømannsprest dekker jeg flere land i Midtøsten, Asia og Øst-Europa. Det er mange land jeg for tiden ikke kan besøke. Jeg håper på bedre tider, selv om det ikke er over. Vi er ikke ferdig med pandemien, vi er midt i den. Da kan det være greit å ta del i dugnaden som finner sted.
Det å reise fra byen Dubai er ikke vanskelig, selv om det er mange fascinerende sider også i denne by. Byen lever opp til sitt rykte med vakre fasader, gull og glitter, men det som virkelig har berørt og kommer til å følge meg videre er menneskene jeg har møtt. Det er de som har gitt meg verdier som gjør at kofferten er full.
Jeg tar med meg minner fra de gode samtaler, vandring i ørkenen, gutta på café hver lørdag formiddag, grilling av pølser ved en bålpanne som om det ikke var varmt nok fra før, hverdagsmiddager med den gode samtale som dessert og grøt på lørdagene. Jeg har møtt mennesker bak byens fasade. Jeg bryr meg ikke om glamour. Jeg ser etter det som er ekte vare. Jeg bryr meg om liv som leves. Ekte liv! Det er det som er interessant og gir inspirasjon.
På kjøpesentre har jeg blitt stoppet flere ganger av vakre kvinner som vil selge meg en krem som fjerner rynkene under øynene. Hvorfor skal jeg fjerne dem? De er jo endel av meg. Jeg er ikke tjue. Det er lenge siden. Jeg er født i forrige årtusen. Jeg har en mage som er for stor, hår som er i ferd med å bli hvitt, og rynker under øynene. Neste gang jeg blir stoppet av en vakker kvinne håper jeg hun sier at jeg bærer min alder med verdighet. Da setter jeg meg gjerne ned for en god prat rundt et par kopper kaffe.
Jeg drar rikere enn da jeg kom. Ofte gjør jeg det når jeg drar fra et sted. Det handler alltid om mennesker jeg har møtt på mine besøk. Vi har vært på skattejakt sammen. Gravd i dypet av hverandre. Jeg har hørt mange historier av levd liv. Takk, og på gjensyn. Farvel!
Emiratene har både ørken og fjell. Bildet er fra februar da det enda var temperatur til å gå tur. Nå tipper gradestokken over førti. Da er det begrenset hva en legger ut på.
Foto: Ann Kristin Karlsen