Farger i det grå

Noen tror at det grå er trist og fargeløst. Uten liv. Avmålt. Kaldt. Uinteressant. Tamt og smakløst uten krydder. Ja, til og med beskt og surt. Samtidig er de fleste av dagene våre grå. «Den grå hverdag» er et begrep som handler om skygger og dis i livet, men også om lys. Det er mye hvitfarge i det grå. Jeg elsker nyansene livet har. Vi trenger både sol, skyer og regn.

Det er når jeg bruker gråmaling på penselen at jeg oppdager de vakreste farger.

Uten gråfargen ville livet vært kjedelig!

«Grått» på gresk, heter kharapos. Det betyr strålende blikk. Det sier noe om motsetningen mellom den svarte pupillen, og lyset fra kransen rundt. Øyet viser du og jeg. I det vi møtes i et blikk, ser vi både det svarte og lyset på samme tid. Det mørke og den lyse fargekransen smelter sammen til et personlig uttrykk. Dermed gjenspeiler det antikkens oppfatning av at øyet var en samling av farger som er spent mellom sort og hvitt.

I vår tid har det grå blitt synonymt med å være usynlig og kjedelig. Slik er det heldigvis ikke i billedkunsten, ei heller i skikkelig ordkunst. Der vil det å vandre inn i det grå være en spennende reise å gjøre. Det handler jo om våre liv.

 Da jeg for noen år siden landet for første gang på Svalbard Lufthavn utenfor Longyearbyen, møtte jeg en grå vegg. Datoen var 1.august. Skyene lå lavt, og jeg så ingen farger. Der var ikke et tre å se, og ingen blomster pyntet opp. Det var regn i luften, og skittent etter år med kullstøv over området. Selv menneskene var avventende til den nye presten som hadde søkt havn i nord. Var han bare kommet for å gjøre et lite besøk, eller ville han ta bolig blant dem.

Det var som å lande på månen, men der kan jeg ikke skryte av å ha vært. Følelsen var at jeg ikke gikk i takt med meg sjølve. Jeg observerte meg sjølve utenfra. Det tok noen dager før jeg følte at jeg var tilbake i kroppen som sanset alle de sterke inntrykkene som møtte meg, men da la jeg også merke til fargene. Menneskene var der med sine smil og sitt alvor, og blomstene skinte i all sin prakt mellom de grå steinene. Det var bare å la alle sansene oppleve fargene i landskapet.

De grå dagene er fulle av skygger, men også av farger og med streif av lys. Livet gir de vakreste malerier av festdager og hverdager, og netter.  

Mang en gang har jeg lekt med ord. Jeg vil fortsette å skrive, men nå har jeg også funnet fram penselen. Noen vil sikkert riste på hodet og lure på hva han nå har funnet på. Svaret er at jeg har lekt med farger i det grå. Livets lerret har jeg satt på et staffeli i stua. Det har blitt til bilder jeg stiller ut der de er malt. Det vil si at jeg inviterer til en utstilling i mitt hjem. Du er velkommen innom, hvis du får det til. Jeg serverer en kopp kaffe, og inviterer til en enkel prat.

Velkommen på utstillingen: Farger i det grå
Lørdag 9. og søndag 10. september kl 13 – 16

En tur i det grå landskapet

Den kom smygende inn fra havet i det vinden stilnet. Solen fikk først et brudeslør foran seg, før den ble borte i det grå. Med solen forsvant også varmen som endelig fortalte at sommeren var på vei. Våren har vært kald i år, sa folk til hverandre hver gang de møttes på butikken. Ja, den er sein i år, svarte den du møtte foran disken. Men nå var den der. Varmen og solen, og løvet som var i ferd med å kle de nakne grenene. Våren i all sin prakt.

Det var en stille aften utenfor stuevinduet. Apparatet som tar oppmerksomheten fra det meste, stod på. Jeg skrudde det av, og gikk ut i den lyse kvelden. Tåka ligger tett som en graut, ville de sagt på sjøen. Slik er det når varmen kommer samtidig som vinden drar. Da skjer det noe. Landskapet plasseres på et lerret hvor Kunstneren med grov kost maler i hvitt og svart i en salig blanding.

