Tro i en urolig tid

Tro i en urolig tid

hva tror du på
det er på tide å gi et svar
det blåser opp til storm
skyer ligger lavt

jeg tror ikke på nasjonalisme
pekefingre mot de som er annerledes enn oss selv
jeg tror ikke på egoisme satt i politisk system
mye vil ha mer
løgn og personlig begjær
jeg tror ikke på krefter som river ned

jeg tror på det gode fellesskap
hvor ulike blomster kan vokse fritt
barn kan leke i fred
naboer slår av en prat
og vi synger med de stemmer vi har

hvert enkelt menneske er alltid verdt mer
det tror jeg på
livet som Gud har skapt

vi sier ikke jeg
vi sier vi
i motvind står vi støtt
side om side hånd i hånd
vi gir aldri opp
vær ikke redd det er ikke svart
sammen tenner vi lys i natt

Nye muligheter

Usikkerhet, frykt og uro preger utgangen av året som var, og inngangen i et nytt år. Det gjør våre valg av verdier ekstra viktig. Vi står sammen om å bygge et åpent, inkluderende fellesskap på jord. Da handler det om å løfte verdien av hvert enkelt menneske. Her er plass til både liten og stor.

Solen snudde rett før jul. Det er alltid et godt tegn som får fram flere smil. Der jeg har vært i romjulen, har det dog vært lave grå skyer og mye regn. Været tar jeg som det kommer, men likevel blir jeg lettere til sinns når det lysner og dagene blir lengre. Det hjelper på humøret når lyset kommer tilbake. La oss håpe og be om at lyset også er et tegn på at respekten for livet vil overleve det som kan utvikle seg til å bli et tøft år.

Jeg er ingen profet. Det er de færreste av oss som er. Det er vanskelig å se inn i fremtiden, selv om det er mange på denne tiden av året som forsøker på nettopp det. Selv vet jeg ikke om året som kommer blir et utfordrende år, eller om det blir lett. Likevel regner jeg med at vi både vil oppleve enkle dager, og de som er mer krevende.

Det er like mange forståsegpåere og fremtidsprofeter i vårt land, som det er innbyggere.

Når det røyner på, er det lett å miste oversikten. Det er ikke vanskelig å være på tur i fint vær, men det er utfordrende når skyer legger seg lavt og det blåser opp til storm. Da er det en fordel av vi allerede har tatt ut kurs og vet veien som fører frem.

Det gode fellesskap

Du og jeg kan være med å gjøre en forskjell. Vi trenger de gode ord som skaper og sprer håp. Vi trenger øyne som ser, føtter som går og hender som bygger der andre river ned. Jeg har tro på fremtiden når vi bygger i lag.

Det gode fellesskap er ikke en konstant tilværelse, men noe som kan formes som deigen når vi baker pepperkaker.

De fleste tåler at livet er status quo. Noen tåler en viss framgang, selv om det er flere eksempler på at framgang kan være vanskelig å bære. Spørsmålet er likevel hvordan vi vil håndtere motgang.

Når livet virkelig røyner på, trenger vi det gode fellesskap mer enn noen gang. For å håndtere uvær, må det være en god sjømann som navigerer skuta opp mot bølgene og loser den til sikker havn. Det gjelder både i det nasjonale og globale perspektiv, og det gjelder i våre nære relasjoner. Det å stå sammen blir da et grunnleggende begrep.

Jeg har tro på det gode fellesskap. Det er ingen selvfølge, men i stor grad er vi med å skape det selve. Du og jeg er vi.

Takk til alle dere jeg har møtt i året som var. Takk for deg som tenner lys, og løfter frem håpet der det er mørkt og kaldt. Jeg ser fram til at vi sammen skal bygge videre på verdier som er viktige for selve livet på jord. Det er en viktig oppgave.

Jeg ønsker deg et velsignet godt nytt år.

Det var grått på Utsira i romjulen, men likevel vakkert.

