Dagen

Eg sa ja. Du sa ja. Vi sa ja.
Det var det vi sa.
Et av våre minste ord, men klart, tydelig og sterkt.
Ja til hverandre, til fremtiden, til livet, til det vi aner som en mulighet.
Ja til det som er.

Veien har vært lang slik livets reise noen ganger er, men når en først stod der foran alteret, var det som om dagen ble til av seg selv. Naturlig som at vann er vann og luft er luft. Naturlig som da Gud skapte oss til de vi er.

Selv om himmelen gav oss en dusj noen timer før, var det som om Vår Herre selv satt bak skyene og sendte noen solstråler til de to som gikk hånd i hånd ut på kirketrappen. Ikke det at regnet hadde tatt bort smilet som gikk fra øre til øre. Jeg har alltid tenkt at det skal være vær på en slik dag. Gjerne mye vær. Og slik ble det. Men et par timers pause i den regnfulle dag gjorde livet enklere både for brudepar, vordende svigerforeldre og gjester. Det ble bent fram nesten litt for sterke stråler fra oven da vi skulle ta bilder og forsøkte å ha øynene oppe for fotografen. Brudebilder med glirende halv lukkede øyne, er ikke det blinkskuddet vi var på jakt etter.

Timene før og etter. Mange ting skulle på plass. Planlegging fra små detaljer til de store riss. Glede og stress. Langt der fremme, men plutselig var det kort tid igjen. Da selve dagen kom var det etter en natt jeg sov mindre enn det jeg burde gjort, men likevel klar og våken for det som lå foran.

Stor var dagen. Det som var og ble. Det var en smak av evigheten i noen sekund. Det det hele handler om. Det som er. Kjærligheten.

Hvis du vil lese videre, kan du lese en tekst jeg sang til min fru på festen. Den ble til i ukene før. Min gode venn, Hans Gunnar Skreslett, komponerte en fin melodi, og spilte på keyboard sammen med gode Owe Håstø på gitar. En tekst og en melodi som en del av talen fra meg. En tale som var mer enn en plikt. Det var ord som fortalte om et hjerte som slår.

Noe vi vil

Jeg spurte deg forsiktig
keitet og sjenert
vi satt på en stein
uten å knele ned
Vil du være med
du kunne gått en annen vei

Men framtiden den er i dag
i morgen kjenner vi ei
vi to skal gå sammen
i solskinn, regn og vind
Det blåser friskt
havet lager bølger, bølger av liv

I dag sa vi ja
du og jeg er vi
det er ikke noe vi må
det er noe vi vil

Vi er ikke født i går
moden i dager og år
blomster i en hage
morgendagen er vår
Livet mens vi går
lys og mørke, farger og det grå

For framtiden den er i dag
i morgen kjenner vi ei
vi to skal gå sammen
i skog, fjell og by
Hele oss er med
kropp og sjel, alvor og lek

               I dag sa vi ja
                             du og jeg er vi
                             det er ikke noe vi må
                             det er noe vi vil

Bryllupsturen blir kortreist. Norge er vakkert, og is smaker godt både i sol og regn

Dagen

Eg sa ja. Du sa ja. Vi sa ja.
Det var det vi sa.
Et av våre minste ord, men klart, tydelig og sterkt.
Ja til hverandre, til fremtiden, til livet, til det vi aner som en mulighet.
Ja til det som er.

Veien har vært lang slik livets reise noen ganger er, men når en først stod der foran alteret, var det som om dagen ble til av seg selv. Naturlig som at vann er vann og luft er luft. Naturlig som da Gud skapte oss til de vi er.

Selv om himmelen gav oss en dusj noen timer før, var det som om Vår Herre selv satt bak skyene og sendte noen solstråler til de to som gikk hånd i hånd ut på kirketrappen. Ikke det at regnet hadde tatt bort smilet som gikk fra øre til øre. Jeg har alltid tenkt at det skal være vær på en slik dag. Gjerne mye vær. Og slik ble det. Men et par timers pause i den regnfulle dag gjorde livet enklere både for brudepar, vordende svigerforeldre og gjester. Det ble bent fram nesten litt for sterke stråler fra oven da vi skulle ta bilder og forsøkte å ha øynene oppe for fotografen. Brudebilder med glirende halv lukkede øyne, er ikke det blinkskuddet vi var på jakt etter.

Timene før og etter. Mange ting skulle på plass. Planlegging fra små detaljer til de store riss. Glede og stress. Langt der fremme, men plutselig var det kort tid igjen. Da selve dagen kom var det etter en natt jeg sov mindre enn det jeg burde gjort, men likevel klar og våken for det som lå foran.

Stor var dagen. Det som var og ble. Det var en smak av evigheten i noen sekund. Det det hele handler om. Det som er. Kjærligheten.

Hvis du vil lese videre, kan du lese en tekst jeg sang til min fru på festen. Den ble til i ukene før. Min gode venn, Hans Gunnar Skreslett, komponerte en fin melodi, og spilte på keyboard sammen med gode Owe Håstø på gitar. En tekst og en melodi som en del av talen fra meg. En tale som var mer enn en plikt. Det var ord som fortalte om et hjerte som slår.

Noe vi vil

Jeg spurte deg forsiktig
keitet og sjenert
vi satt på en stein
uten å knele ned
Vil du være med
du kunne gått en annen vei

Men framtiden den er i dag
i morgen kjenner vi ei
vi to skal gå sammen
i solskinn, regn og vind
Det blåser friskt
havet lager bølger, bølger av liv

I dag sa vi ja
du og jeg er vi
det er ikke noe vi må
det er noe vi vil

Vi er ikke født i går
moden i dager og år
blomster i en hage
morgendagen er vår
Livet mens vi går
lys og mørke, farger og det grå

For framtiden den er i dag
i morgen kjenner vi ei
vi to skal gå sammen
i skog, fjell og by
Hele oss er med
kropp og sjel, alvor og lek

               I dag sa vi ja
                             du og jeg er vi
                             det er ikke noe vi må
                             det er noe vi vil

Bryllupsturen blir kortreist. Norge er vakkert, og is smaker godt både i sol og regn

Øvelseshelg

Tidlig lørdag morgen satte jeg kurs mot Bømlo. Det var øvelsesdag med gutta. Det er noen måneder siden sist. Kameratskap er en viktig side av det prosjekt vi har sammen. Da skal det både bli kjekt å hilse på, og nødvendig å spille seg inn i toner og ord igjen.

Kaffe på termos er en gave til meg selv på morgenkvisten. Da våkner jeg ettersom milene legges bak. Det er ikke langt jeg skal, men langt nok. Det er noen timers kjøretur å flytte seg fra Stavanger til Bremnes på Bømlo. Heldigvis er der en ferge hvor jeg kan strekke beina og nyte medbrakt jeg har med. Vi får nyte fergene mens vi kan. De er som oaser i asfaltørkenen.

Jeg kom akkurat tidsnok til frokosten hjemme hos Eli Meling og Hans-Gunnar Skreslett.

Jeg kommer frem tidsnok til å rekke frokosten i Perarekkjet, nord på Bømlo. Det ble som en god lunsj for meg som hadde sunget med fuglene på morgenkvisten. Selvsagt ble vi noe sene til å rekke tidspunktet vi hadde sagt at vi skulle starte, men det er en del av virkeligheten. En øvelse begynner alltid senere enn avtalt.

Owe poserer for fotografen.

Selve øvelsene har vi på kulturhuset på Bømlo. Det er inspirerende å komme hjem til et rom hvor vi har vært noen ganger. Der ligger det timer med famling og sagmugg i veggene før vi finner det uttrykket vi vil ha. Selv når vi har funnet uttrykket, er tonene og ordene fremdeles i bevegelse og utvikles videre.

Jeg leverer en ny tekst som Hans-Gunnar får i oppgave å lage melodi til. Da må han først ut i vinden og kjenne at havet tar tak og røsker opp i de små grå. Når tonene er på plass, får bokstavene vinger. Da skal det bli kjekt å fremføre den for de som vil høre på. Før musikken er komponert, får du ikke vite hva jeg skrev. Ordene er ikke klar før musikken gir grønt lys.

«Det sårbare livet» er en musikalsk poetisk forestilling jeg har sammen med musikerne Hans-Gunnar Skreslett og Owe Håstø. Sammen fremfører vi ord og toner i et hellig samrøre.

Konserten er aktuell i sitt innhold. Vi lever i en tid med store utfordringer. Det nære og det globale perspektiv. Det vonde og det onde, men også håpet om det gode fellesskap hvor vi kan sitte ved samme bord.

Neste konsert blir som en gudstjeneste under festivalen Hemnesjazz i vakre Nordland. Det skjer første søndag i august. Du er hjertelig velkommen til å komme på den konserten. Hvis du ikke får det til, kommer vi gjerne dit du bor på et senere tidspunkt. Det er bare å ta kontakt.

Denne gangen fikk vi kun til en dagsøvelse. Ofte bruker vi et par dager når vi først er sammen. Det handler også om det gode vennskap rundt bordet vi tre har. Det er mye som skal snakkes om, og selvsagt må vi si mye som ikke betyr noen verdens ting. Det handler om humoren som ikke alltid er like god. Sammen glemmer vi at alderen er mer enn den var den gang da vi var yngre enn vi er i dag. Alle tre er vi født i forrige årtusen. Så gamle er vi. Likevel leker vi i ord og toner og forsøker å kommunisere ut verdier vi som et større fellesskap trenger.

