Hvor mange har jeg gått forbi i dag? Det er flere enn jeg har tall på. Mødre med små barn på armen sitter på fortauet og rekker ut en hånd. De er plagsomme disse barna. Når de er blitt noen år, følger de etter meg på gaten. Det er ikke fred å få. De maser som måker som vil ha mat. Jeg har lommen full av sedler, men går likevel forbi. Oftest gjør jeg det. Jeg ser en annen vei, eller bare rusler videre i dagen. Men det gjør noe med meg. Heldigvis gjør det fremdeles noe med meg. Heldigvis.
Fattigdommen møter alle som setter kurs mot Beirut. Den har blitt mer synlig de siste årene. Flyktninger fra Syria utgjør flesteparten av tiggerne. De er lett gjenkjennelige med sine konservative muslimske klesplagg. Det er en utfordring at hver fjerde person i Libanon, er en flyktning. Flyktningene fra nabolandene blir karakterisert som «gjester» med midlertidig opphold. De har problemer med oppholdstillatelse, og får vanskelig tilgang til jobber og sosiale tjenester.
I et av Midtøstens minste land, bor det 1,5 millioner syriske flyktninger. I tillegg har landet rundt 200.000 palestinske flyktninger som har bodd i landet i flere tiår. Det gjør at Libanon er det landet i verden med flest flyktninger i forhold til innbyggertallet. Det er en økonomisk utfordring. I tillegg ulmer det av gnisninger mellom libanesere og de nye tilflytterne. Det ville det også gjort i Norge hvis vi plutselig fikk over en million svensker som plutselig kom over grensen og skulle bruke av de samme ressursene som vi har. Vi kan tenke oss hva det ville medføre av kollaps i vann og sanitær system, infrastruktur, boligmarked, skolevesen og helsetilbud.
I tillegg til flyktningestrømmen, er landet preget av et økonomisk og politisk uføre. Jeg slår av en prat med noen libanesere. De rister på hodet og sier det har gått fra vondt til verre. Lokalbefolkningen har blitt mer fattig. Det er nedoverbakke for folk flest. Den tidligere middelklassen har mistet sine reserver. De er blant den stadig voksende fattige delen av befolkningen. I dag utgjør de fattige over tre fjerdedeler av befolkningen. De er ofre for en stadig devaluering, og stigende arbeidsledighet.
For et år siden var jeg også i Beirut. Da traff jeg Gud, det vil si et speilbilde av Faderen selv. Vi er jo alle skapt i Guds bilde, som det står i Skriften. Hun stod og lette etter mat i en container. Jeg spurte om å ta et bilde. Hun ble stolt, og gav meg et vakkert smil. Jeg tok portrettet og gav henne noen sedler. Da jeg etterpå tenkte over hva jeg hadde gitt, var det bare verdt noen øre. Det er ikke alltid like lett når hundretusen lokale penger bare er verdt rundt en dollar. Plutselig går du rundt med store sedler i lomma som ikke er mye verdt. Da jeg gav noen tusenlapper, var det ikke nok til et brød. Det fant jeg ut etterpå. Da ble jeg ikke særlig stolt.
Jeg skrev en tekst som har blitt til en sang hvor Hans-Gunnar Skreslett har skrevet melodien. Den fremfører vi under konserten; «Det sårbare livet». Den forteller om møte med Gud i fattigdommen.
Gud i Beirut
Du tittet opp i fra en container
og vinket til meg
Ditt smil, en munn uten tenner
Du lyste opp
selv om natten var svart
Jeg spurte forsiktig
kan jeg ta et portrett
Du nikket, smilet ble bredt
stolt jobbet du
i kampen for et liv, tross alt
Velkommen til bords
vi har to fisker og fem brød
Når vi deler ut
er det nok til både liten og stor
Et måltid for alle på jord
En katt på jakt i en container
ved siden av deg
To liv, smuler fra vårt bord
du lyste opp
selv om natten var svart
Jeg gav noen sedler
de var lite verdt
Jeg gav av min overflod
du gav av deg selv
Hvem er rik, du eller jeg
Velkommen til bords
vi har to fisker og fem brød
Når vi deler ut
er det nok til både liten og stor
Et måltid for alle på jord