Krydder på maten

Det er viktig å trives med seg selv. Jeg hadde slitt hvis jeg ikke gjorde det. Siden jeg tilbringer tjuefire timer i døgnet med mine kilo og tanker, ville jeg fått store problemer hvis det var konstant misnøye med maskineri og skrog. Det må være tungt for de som har det slik. Jeg har stor respekt for de som sliter med seg selv. Heldigvis er det mulig å løfte blikket og se utover landskapet, og hente ny inspirasjon.

Hovedgrunnen til at jeg trives med meg selv, er at jeg treffer andre mennesker på min vei. Det er det som er selve krydderet som gir maten smak. Vi har alle erfaring fra å spise noe som verken er tilsatt pepper eller salt. Da blir livet tamt. Et måltid gjør seg best hvis det er godt krydret, og i tillegg pyntet med farger som lyser opp. Vi både smaker, lukter og ser. I tillegg hører vi hva vi sier til hverandre. Et måltid sammen, betyr mye mer enn når jeg sitter alene med min frokost eller middag.  

I min jobb treffer jeg mennesker. Noen ganger treffer jeg den ene. Andre ganger treffer jeg flere. I møte med andre mennesker skapes det en opplevelse av å sitte midt i et fargekart av tanker og liv. Det er ikke nødvendig med de store ord. Spiser vi et måltid sammen, kan vi gjerne snakke om honningen som smaker som om en engel var på besøk. Det gir smak av både himmel og jord. Og selvsagt blir det noen ord om kaffen på morgenkvisten. Noen vil ha den med melk. Jeg tar den svart som natten. Den tar jeg gjerne to av, pluss en til for skikkelige å våkne opp og få tankene i sving. Innimellom vandrer samtalen fra nord til sør i et herlig kaos uten å vite hvor den går.

Noen mennesker treffer jeg for første gang. Andre treffer jeg for andre og tredje gang. Rart det der, men de gode samtaler blir det aldri nok av. Jeg kan treffe de samme menneskene hver dag uten at vi går tom. Kunsten er at vi ser sammen, smaker på livet og lukter på vinen. Det blir en fin bouquet rundt sanseinntrykk og tanker som hverdagen gir, og funderinger om beslutninger som må tas.

Mennesker jeg møter er ulike både utenpå og inni. Jeg har enda ikke sett to snøfnugg som er like, ei heller to mennesker. Vi er ikke kopier, men unike enkeltindivider som lever sammen i store og mindre fellesskap. Det gode fellesskap er når ulikheter ikke er truende, men når vi vokser som ulike markblomster på samme eng. Da lukter det av vår og summer av liv. Jeg elsker å ta med termosen og sette seg ned midt i engen mens jeg hører lyden av humler som suser.

Hvert menneske jeg møter på min vandring er lite ringere en Gud selv. Det gjør meg ydmyk, men samtidig fylt av håp for morgendagen. Hvert enkelt menneske har større verdi enn det vi ser. Selv den minste av oss er stor. Ja, selv når jeg trøtt ser meg selv i speilet om morgen, er det bilde av Gud jeg ser. Vi er skapt i Guds bilde både du og jeg.

Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der. Hva er da et menneske, at du kommer det i hu, en menneskesønn, at du ser ham!
Du gjorde ham lite ringere enn Gud Salme 8                                             

Respekten for livet, skaper nysgjerrighet. Det er spennende å møte mennesker og bli kjent. Den gode samtale inneholder både egne ord, og søken etter hva som rører seg i den andre. I samtalerommet er det dog viktig å huske at vi bare har én munn, men to ører og to øyne. Møte med andre er først og fremst å lytte og se. Det er da det blir virkelig interessant.

Hverdagsliv

Middag på en hverdag. Den gode smak og den gode prat. Det er fest!

