Hva ser du?

Det er ikke alltid enkelt å se klart. Skyer, tåke, regn og snø gjør noe med sikten. Det samme gjør mørket. Noen ganger handler det også om avstand. En kan være for langt i fra, eller en kan være for nær. Begge deler kan være en utfordring. Det hjelper med briller, hvis de har den styrken du trenger. Likevel er det en utfordring å se klart. I tillegg er det en utfordring at synet endres i takt med årene som går.

I mørke kan det være lurt å finne fram en lykt. Det har jeg alltid med meg på mine reiser. I noen byer er det sparsommelig med gatelys. Da hjelper det med lyset fra en lykt som viser hullene i fortauet før jeg ligger langflat. Men selv en lykt kan hemme synet. Du ser i den retning lykta peker, men du ser ikke til siden eller bak. Det kan ligge farer å lure i dødvinkelen, bokstavelig talt.

I vintermørke på Svalbard, skrudde jeg ofte av hodelykten i mørket. Den gav godt lys i en retning, men nyansene og bevegelsene i skyggen ble en ikke var. Lykta kunne gi følelse av falsk trygghet, og den kunne begrense nattsynet. Jeg mistet konturene og bevegelsene i landskapet. En mulig isbjørn som snek seg innpå fra siden, ville være lettere å se uten lykt. Det handlet om å venne seg til mørket, og la alle sansene jobbe på høygir.

Det er alltid en risiko å bevege seg på vår tornefylte jord.

I noen områder er kunsten det å se før noe skjer. Det er ikke lett. De færreste av oss kan kalle seg profet, eller seer som det også heter. Likevel er det grep vi kan gjøre for å være forberedt. Det handler om å holde seg orientert, og lese situasjonsbildet med de ulike scenarioer som kan skje. Politisk oversikt, sammen med lokal informasjon, er gull verdt. Det samme er kunnskaper om mulige kriser som kan inntreffe. Selvsagt kan en oppleve å være på feil sted til feil tidspunkt, men selv da kan en ha forberedt seg mentalt slik at en er i stand til å vurdere situasjonen og ta den rette beslutning.

Det er ikke bare musklene som trenger trening,
men også sansene!

Det er flere ting vi kan gjøre for å holde sansene i beredskap. En øvelse kan være å skrive, eller ta bilder. Eller begge deler. Det handler om å se og beskrive det som ligger rett foran øynene. Den grå hverdag har mange nyanser og farger. Det er flott og sundt å være på jakt etter motiv, og beskrive det vi faktisk ser. Hverdagen kan gjøre oss blinde. Det unormale, kan bli normalen når en opplever det flere ganger. Det er lett å miste synet for det som skjer rett foran øynene våre. Dermed er det verdifullt å holde sansene i beredskap og være på utkikk. Det handler om å være våken, og ikke kjøre på autopilot uten å holde utkikk.

Det å se handler om å bry seg om omgivelsene, både det nære og det som er lengre borte. Vi kan velge og bry oss, eller vi kan overse det som skjer. Det er valg vi gjør. Slik sett er synet både en sans vi har, men også noe vi kan øve oss til. Likegyldighet er kjedelig og farlig for både deg selv, og for omgivelsene.

Blind er ikke den som ikke ser,
men den som ser og likevel er blind.

Bildene i denne bloggen er fra Athen. Det er en by hvor der er mengder av graffiti, mer enn noe annet sted jeg har vært.

Soria Moria

Da jeg var barn hadde vi flere maleri på veggen. Det var min far som hadde malt de fleste. Et av dem viste et eventyrslott i det fjerne. Det var opplyst som i en drøm. Et slott skinte som gull i det fjerne, på den andre siden av dalen og noen høye fjell. Maleriet i sin original var malt av Teodor Kittelsen i år 1900 utfra et eventyr som Asbjørnsen hadde skrevet ned femti år tidligere.
Norsk folkeeventyr på sitt beste. 

 Drømmen om det gode liv fri fra onde troll og mørke makter har ligget i det norske folkedjupet til alle tider. Slik skiller vi oss ikke ut fra andre folkeslag. Men drømmen og virkeligheten er dessverre ofte to forskjellige ting.

 Jeg har mange ganger besøkt øya Lesvos i Hellas. Men det var før, og før er lenge siden. Helt tilbake til forrige årtusen. Så gammel er jeg at mange små i dag ikke var født da jeg kjørte fra landsby til landsby og spiste calamari og souvlaki med et glass retsina til. 

 Lesvos er den tredje største øya i Hellas. Den blir kalt «den grønne øya» siden millioner av oliventrær fyller øya. Solen skinner, og de vakre stedene og strendene ligger som perler på en snor. 

 Rett over «fjorden» ligger Tyrkia. Avstanden er ikke større enn fra Utne til Kvanndal, det virker hvert fall slik når en ser over til den andre siden. Avstanden mellom to land. Fra øst til vest. 

 Veien over «fjorden» går med båt på det som kan være opprørt hav. Drømmen om et liv. Et slott av gull på den andre siden. Det som kan være begynnelsen. En ny start. Etter lang vandring er det bare noen meter igjen. Det er håpet som holder dem oppe. Fra det onde til det gode.

 Eventyrslottet er i dag en leir med piggtråd rundt. Moria flyktningeleir. Den er beregnet for 3000 mennesker. I dag kan vi gange det tallet med syv. Noen bor innenfor gjerdet, andre utenfor. Som et fengsel. Barnefengsel, siden rundt 7000 av de som bor der er barn. Kanskje flere. Barna mangler skole, trygghet og hygiene. Det er slike ting som er viktige for barn i alle land. Noen barn er brune. Noen barn er gule, hvite, noen nesten blå. Barn er barn. 

 I 2017 besøkte jeg tre flyktningeleirer i Serbia. De jeg snakket med fortalte at de ikke kan returnere. