Farger i det grå

Noen tror at det grå er trist og fargeløst. Uten liv. Avmålt. Kaldt. Uinteressant. Tamt og smakløst uten krydder. Ja, til og med beskt og surt. Samtidig er de fleste av dagene våre grå. «Den grå hverdag» er et begrep som handler om skygger og dis i livet, men også om lys. Det er mye hvitfarge i det grå. Jeg elsker nyansene livet har. Vi trenger både sol, skyer og regn.

Det er når jeg bruker gråmaling på penselen at jeg oppdager de vakreste farger.

Uten gråfargen ville livet vært kjedelig!

«Grått» på gresk, heter kharapos. Det betyr strålende blikk. Det sier noe om motsetningen mellom den svarte pupillen, og lyset fra kransen rundt. Øyet viser du og jeg. I det vi møtes i et blikk, ser vi både det svarte og lyset på samme tid. Det mørke og den lyse fargekransen smelter sammen til et personlig uttrykk. Dermed gjenspeiler det antikkens oppfatning av at øyet var en samling av farger som er spent mellom sort og hvitt.

I vår tid har det grå blitt synonymt med å være usynlig og kjedelig. Slik er det heldigvis ikke i billedkunsten, ei heller i skikkelig ordkunst. Der vil det å vandre inn i det grå være en spennende reise å gjøre. Det handler jo om våre liv.

 Da jeg for noen år siden landet for første gang på Svalbard Lufthavn utenfor Longyearbyen, møtte jeg en grå vegg. Datoen var 1.august. Skyene lå lavt, og jeg så ingen farger. Der var ikke et tre å se, og ingen blomster pyntet opp. Det var regn i luften, og skittent etter år med kullstøv over området. Selv menneskene var avventende til den nye presten som hadde søkt havn i nord. Var han bare kommet for å gjøre et lite besøk, eller ville han ta bolig blant dem.

Det var som å lande på månen, men der kan jeg ikke skryte av å ha vært. Følelsen var at jeg ikke gikk i takt med meg sjølve. Jeg observerte meg sjølve utenfra. Det tok noen dager før jeg følte at jeg var tilbake i kroppen som sanset alle de sterke inntrykkene som møtte meg, men da la jeg også merke til fargene. Menneskene var der med sine smil og sitt alvor, og blomstene skinte i all sin prakt mellom de grå steinene. Det var bare å la alle sansene oppleve fargene i landskapet.

De grå dagene er fulle av skygger, men også av farger og med streif av lys. Livet gir de vakreste malerier av festdager og hverdager, og netter.  

Mang en gang har jeg lekt med ord. Jeg vil fortsette å skrive, men nå har jeg også funnet fram penselen. Noen vil sikkert riste på hodet og lure på hva han nå har funnet på. Svaret er at jeg har lekt med farger i det grå. Livets lerret har jeg satt på et staffeli i stua. Det har blitt til bilder jeg stiller ut der de er malt. Det vil si at jeg inviterer til en utstilling i mitt hjem. Du er velkommen innom, hvis du får det til. Jeg serverer en kopp kaffe, og inviterer til en enkel prat.

Velkommen på utstillingen: Farger i det grå
Lørdag 9. og søndag 10. september kl 13 – 16

Hva ser du?

Det er ikke alltid enkelt å se klart. Skyer, tåke, regn og snø gjør noe med sikten. Det samme gjør mørket. Noen ganger handler det også om avstand. En kan være for langt i fra, eller en kan være for nær. Begge deler kan være en utfordring. Det hjelper med briller, hvis de har den styrken du trenger. Likevel er det en utfordring å se klart. I tillegg er det en utfordring at synet endres i takt med årene som går.

I mørke kan det være lurt å finne fram en lykt. Det har jeg alltid med meg på mine reiser. I noen byer er det sparsommelig med gatelys. Da hjelper det med lyset fra en lykt som viser hullene i fortauet før jeg ligger langflat. Men selv en lykt kan hemme synet. Du ser i den retning lykta peker, men du ser ikke til siden eller bak. Det kan ligge farer å lure i dødvinkelen, bokstavelig talt.

