Øvelseshelg

Tidlig lørdag morgen satte jeg kurs mot Bømlo. Det var øvelsesdag med gutta. Det er noen måneder siden sist. Kameratskap er en viktig side av det prosjekt vi har sammen. Da skal det både bli kjekt å hilse på, og nødvendig å spille seg inn i toner og ord igjen.

Kaffe på termos er en gave til meg selv på morgenkvisten. Da våkner jeg ettersom milene legges bak. Det er ikke langt jeg skal, men langt nok. Det er noen timers kjøretur å flytte seg fra Stavanger til Bremnes på Bømlo. Heldigvis er der en ferge hvor jeg kan strekke beina og nyte medbrakt jeg har med. Vi får nyte fergene mens vi kan. De er som oaser i asfaltørkenen.

Jeg kom akkurat tidsnok til frokosten hjemme hos Eli Meling og Hans-Gunnar Skreslett.

Jeg kommer frem tidsnok til å rekke frokosten i Perarekkjet, nord på Bømlo. Det ble som en god lunsj for meg som hadde sunget med fuglene på morgenkvisten. Selvsagt ble vi noe sene til å rekke tidspunktet vi hadde sagt at vi skulle starte, men det er en del av virkeligheten. En øvelse begynner alltid senere enn avtalt.

Owe poserer for fotografen.

Selve øvelsene har vi på kulturhuset på Bømlo. Det er inspirerende å komme hjem til et rom hvor vi har vært noen ganger. Der ligger det timer med famling og sagmugg i veggene før vi finner det uttrykket vi vil ha. Selv når vi har funnet uttrykket, er tonene og ordene fremdeles i bevegelse og utvikles videre.

Jeg leverer en ny tekst som Hans-Gunnar får i oppgave å lage melodi til. Da må han først ut i vinden og kjenne at havet tar tak og røsker opp i de små grå. Når tonene er på plass, får bokstavene vinger. Da skal det bli kjekt å fremføre den for de som vil høre på. Før musikken er komponert, får du ikke vite hva jeg skrev. Ordene er ikke klar før musikken gir grønt lys.

«Det sårbare livet» er en musikalsk poetisk forestilling jeg har sammen med musikerne Hans-Gunnar Skreslett og Owe Håstø. Sammen fremfører vi ord og toner i et hellig samrøre.

Konserten er aktuell i sitt innhold. Vi lever i en tid med store utfordringer. Det nære og det globale perspektiv. Det vonde og det onde, men også håpet om det gode fellesskap hvor vi kan sitte ved samme bord.

Neste konsert blir som en gudstjeneste under festivalen Hemnesjazz i vakre Nordland. Det skjer første søndag i august. Du er hjertelig velkommen til å komme på den konserten. Hvis du ikke får det til, kommer vi gjerne dit du bor på et senere tidspunkt. Det er bare å ta kontakt.

Denne gangen fikk vi kun til en dagsøvelse. Ofte bruker vi et par dager når vi først er sammen. Det handler også om det gode vennskap rundt bordet vi tre har. Det er mye som skal snakkes om, og selvsagt må vi si mye som ikke betyr noen verdens ting. Det handler om humoren som ikke alltid er like god. Sammen glemmer vi at alderen er mer enn den var den gang da vi var yngre enn vi er i dag. Alle tre er vi født i forrige årtusen. Så gamle er vi. Likevel leker vi i ord og toner og forsøker å kommunisere ut verdier vi som et større fellesskap trenger.

Det er ikke lett å ta seriøse bilder av oWe…

Livene vi lever er sårbare, men sårbarhet er ikke det samme som svakhet. Sammen er vi sterke. Selv om det er mørke skyer på himmelen, er det også fantastisk å kjenne styrken når vi bygger fremtiden sammen.

Som sagt, det er ikke lett å ta seriøse bilder som passer til temaet jeg skriver om….

Mannen i speilet

Jeg er født i forrige årtusen. Så gammal er jeg. Jeg ble født før de fleste som lever på jord i dag, er født. Det gjør meg privilegert, men samtidig gjør det meg til en dinosaur i manges øyne. Det er helt ok. Jeg vet hvor gammel jeg er. Hver morgen ser jeg sannheten i speilet. Jeg blir ikke skremt, selv om tiden går. Men underlig er det. Livet.

Jeg er ikke yngre enn at jeg er eldre enn det jeg engang var.

