Gud i Beirut

Hvor mange har jeg gått forbi i dag? Det er flere enn jeg har tall på. Mødre med små barn på armen sitter på fortauet og rekker ut en hånd. De er plagsomme disse barna. Når de er blitt noen år, følger de etter meg på gaten. Det er ikke fred å få. De maser som måker som vil ha mat. Jeg har lommen full av sedler, men går likevel forbi. Oftest gjør jeg det. Jeg ser en annen vei, eller bare rusler videre i dagen. Men det gjør noe med meg. Heldigvis gjør det fremdeles noe med meg. Heldigvis.

Fattigdommen møter alle som setter kurs mot Beirut. Den har blitt mer synlig de siste årene. Flyktninger fra Syria utgjør flesteparten av tiggerne. De er lett gjenkjennelige med sine konservative muslimske klesplagg. Det er en utfordring at hver fjerde person i Libanon, er en flyktning. Flyktningene fra nabolandene blir karakterisert som «gjester» med midlertidig opphold. De har problemer med oppholdstillatelse, og får vanskelig tilgang til jobber og sosiale tjenester.

I et av Midtøstens minste land, bor det 1,5 millioner syriske flyktninger. I tillegg har landet rundt 200.000 palestinske flyktninger som har bodd i landet i flere tiår. Det gjør at Libanon er det landet i verden med flest flyktninger i forhold til innbyggertallet. Det er en økonomisk utfordring. I tillegg ulmer det av gnisninger mellom libanesere og de nye tilflytterne. Det ville det også gjort i Norge hvis vi plutselig fikk over en million svensker som plutselig kom over grensen og skulle bruke av de samme ressursene som vi har. Vi kan tenke oss hva det ville medføre av kollaps i vann og sanitær system, infrastruktur, boligmarked, skolevesen og helsetilbud.

I tillegg til flyktningestrømmen, er landet preget av et økonomisk og politisk uføre. Jeg slår av en prat med noen libanesere. De rister på hodet og sier det har gått fra vondt til verre. Lokalbefolkningen har blitt mer fattig. Det er nedoverbakke for folk flest. Den tidligere middelklassen har mistet sine reserver. De er blant den stadig voksende fattige delen av befolkningen. I dag utgjør de fattige over tre fjerdedeler av befolkningen. De er ofre for en stadig devaluering, og stigende arbeidsledighet.

For et år siden var jeg også i Beirut. Da traff jeg Gud, det vil si et speilbilde av Faderen selv. Vi er jo alle skapt i Guds bilde, som det står i Skriften. Hun stod og lette etter mat i en container. Jeg spurte om å ta et bilde. Hun ble stolt, og gav meg et vakkert smil. Jeg tok portrettet og gav henne noen sedler. Da jeg etterpå tenkte over hva jeg hadde gitt, var det bare verdt noen øre. Det er ikke alltid like lett når hundretusen lokale penger bare er verdt rundt en dollar. Plutselig går du rundt med store sedler i lomma som ikke er mye verdt. Da jeg gav noen tusenlapper, var det ikke nok til et brød. Det fant jeg ut etterpå. Da ble jeg ikke særlig stolt.

Jeg skrev en tekst som har blitt til en sang hvor Hans-Gunnar Skreslett har skrevet melodien. Den fremfører vi under konserten; «Det sårbare livet». Den forteller om møte med Gud i fattigdommen.

Gud i Beirut                                                                        
Du tittet opp i fra en container
og vinket til meg
Ditt smil, en munn uten tenner
Du lyste opp
selv om natten var svart
Jeg spurte forsiktig
kan jeg ta et portrett
Du nikket, smilet ble bredt
stolt jobbet du
i kampen for et liv, tross alt

Velkommen til bords
vi har to fisker og fem brød
Når vi deler ut
er det nok til både liten og stor
Et måltid for alle på jord