Mandagskveldene er det hverdagsmiddag på sjømannskirka i Dubai. Det er et fellesskapsmåltid i kirkerommet som både er hellig og alminnelig på samme tid. Det er en fest hver gang. Ekstra fest blir det når retten som serveres samsvarer med det som før var, eller fremdeles er, hverdagsmat eller nasjonalrett i Norge. Det er ikke alltid at sauser og krydder treffer hundre prosent. Tross alt bor vi sør for Svinesundbrua. Da kan det være at råvarene ikke samsvarer med det en kan høste i norske fjell og farvann. Likevel er det smil og de gode kommentarer som følger med samværet. Det er tross alt gode ord som er det beste krydder til alle måltid! 

Dette året har mye av hverdagen blitt borte for mange. Alt er ikke slik det var, og det kan ta tid før det vil bli det igjen. Når blir det vanlig igjen? Det er det mange som spør seg. 

Det som er vanlig, er slik vi til enhver tid lever. Hverdagen er i dag. Den kan være mørk og gå over i svart, men den kan også ha i seg lys og varme. Livet har et mangfold av farger. Noen ganger blir vi fargeblind og mister evnene til å se de små glimt av livstegn som er rundt oss hver dag. 

Jeg vil ikke vente til tiden etter korona før jeg fortsetter livet. Det er mitt aktive valg. Om hverdagen noen ganger er grå, har jeg lært meg å sette pris på den fargen. Før tenkte jeg at det som var grått var kjedelig. Nå vet jeg at det grå har mange nyanser av levd liv. Et landskap som er malt i grått er vakkert med alle sine dybder og skygger. 

Hverdagsmiddag i kirka i Dubai.

Laks med Sandefjordsmør, poteter og agurksalat. I tillegg hadde en av gjestene med seg hjemmelagd karamellpudding som smelta på tunga. Det var ikke spart på noe av det som gjør meg fet. Som ekstra krydder fulgte den gode samtale rundt bordet. Maten og praten hører sammen og skaper det gode fellesskap. Det ble en festmiddag som fikk uka til å løfte seg før den helt hadde begynt. 

Fremover blir mandagene noe å glede seg til. Den første hverdagen i uka. Den første av de grå dagene. De dagene betyr mye mer enn det jeg trodde de gjorde den gang da livet gikk på skinner og alt var som det skulle være. Nå er det den nye hverdagen. Fremtiden har allerede begynt. 

Hverdagsfellesskap er de gode møter med mennesker gjennom uka. Det ligger en trygghet og kontinuitet i slike møter. Det skjer gjerne flere ganger i uka. Ofte ser vi ikke verdien av slike møter og treff før de uteblir. Da skjønner vi plutselig at det var selve utsikten foran vinduet som ble borte.  

Noe kan erstattes av å møtes på sosiale medier. Jeg er endel av en guttegjeng som snakkes jevnlig på zoom. Disse samtalene er et løft og fører til at vi følger hverandre. Vi ser, selv om vi bor på ulike steder og lever sosialt nedstengt i våre små ghettoer. Men at vi ikke kan treffes over en helg eller et måltid, er et minus som ikke er bra i et lengre perspektiv.  

Utfordringen når det strammes til mange steder er å være nær hverandre selv om vi må holde avstand.
Det er mulig å få til!

Desserten!

Sa jeg hva menyen er kommende mandag?
Ikke det nei.
Da kan jeg røpe at det blir “flesk og duppe”.
Det er bestilt av gjestene, og to av dem har sagt at de tar over kjøkkenet den dagen.
Da må det bli bra igjen..

Fem fingre

Åtte gutter i samme rom. Rundt samme bord. Om vi var gutter kan diskuteres, siden vi var blitt menn for mange år siden. Overgangen fra gutt til mann, når er den? Selv er jeg både en liten gutt og en aldrende mann på samme tid. Det gjaldt nok alle de som satt rundt bordet. Åtte pax. Mer enn det er lov til i tiden som kommer. Men vi var innenfor loven og anbefalinger og alt som vi må og ikke kan. Vi tenkte, og vi handlet korrekt. I morgen vil det være feil. 

Det var planlagt noen uker. En fest etter festen. Det var ikke plass til alle da jeg ble seksti. Et virus satte sine begrensinger uten helt å klare og si stopp. I stedet for bare en fest, har det blitt flere. 

