Det er ikke alltid enkelt å se klart. Skyer, tåke, regn og snø gjør noe med sikten. Det samme gjør mørket. Noen ganger handler det også om avstand. En kan være for langt i fra, eller en kan være for nær. Begge deler kan være en utfordring. Det hjelper med briller, hvis de har den styrken du trenger. Likevel er det en utfordring å se klart. I tillegg er det en utfordring at synet endres i takt med årene som går.
I mørke kan det være lurt å finne fram en lykt. Det har jeg alltid med meg på mine reiser. I noen byer er det sparsommelig med gatelys. Da hjelper det med lyset fra en lykt som viser hullene i fortauet før jeg ligger langflat. Men selv en lykt kan hemme synet. Du ser i den retning lykta peker, men du ser ikke til siden eller bak. Det kan ligge farer å lure i dødvinkelen, bokstavelig talt.
I vintermørke på Svalbard, skrudde jeg ofte av hodelykten i mørket. Den gav godt lys i en retning, men nyansene og bevegelsene i skyggen ble en ikke var. Lykta kunne gi følelse av falsk trygghet, og den kunne begrense nattsynet. Jeg mistet konturene og bevegelsene i landskapet. En mulig isbjørn som snek seg innpå fra siden, ville være lettere å se uten lykt. Det handlet om å venne seg til mørket, og la alle sansene jobbe på høygir.
Det er alltid en risiko å bevege seg på vår tornefylte jord.
I noen områder er kunsten det å se før noe skjer. Det er ikke lett. De færreste av oss kan kalle seg profet, eller seer som det også heter. Likevel er det grep vi kan gjøre for å være forberedt. Det handler om å holde seg orientert, og lese situasjonsbildet med de ulike scenarioer som kan skje. Politisk oversikt, sammen med lokal informasjon, er gull verdt. Det samme er kunnskaper om mulige kriser som kan inntreffe. Selvsagt kan en oppleve å være på feil sted til feil tidspunkt, men selv da kan en ha forberedt seg mentalt slik at en er i stand til å vurdere situasjonen og ta den rette beslutning.
Det er ikke bare musklene som trenger trening,
men også sansene!
Det er flere ting vi kan gjøre for å holde sansene i beredskap. En øvelse kan være å skrive, eller ta bilder. Eller begge deler. Det handler om å se og beskrive det som ligger rett foran øynene. Den grå hverdag har mange nyanser og farger. Det er flott og sundt å være på jakt etter motiv, og beskrive det vi faktisk ser. Hverdagen kan gjøre oss blinde. Det unormale, kan bli normalen når en opplever det flere ganger. Det er lett å miste synet for det som skjer rett foran øynene våre. Dermed er det verdifullt å holde sansene i beredskap og være på utkikk. Det handler om å være våken, og ikke kjøre på autopilot uten å holde utkikk.
Det å se handler om å bry seg om omgivelsene, både det nære og det som er lengre borte. Vi kan velge og bry oss, eller vi kan overse det som skjer. Det er valg vi gjør. Slik sett er synet både en sans vi har, men også noe vi kan øve oss til. Likegyldighet er kjedelig og farlig for både deg selv, og for omgivelsene.
Blind er ikke den som ikke ser,
men den som ser og likevel er blind.
Bildene i denne bloggen er fra Athen. Det er en by hvor der er mengder av graffiti, mer enn noe annet sted jeg har vært.