En katt på jakt i en container
ved siden av deg                                     
To liv, smuler fra vårt bord                                 
du lyste opp                                              
selv om natten var svart                         
Jeg gav noen sedler
de var lite verdt
Jeg gav av min overflod
du gav av deg selv
Hvem er rik, du eller jeg                

Velkommen til bords
vi har to fisker og fem brød
Når vi deler ut
er det nok til både liten og stor
Et måltid for alle på jord

Krydder på maten

Det er viktig å trives med seg selv. Jeg hadde slitt hvis jeg ikke gjorde det. Siden jeg tilbringer tjuefire timer i døgnet med mine kilo og tanker, ville jeg fått store problemer hvis det var konstant misnøye med maskineri og skrog. Det må være tungt for de som har det slik. Jeg har stor respekt for de som sliter med seg selv. Heldigvis er det mulig å løfte blikket og se utover landskapet, og hente ny inspirasjon.

Hovedgrunnen til at jeg trives med meg selv, er at jeg treffer andre mennesker på min vei. Det er det som er selve krydderet som gir maten smak. Vi har alle erfaring fra å spise noe som verken er tilsatt pepper eller salt. Da blir livet tamt. Et måltid gjør seg best hvis det er godt krydret, og i tillegg pyntet med farger som lyser opp. Vi både smaker, lukter og ser. I tillegg hører vi hva vi sier til hverandre. Et måltid sammen, betyr mye mer enn når jeg sitter alene med min frokost eller middag.  

I min jobb treffer jeg mennesker. Noen ganger treffer jeg den ene. Andre ganger treffer jeg flere. I møte med andre mennesker skapes det en opplevelse av å sitte midt i et fargekart av tanker og liv. Det er ikke nødvendig med de store ord. Spiser vi et måltid sammen, kan vi gjerne snakke om honningen som smaker som om en engel var på besøk. Det gir smak av både himmel og jord. Og selvsagt blir det noen ord om kaffen på morgenkvisten. Noen vil ha den med melk. Jeg tar den svart som natten. Den tar jeg gjerne to av, pluss en til for skikkelige å våkne opp og få tankene i sving. Innimellom vandrer samtalen fra nord til sør i et herlig kaos uten å vite hvor den går.

Noen mennesker treffer jeg for første gang. Andre treffer jeg for andre og tredje gang. Rart det der, men de gode samtaler blir det aldri nok av. Jeg kan treffe de samme menneskene hver dag uten at vi går tom. Kunsten er at vi ser sammen, smaker på livet og lukter på vinen. Det blir en fin bouquet rundt sanseinntrykk og tanker som hverdagen gir, og funderinger om beslutninger som må tas.

Mennesker jeg møter er ulike både utenpå og inni. Jeg har enda ikke sett to snøfnugg som er like, ei heller to mennesker. Vi er ikke kopier, men unike enkeltindivider som lever sammen i store og mindre fellesskap. Det gode fellesskap er når ulikheter ikke er truende, men når vi vokser som ulike markblomster på samme eng. Da lukter det av vår og summer av liv. Jeg elsker å ta med termosen og sette seg ned midt i engen mens jeg hører lyden av humler som suser.

Hvert menneske jeg møter på min vandring er lite ringere en Gud selv. Det gjør meg ydmyk, men samtidig fylt av håp for morgendagen. Hvert enkelt menneske har større verdi enn det vi ser. Selv den minste av oss er stor. Ja, selv når jeg trøtt ser meg selv i speilet om morgen, er det bilde av Gud jeg ser. Vi er skapt i Guds bilde både du og jeg.

Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der. Hva er da et menneske, at du kommer det i hu, en menneskesønn, at du ser ham!
Du gjorde ham lite ringere enn Gud Salme 8                                             

Respekten for livet, skaper nysgjerrighet. Det er spennende å møte mennesker og bli kjent. Den gode samtale inneholder både egne ord, og søken etter hva som rører seg i den andre. I samtalerommet er det dog viktig å huske at vi bare har én munn, men to ører og to øyne. Møte med andre er først og fremst å lytte og se. Det er da det blir virkelig interessant.