Hvor gammel jeg er, er ingen nyhet hverken for meg selv eller de rundt meg. Det er heller ikke noe jeg forsøker å holde skjult. Stolt bærer jeg årene jeg har fått. Jeg er glad for de fleste jeg har møtt på min vei. Det er mange som har gitt farger til mitt liv. Takk til alle dere!

Den første tiden husker jeg ikke mye av, men den ligger der som en særdeles viktig periode av mitt liv. Det var den gang min mor og far telte timer og dager, men også netter. De fikk antagelig flere våkenetter på grunn av den nyfødte lille gutten. Det gjorde de også etter at dager ble til år og jeg traff tenårene med alder, kropp og sinn.  

Bilde av min mor og jeg. Jeg ser ut til å ha fått rosiner. Det var stas.
Det var den gang jeg var liten, og havet var stort

Jeg har ikke mange bilder fra min barndom. Det var før mobilen gjorde bilder til noe vi knipser uten å tenke oss om. Men jeg har et svarthvitt foto i mitt album, av meg og en rund kake med et enkelt lys. Da hadde jeg min første gebursdag. Den dagen feiret jeg i Vangaindrano på Øst-Madagaskar. Der var mitt hjem. Jeg ser smilet der jeg stolt og glad satt ikledd en selebukse og så på kaka og lyset jeg skulle forsøke å blåse ut.

Siden har det blitt mange lys å tenne, om ikke akkurat på en kake. Sist jeg tente lys var i en katolsk kirke i Pristina. Det var for få dager siden. Nå er jeg i Skopje, og går jeg forbi en kirke skal jeg love deg at jeg vil tenne et lys også her. Det lyset skal jeg tenne for mennesker som har det verre enn meg. De er det mange av. Si fra hvis du vil at jeg skal tenne et lys også for deg. Det gjør jeg gjerne. Jeg har tro på at vi tenner lys og ber for hverandre.

Gebursdager er til for å feires

Gebursdager feirer jeg med stolthet. Enhver god anledning til en skikkelig fest, bør løftes fram med stil. Det handler ikke bare om meg. Det handler om det gode fellesskap med mennesker som bryr seg. Dem er det mange av. Vi er mange som bryr oss. Det håper jeg virkelig vi er.

Noen prøver å flykte unna det å markere sine gebursdager. De om det. Vi lever i et fritt land, som min bror pleier å si, og kan selv velge hvordan vi vil markere våre dager. Samtidig er det trist å ikke bli invitert til bords. Det hadde vært kjekt å feire deg!

Noen av de som ikke feirer sine dager, ønsker å unngå og markere at de blir eldre. Det er som å forsøke å hoppe over virkeligheten. Det er noe jeg ikke har stor sympati for. Den som forsøker å flykte fra sin alder, flykter fra seg selv. Det gir ingen god følelse å være på flukt i store deler av livet. Selvfølelsen vil da få seg en kraftig knekk. De eneste som tjener på det er en kynisk industri som tilbyr dyre kremer og operasjoner for å pynte på utseendet for at folk kan lyve på sin alder når de ser inn i speilet.

Den som forsøker å flykte fra sin alder,
flykter fra seg selv.

Da er det bedre å stå opp om morgenen, selv om det ikke alltid er med et smil. I speilet ser jeg at dager og netter blir til år. Rynker, grått hår, og en mage som er større en den burde være – det har den for så vidt alltid vært. Men det er meg. I speilet ser jeg at det fremdeles er liv i den gamle skrotten. Bare jeg får litt kaldt vann i fleisen på morgenkvisten, våkner øynene til liv. Leken er der heldigvis enda. Den er viktig. Leken og livet er gode venner som hører sammen.

Da løfter jeg vannglasset til en usminket skål og ønsker dagen velkommen.
Skål gamle venn!

Farvel

Sanden er i ferd med å renne ut av timeglasset. Etter noen måneder ved sjømannskirken i Dubai, setter jeg kurs mot hjemlandet og Stavanger. Det er ikke mer drastisk enn at jeg følger det som var planen. Jeg er på turistvisum, og mine tre måneder er i ferd med å bli historie. 

Det å si farvel er ikke noe jeg liker, selv om det er et vakkert ord. Vi kan også si adjø, men far vel forteller noe mer. Det gir et ønske for den ferd du skal ut på. Eller jeg. Uten å vite hvordan neste stopp blir, er det hyggelig at noen ønsker; God tur.