Det var ingen andre på stien. Stille som i graven, ville noen sagt. Men fuglene fortalte et annet språk. De sang vakkert som bare de kan. Tror du at fuglene bare synger om morgenen, tar du feil. Jeg plystret tilbake. Det ble en fin duett. Ikke helt samklang, men toner som lekte med hverandre. Du og jeg er vi.

Den grå tåka gav nye motiv for hver sving jeg tok på stien. Det var bare å bruke øynene. Jeg tok flere bilder. Brukte det jeg har fått av sanser til å se det som er så lett å gå forbi. Bildene forteller noe, men lyden kommer ikke fram. Den må du tenke deg til. Lyden av stillhet, noen fugler og havet uten en krusning. Selv da, når alt er stille, gir havet lyd. Det er alltid et lite sukk som kan høres fra salt liv. Og lukten. Lukten av hav. Den blir jeg aldri lei av. Jeg pustet med åpen munn for å smake på det salte grå landskapet.

Jeg bad en bønn til Vår Herre, mens jeg gikk alene i det grå. Det ble en fin liten samtale. Fadervår, sa jeg. Du som er i himmelen. Han kvitterte med linerlen som stoppet på stien noen meter lenger framme. Den viftet med stjerten, før den fløy videre. Du er også på jord.

Tilbake i stua, kom mørket sigende. Det er rart hvordan det grå kan endre seg i takt med lyset som blir borte. Mindre hvitt. Mer svart. Dunkelt som inne i en kullgruve. Nesten nifst hvis du har det med å bli redd for skygger. Jeg er vanligvis ikke redd, men jeg begynte å se ting jeg ikke så. Tanker kan lett spille et puss, men jeg valgte bare å puste inn. Og ut. Livet i sakte film.

På vei videre

Ved overgangen fra et år til et annet, ser vi ofte både bakover og fremover. Det som ligger bak, vet vi mye om. Det handler om det som ble, og det som ikke ble noe av. Det som ligger foran, har flere usikkerhetsmomenter. Det er som å seile inn i tett tåke uten å se hvor leia er. Likevel har vi værmeldinger og prognoser som tilsier at livet seiler videre, selv om det ligger flere utfordringer og venter. Den største utfordring er hvis det ikke blir vind i seilene og fremdriften stopper opp som om vi ble værende på stedet hvil. 

Covid-viruset har funnet hver minste avkrok av vår klode, men fremdeles er det noen fristeder. Jeg har tatt turen vest i havet, til den eneste kommune i vårt land som ikke har hatt smitte. Frykten er at jeg blir den som tar med viruset, men alle tester tilsier at jeg er frisk. Med alle mine reiser blir jeg testet mer enn de fleste. Likevel er det eneste sikre, at ingenting er sikkert. Det gjelder oss alle. 

Det er vått i marka, men også på Utsira er det noen kilometer med vei å rusle på. Vinden blåser friskt og får tankene til å fly. Det er en grå dag med lave skyer. Vakkert, som hverdagen er. Et landskap malt i grått. Hvis jeg kunne male, ville jeg malt det grå. Det er noe bare de største kunstnere kan. 

Før syntes jeg grått var en kjedelig farge. Det var før jeg oppdaget nyansene, skyggene, konturene, harmonien, roen og rausheten som lar de andre fargene få skinne. Grått er ofte en farge som ligger i bakgrunnen, uten ønske om å være prangende og skinnende som en diva med paljetter og diamanter. Men tar du bort det grå, mister alle fargene sin kjære følgesvenn som de kan stole på og speile seg i. Det grå landskapet er ekte og ærlig liv. Gråfargen er som hverdagen. Den puster sin egen rytme. 

Det liv vi levde i 2021, er historie. Takk for det som var. Takk for de gode samtaler og møter.
Takk for det du gav. 

I det som ligger foran ligger usikkerheten blandet med håp. Det er en blanding som handler mye om å våge. Det å våge å leve både i det nære, og i det globale landskap vi beveger oss i. Vi er endel av mange fellesskap. Små og store. Der er du og jeg vi. Hver søm i et seil er viktig. Rakner én søm, kan seilet flerres i flere biter. Da sliter vi som fellesskap. 