Det er ikke lett å ta seriøse bilder av oWe…

Livene vi lever er sårbare, men sårbarhet er ikke det samme som svakhet. Sammen er vi sterke. Selv om det er mørke skyer på himmelen, er det også fantastisk å kjenne styrken når vi bygger fremtiden sammen.

Som sagt, det er ikke lett å ta seriøse bilder som passer til temaet jeg skriver om….

Gud i Beirut

Hvor mange har jeg gått forbi i dag? Det er flere enn jeg har tall på. Mødre med små barn på armen sitter på fortauet og rekker ut en hånd. De er plagsomme disse barna. Når de er blitt noen år, følger de etter meg på gaten. Det er ikke fred å få. De maser som måker som vil ha mat. Jeg har lommen full av sedler, men går likevel forbi. Oftest gjør jeg det. Jeg ser en annen vei, eller bare rusler videre i dagen. Men det gjør noe med meg. Heldigvis gjør det fremdeles noe med meg. Heldigvis.

Fattigdommen møter alle som setter kurs mot Beirut. Den har blitt mer synlig de siste årene. Flyktninger fra Syria utgjør flesteparten av tiggerne. De er lett gjenkjennelige med sine konservative muslimske klesplagg. Det er en utfordring at hver fjerde person i Libanon, er en flyktning. Flyktningene fra nabolandene blir karakterisert som «gjester» med midlertidig opphold. De har problemer med oppholdstillatelse, og får vanskelig tilgang til jobber og sosiale tjenester.

I et av Midtøstens minste land, bor det 1,5 millioner syriske flyktninger. I tillegg har landet rundt 200.000 palestinske flyktninger som har bodd i landet i flere tiår. Det gjør at Libanon er det landet i verden med flest flyktninger i forhold til innbyggertallet. Det er en økonomisk utfordring. I tillegg ulmer det av gnisninger mellom libanesere og de nye tilflytterne. Det ville det også gjort i Norge hvis vi plutselig fikk over en million svensker som plutselig kom over grensen og skulle bruke av de samme ressursene som vi har. Vi kan tenke oss hva det ville medføre av kollaps i vann og sanitær system, infrastruktur, boligmarked, skolevesen og helsetilbud.

I tillegg til flyktningestrømmen, er landet preget av et økonomisk og politisk uføre. Jeg slår av en prat med noen libanesere. De rister på hodet og sier det har gått fra vondt til verre. Lokalbefolkningen har blitt mer fattig. Det er nedoverbakke for folk flest. Den tidligere middelklassen har mistet sine reserver. De er blant den stadig voksende fattige delen av befolkningen. I dag utgjør de fattige over tre fjerdedeler av befolkningen. De er ofre for en stadig devaluering, og stigende arbeidsledighet.

For et år siden var jeg også i Beirut. Da traff jeg Gud, det vil si et speilbilde av Faderen selv. Vi er jo alle skapt i Guds bilde, som det står i Skriften. Hun stod og lette etter mat i en container. Jeg spurte om å ta et bilde. Hun ble stolt, og gav meg et vakkert smil. Jeg tok portrettet og gav henne noen sedler. Da jeg etterpå tenkte over hva jeg hadde gitt, var det bare verdt noen øre. Det er ikke alltid like lett når hundretusen lokale penger bare er verdt rundt en dollar. Plutselig går du rundt med store sedler i lomma som ikke er mye verdt. Da jeg gav noen tusenlapper, var det ikke nok til et brød. Det fant jeg ut etterpå. Da ble jeg ikke særlig stolt.

Jeg skrev en tekst som har blitt til en sang hvor Hans-Gunnar Skreslett har skrevet melodien. Den fremfører vi under konserten; «Det sårbare livet». Den forteller om møte med Gud i fattigdommen.

Gud i Beirut                                                                        
Du tittet opp i fra en container
og vinket til meg
Ditt smil, en munn uten tenner
Du lyste opp
selv om natten var svart
Jeg spurte forsiktig
kan jeg ta et portrett
Du nikket, smilet ble bredt
stolt jobbet du
i kampen for et liv, tross alt

Velkommen til bords
vi har to fisker og fem brød
Når vi deler ut
er det nok til både liten og stor
Et måltid for alle på jord

En katt på jakt i en container
ved siden av deg                                     
To liv, smuler fra vårt bord                                 
du lyste opp                                              
selv om natten var svart                         
Jeg gav noen sedler
de var lite verdt
Jeg gav av min overflod
du gav av deg selv
Hvem er rik, du eller jeg                

Velkommen til bords
vi har to fisker og fem brød
Når vi deler ut
er det nok til både liten og stor
Et måltid for alle på jord