I vintermørke på Svalbard, skrudde jeg ofte av hodelykten i mørket. Den gav godt lys i en retning, men nyansene og bevegelsene i skyggen ble en ikke var. Lykta kunne gi følelse av falsk trygghet, og den kunne begrense nattsynet. Jeg mistet konturene og bevegelsene i landskapet. En mulig isbjørn som snek seg innpå fra siden, ville være lettere å se uten lykt. Det handlet om å venne seg til mørket, og la alle sansene jobbe på høygir.

Det er alltid en risiko å bevege seg på vår tornefylte jord.

I noen områder er kunsten det å se før noe skjer. Det er ikke lett. De færreste av oss kan kalle seg profet, eller seer som det også heter. Likevel er det grep vi kan gjøre for å være forberedt. Det handler om å holde seg orientert, og lese situasjonsbildet med de ulike scenarioer som kan skje. Politisk oversikt, sammen med lokal informasjon, er gull verdt. Det samme er kunnskaper om mulige kriser som kan inntreffe. Selvsagt kan en oppleve å være på feil sted til feil tidspunkt, men selv da kan en ha forberedt seg mentalt slik at en er i stand til å vurdere situasjonen og ta den rette beslutning.

Det er ikke bare musklene som trenger trening,
men også sansene!

Det er flere ting vi kan gjøre for å holde sansene i beredskap. En øvelse kan være å skrive, eller ta bilder. Eller begge deler. Det handler om å se og beskrive det som ligger rett foran øynene. Den grå hverdag har mange nyanser og farger. Det er flott og sundt å være på jakt etter motiv, og beskrive det vi faktisk ser. Hverdagen kan gjøre oss blinde. Det unormale, kan bli normalen når en opplever det flere ganger. Det er lett å miste synet for det som skjer rett foran øynene våre. Dermed er det verdifullt å holde sansene i beredskap og være på utkikk. Det handler om å være våken, og ikke kjøre på autopilot uten å holde utkikk.

Det å se handler om å bry seg om omgivelsene, både det nære og det som er lengre borte. Vi kan velge og bry oss, eller vi kan overse det som skjer. Det er valg vi gjør. Slik sett er synet både en sans vi har, men også noe vi kan øve oss til. Likegyldighet er kjedelig og farlig for både deg selv, og for omgivelsene.

Blind er ikke den som ikke ser,
men den som ser og likevel er blind.

Bildene i denne bloggen er fra Athen. Det er en by hvor der er mengder av graffiti, mer enn noe annet sted jeg har vært.

Politi på døra

Det er to personer du ikke vil ha uanmeldt på døra, det er politiet og presten. Denne ganger stod den ene innenfor og den andre banket på. Da døren ble åpnet stod vi begge med munnbind og holdt god avstand. 

 - - -

Det var et slit å komme seg hjem fra Dubai. Med en rygg som fortalte at kroppen bør inn til EU-kontroll, slet jeg meg ned i flysetet på kvegklassen. Fordelen var at det var langt fra fullt. Dermed kunne jeg strekke ut legemet etter at vi hadde nådd høyden vi skulle ha.  

Jeg måtte betale noen lapper for overvekt siden kiloene skulle vært færre enn det som var meg fortalt. Da snakker vi ikke om min egen vekt, selv om noen såkalte gode venner vil påpeke at jeg er i tungvekt-klassen, men kofferten med dadler og andre nødvendige ting. Dadlene hadde jeg fått i gave. Det ble de dyreste dadler jeg noen gang har fått.  

I tillegg ble jeg vinket til side i passkontrollen. Da lurte jeg på hva som var i ferd med å skje. Begynner det å gå dårlig, pleier det å komme mer. Det har livet fortalt meg. 