Det har blitt noen avskjeder i livet. Med en oppvokst på Madagaskar og flere steder i Norge, var det noen tårer som rant en gang i blant. Jeg husker da vi kjørte til min første skoledag. Da var jeg ikke fylt syv. Kjøreturen på dårlige veier tok flere dager. Igjen og igjen prøvde min mor og far å forklare meg at jeg måtte på skolen, og at de skulle dra tilbake til kysten hvor vi bodde. Uten meg. Neste gang vi skulle se hverandre var til jul. Flere ganger på bilturen gjentok jeg setningen; «Men det er noe jeg ikke forstår». 

Det er fokus på oss misjonærbarn, og hva vi gikk gjennom. Men det er min mor som har felt flest tårer for det valg de måtte ta. Jeg bærer ikke nag for at vi levde på en tid som folk i dag ikke forstår. 

Jeg flyttet på hybel da jeg begynte på gymnaset. Da var jeg ikke fylt seksten. Mange helger dro jeg hjem til mor og far i Skudeneshavn. Min far sto og ventet ved fergekaien selv om jeg ikke hadde sagt at jeg kom. Det må ha blitt noen bomturer, men gleden over at vi kom hjem var større enn nedturene da vi ble igjen i byen på andre siden av fjorden. Ofte fikk jeg med meg min mors kjøttkaker for resten av uka i ryggsekken på søndag ettermiddag.

Før mine foreldre flyttet på eldresenter, bodde de i en leilighet i tiende etasje. De stod alltid i vinduet og stirret etter drosjen som jeg skulle komme i. De vinket lenge før jeg så dem, og lenge etter at jeg dro. Gleden over å møtes var stor. Sorgen over å si farvel var krydret med den gode samtale vi hadde hatt. Det var mange ganger vondt å si farvel. Det handlet om at vi var glad i hverandre og aldri fikk nok. Vi hadde lært at det å være sammen var ingen selvfølge. 

Dubai

Klar for neste etappe

Denne uka er min siste i Dubai for denne gang. Jeg setter kurs mot nordvest. Må komme meg inn i vaksinekøen. Trenger større sikkerhet før neste etappe. Den jobb jeg har er blitt risikosport. Som ambulerende sjømannsprest dekker jeg flere land i Midtøsten, Asia og Øst-Europa. Det er mange land jeg for tiden ikke kan besøke. Jeg håper på bedre tider, selv om det ikke er over. Vi er ikke ferdig med pandemien, vi er midt i den. Da kan det være greit å ta del i dugnaden som finner sted. 

Det å reise fra byen Dubai er ikke vanskelig, selv om det er mange fascinerende sider også i denne by. Byen lever opp til sitt rykte med vakre fasader, gull og glitter, men det som virkelig har berørt og kommer til å følge meg videre er menneskene jeg har møtt. Det er de som har gitt meg verdier som gjør at kofferten er full. 

Jeg tar med meg minner fra de gode samtaler, vandring i ørkenen, gutta på café hver lørdag formiddag, grilling av pølser ved en bålpanne som om det ikke var varmt nok fra før, hverdagsmiddager med den gode samtale som dessert og grøt på lørdagene. Jeg har møtt mennesker bak byens fasade. Jeg bryr meg ikke om glamour. Jeg ser etter det som er ekte vare. Jeg bryr meg om liv som leves. Ekte liv! Det er det som er interessant og gir inspirasjon.

På kjøpesentre har jeg blitt stoppet flere ganger av vakre kvinner som vil selge meg en krem som fjerner rynkene under øynene. Hvorfor skal jeg fjerne dem? De er jo endel av meg. Jeg er ikke tjue. Det er lenge siden. Jeg er født i forrige årtusen. Jeg har en mage som er for stor, hår som er i ferd med å bli hvitt, og rynker under øynene. Neste gang jeg blir stoppet av en vakker kvinne håper jeg hun sier at jeg bærer min alder med verdighet. Da setter jeg meg gjerne ned for en god prat rundt et par kopper kaffe. 

Jeg drar rikere enn da jeg kom. Ofte gjør jeg det når jeg drar fra et sted. Det handler alltid om mennesker jeg har møtt på mine besøk. Vi har vært på skattejakt sammen. Gravd i dypet av hverandre. Jeg har hørt mange historier av levd liv. Takk, og på gjensyn. Farvel!

Emiratene har både ørken og fjell. Bildet er fra februar da det enda var temperatur til å gå tur. Nå tipper gradestokken over førti. Da er det begrenset hva en legger ut på.
Foto: Ann Kristin Karlsen