Jeg ser fram til å seile videre i året som kommer. Noen ganger får jeg følelsen av å seile alene. Havet er stort, og båten er liten. Der ligger ensomheten. Men jeg har tro både på aleneheten og de gode fellesskap hvor vi seiler sammen. 

Jeg ønsker deg god seilas. Ser fram til å møtes ute på havet et sted.

Godt nytt år!

Hverdagsliv

Middag på en hverdag. Den gode smak og den gode prat. Det er fest!

Mandagskveldene er det hverdagsmiddag på sjømannskirka i Dubai. Det er et fellesskapsmåltid i kirkerommet som både er hellig og alminnelig på samme tid. Det er en fest hver gang. Ekstra fest blir det når retten som serveres samsvarer med det som før var, eller fremdeles er, hverdagsmat eller nasjonalrett i Norge. Det er ikke alltid at sauser og krydder treffer hundre prosent. Tross alt bor vi sør for Svinesundbrua. Da kan det være at råvarene ikke samsvarer med det en kan høste i norske fjell og farvann. Likevel er det smil og de gode kommentarer som følger med samværet. Det er tross alt gode ord som er det beste krydder til alle måltid! 

Dette året har mye av hverdagen blitt borte for mange. Alt er ikke slik det var, og det kan ta tid før det vil bli det igjen. Når blir det vanlig igjen? Det er det mange som spør seg. 

Det som er vanlig, er slik vi til enhver tid lever. Hverdagen er i dag. Den kan være mørk og gå over i svart, men den kan også ha i seg lys og varme. Livet har et mangfold av farger. Noen ganger blir vi fargeblind og mister evnene til å se de små glimt av livstegn som er rundt oss hver dag. 

Jeg vil ikke vente til tiden etter korona før jeg fortsetter livet. Det er mitt aktive valg. Om hverdagen noen ganger er grå, har jeg lært meg å sette pris på den fargen. Før tenkte jeg at det som var grått var kjedelig. Nå vet jeg at det grå har mange nyanser av levd liv. Et landskap som er malt i grått er vakkert med alle sine dybder og skygger. 

Hverdagsmiddag i kirka i Dubai.

Laks med Sandefjordsmør, poteter og agurksalat. I tillegg hadde en av gjestene med seg hjemmelagd karamellpudding som smelta på tunga. Det var ikke spart på noe av det som gjør meg fet. Som ekstra krydder fulgte den gode samtale rundt bordet. Maten og praten hører sammen og skaper det gode fellesskap. Det ble en festmiddag som fikk uka til å løfte seg før den helt hadde begynt. 

Fremover blir mandagene noe å glede seg til. Den første hverdagen i uka. Den første av de grå dagene. De dagene betyr mye mer enn det jeg trodde de gjorde den gang da livet gikk på skinner og alt var som det skulle være. Nå er det den nye hverdagen. Fremtiden har allerede begynt. 

Hverdagsfellesskap er de gode møter med mennesker gjennom uka. Det ligger en trygghet og kontinuitet i slike møter. Det skjer gjerne flere ganger i uka. Ofte ser vi ikke verdien av slike møter og treff før de uteblir. Da skjønner vi plutselig at det var selve utsikten foran vinduet som ble borte.  

Noe kan erstattes av å møtes på sosiale medier. Jeg er endel av en guttegjeng som snakkes jevnlig på zoom. Disse samtalene er et løft og fører til at vi følger hverandre. Vi ser, selv om vi bor på ulike steder og lever sosialt nedstengt i våre små ghettoer. Men at vi ikke kan treffes over en helg eller et måltid, er et minus som ikke er bra i et lengre perspektiv.  

Utfordringen når det strammes til mange steder er å være nær hverandre selv om vi må holde avstand.
Det er mulig å få til!

Desserten!

Sa jeg hva menyen er kommende mandag?
Ikke det nei.
Da kan jeg røpe at det blir “flesk og duppe”.
Det er bestilt av gjestene, og to av dem har sagt at de tar over kjøkkenet den dagen.
Da må det bli bra igjen..