Det virket som de ventet på at jeg skulle komme. I et samfunn hvor de har like mange kameraer som sandkorn i ørkenen, har de full kontroll. Det viste seg at jeg hadde overskredet visumet uten å være klar over det. Jeg måtte betale mer for å komme meg ut av Dubai enn flybilletten tur-retur. Det hjalp ikke å hisse seg opp. Det er svært dumt å gjøre det i front av sikkerhetsvakter som sluttet å smile for flere år siden. Det hjalp å telle til trehundre og spise ordene før de ble sagt. 

Ankomst Gardermoen

Da vi landet på Gardermoen fikk jeg se regn for første gang på flere måneder. Det gjorde godt. De som klager på dårlig vær vet ikke hva tørke er. 

Noen foran meg i køen fikk beskjed om at de måtte på hotell. De hadde en tendens til å gå fra stille prat til høylytt diskusjon uten at det hjalp. Selv hadde jeg et brev fra min arbeidsgiver som sa at jeg var på nødvendig reise. Det var derfor ikke overraskende at jeg fikk et smil og ble ønsket velkommen hjem. 

Jeg fulgte slusen og stilte i kø for å ta en hurtigtest for å se om jeg var smittet. Jeg hadde papir fra mindre enn et døgn tidligere på at jeg var negativ. Det var jo positivt. Likevel måtte jeg få nye pinner stukket inn i nese og hals. Det virket som sykepleieren rørte rundt langt nede i magesekken. Det var nesten at flymaten kom opp igjen. I nesen gikk de inn og undersøkte om jeg hadde hjerne eller om det var tomt. Etter tjue minutters venting fikk jeg grønt lys og kunne sette kursen mot vest. 

I karantene

På morgenkvisten to dager senere fikk jeg telefon fra «Helsedirektoratets nasjonale Kontrollsenter for Innreisende». De lurte på hvor jeg var, og hvordan det gikk. Jeg fikk en høflig påminnelse, det som i virkeligheten er en ordre fra øverste hold, om å ta en ny test etter syv dager. Det skal jeg selvsagt gjøre. Det er både i andres og i egen interesse. 

Noen timer senere samme dag, ringte det på døren. Jeg skal ikke ha besøk mens jeg er i karantene, men jeg åpnet for å se hvem det var. Det var da politiet stod der. Riktignok hadde han ikke uniform på seg. Da hadde naboene begynt å lure på hva jeg nå hadde gjort. Ikke kunne jeg invitere inn på kaffe. Da hadde jeg blitt buret inn. Det skal sies at mannen var tidligere politi, og at han nå var pensjonist. Han og noen kollegaer har i oppgave å sjekke mistenksomme personer som kommer til landet. Det er dessverre ikke alle som følger de karantenebestemmelser som er gitt. 

Det var hyggelig med besøk. Neste gang håper jeg vi kan sitte ned og snakke om livet. Der har presten og politimannen mye de kan snakke om. Enda mer har vi som ikke skal sies, men noen ganger trenger vi ikke si alt for å forstå at livet både har krevd og gitt. 

Jeg har blitt imponert over at systemet fungerer så bra som det gjør fra jeg landet på Gardermoen til jeg sitter her i min leilighet og ser ut. Jeg er lei å høre folk som klager på at det er for strengt. De samme klagde i høst på at det var for slappe regler. Det er som om de aldri blir fornøyd. Smittetrenden går ned i vårt land. Det skal vi være veldig glad for. Da må jo noe gjøres rett, selv om faren langt fra er over. Det eneste sikre er at vi ikke vet hvordan fremtiden blir. 

De fleste av oss er trøtt av restriksjoner. Det er fullt forståelig. Da kan det være greit å telle til trehundre og spise noen ord ord mens vi tenker oss om. Vi trenger å løfte hverandre opp og gi mot til å møte det som har blitt vår hverdag, og ikke bare synge i et flerstemt klagekor. 

Jeg blir aldri lei av fargen grå. Slik også med hverdagen. Noe av den ble borte i fjor. Jeg savner hver sten som ikke er der mer.