For første gang i min historie steikte jeg et lammelår. Jeg var kokk, men det var gutta som hadde bestilt menyen. Egentlig var det de som sa de ville komme. Da var det ingen vei utenom. Vi kommer, sa de. Velkommen, sa jeg. 

Mulig at jeg har stekt lammelår før, men jeg er blitt så gammal at jeg ikke husker alt jeg har gjort. Alderen kan jeg bruke som alibi. Noen ganger husker jeg bedre det jeg ikke har gjort. Det har med drøm og virkelighet som flyter over i hverandre til en grøt. 

Når det gjelder å traktere et langstekt lammelår er det en kunst jeg ikke kunne. Dermed var alt slik jeg vil det skal være. Min livsfilosofi er å gjøre det jeg ikke kan. Det kommer jeg til å fortsette å gjøre så lenge det er pust i denne skrotten. Slik sett må jeg lage en annen rett neste gang noen sier at de vil komme på middag i min enkle residens. 

Jeg stekte lammelåret fra morgen til kveld. Fremdeles var det rosa inni da jeg tok det ut. Det var krydret med hvitløk og fersk rosmarin, salt fra Læsø og pepper jeg har kjøpt i Kampot i Kambodsja. Som tilbehør var det selvsagt tzatziki og gresk salat. Det ble ett herremåltid. Det er ikke et kjønnsnøytralt ord, men det lever jeg godt med. Et herremåltid var bokstavlig talt det det var.

Det gav mersmak, både maten og praten!

Maten ble god som praten. Vi satt med en meter mellom oss. Avstand, men likevel nær. Vi har jo kjent hverandre noen år selv om det var en stund siden sist. Damene kunne vi ikke invitere. Det var ikke plass. Vi kan ikke sitte tett som sardiner i en gammel Bjelland boks, uten sammenligning forøvrig. «Ikke noe snikk - snakk, Bjellands hermetikk, takk» lød det som et motto for hundre år siden. Det var den gang de hadde iddiser. Det var etiketter på hermetikkbokser av sild, sardiner og makrell. Nå er iddiser som skatter å regne for dem som samler skatter på jord. 

Damene var kun tilstede i praten, og det som gode ord. Det skal dere damer vite. Det er få jeg hører bedre ord om enn damene når vi er samlet til fest, men noen ganger er det greit å samles bare som menn. Slik er det for kvinner også. Greit å ha noen fora uten oss. Konklusjonen blir både og, eller som Ole Brum sier; «Ja takk, begge deler».

Vi var åtte. Fremover kan vi bare være fem. Den blir tøff. Det kan virke som om noen politikere har holdt en hånd i været og funnet ut at den bare har fem fingre. 

Og vi skal være sammen med færre mennesker. Det er en endring i fellesskapet som ikke er sunn for de fleste av oss. Det kommer til å gi psykologer nok å gjøre i årene som kommer. 

Det går mot vinter. Da blir det kaldere ute, men det kan også bli et kaldere samfunn. Nå er det ikke bare Ole Brum som må gå i hi. Det må vi også. «Nei takk, ingen av delene» sa bjørnen idet han gikk til sengs. 

Selvsagt vil jeg respektere det våre helsemyndigheter sier. Jeg støtter alle tiltak som er nødvendig for å holde kontroll på et virus som vi bare aner rekkevidden av. Samtidig er det viktig at vi innser at vi står foran store psykososiale utfordringer når fellesskapene blir redusert. Det er en økende utfordring når vi nå gå inn i en mørk og kald tid av året. 

Det norske flagg

Det var godt å se alle de norske flaggene på 17.mai. 
Det var som mat til kropp og sjel. Selv om vinden blåste og regnet falt ned, varmet det å merke det gode fellesskapet vi har som folk og nasjon. Selv avstanden koronaviruset krever at vi har, klarte ikke å holde borte varmen mellom oss. Flagget ble igjen et viktig symbol på at vi står sammen - tross alt!

Jeg er stolt av det norske flagg.
Det er et vakkert flagg. Korsmerket i rødt, hvitt og blått.
Det står for viktige verdier vi bygger vårt fellesskap på.

Men flagget kan også misbrukes. 

Flagget misbrukes hvis vi bruker det til å holde avstand og bryte andre mennesker ned. 
Flagget misbrukes hvis vi glemmer at vi lever i et større felleskap på jord.
Flagget misbrukes hvis det løftes som et hvitt nasjonalistisk symbol
og brukes som våpen i ekstremisters hender, 
eller i egoistenes klør. 

Heldigvis kan vi stolt løfte det norske flagg som et symbol på frihet, 
likeverd 
og raushet.

Det å være raus står for meg som et enkelt ord med mye innhold.  
Jeg må selv aktivt jobbe med å løfte dette ordet i eget liv. 
Det å være raus krever at vi er bevist på hva vi vil skal prege våre liv. 
Det gjelder meg. Det gjelder oss. Vi.

Vi trenger rausheten i våre nære relasjoner, 
og i våre forhold til andre mennesker på jord. 

Vi er en av flere.
Det inkluderende rause fellesskap er det gode fellesskap!

Flagg formet som et hjerte ved Lista Fyr.

den grå hverdagen

Jeg tror på fellesskapet. De gode fellesskap!

Den røde dagen. 1.mai.
Vi står sammen i solidaritet med folk i vårt eget land, og med verdens fattige.
Med arbeidere, og de som ikke har arbeid. Solidaritet med alle de som sliter i en tid hvor et virus har stoppet mye av hverdagen. 2.mai og tredje. Dager skal komme. Dager skal henrulle.
Slekt skal følge slekters gang – slik det står i julesalmen. Det er også en bønn for morgendagen.
Deilig var jorden. Deilig skal den igjen bli!

 Vi står sammen både i finvær og når det blåser opp. Og når det er stille uten et vindkast, og det virker som om livet er satt på vent. Nå er det som å være alene ute på sjøen i en seilbåt når vinden løyer. Ingen fremdrift.
Du bare ligger der uten mulighet til å gjøre noe fra eller til. 

 Igjen har det så vidt begynt å blafre i seilene. Vårt samfunn er i ferd med å åpne opp.
Litt etter litt. Fra stille til liv.
Igjen ser jeg mennesker som går forbi hverandre på gaten. To meter. En. Det er ikke lenge igjen nå.
Det neste er at vi kan gi hverandre en klem. Og jeg som egentlig aldri har vært en klemmegutt.
Det kan bli overdose. Det er enda godt at vi ikke går for fort fram.
Jeg gleder meg mer til et skikkelig håndtrykk enn en klam klem. Klemmer kan vente. Men arbeid.
Alle mann til pumpene for skuta er lekk.

Hverdagen
det er den jeg lengter etter
de grå dagene
de som er selve livet 
det store i det lille
det jeg ikke legger merke til
før det er borte 

Jeg bodde tolv år på Svalbard. Der lærte jeg å elske det grå landskapet. De små nyansene.
Når vi var ute på tur, og alt ble hvitt. Whiteout. Egentlig var alt grått. Gråvær.
Kjøre skuter uten å se noen verdens ting. Så lettet føyka og en så nyanser i det grå. Tre meter. Fem. Tretti.
Det var bare å bruke tiden det tok. Kjør forsiktig. Stopp om du må.
Kunstneren Kåre Tveter festet det med pensel. En liten strek på et lerret. Et fjell på andre siden av fjorden.

 Hverdagen er ofte grå. Heldigvis er den det. Det er den jeg elsker. Den grå hverdagen.
Det vakre grå landskapet. Hverdagen da livet ruller og går og det er vind i seilene
Spesielt lengter jeg etter det nå når det er borte.
Men i morgen
Da kommer en ny dag

Et bilde jeg tok på en av mine mange turer i det grå landskapet på Svalbard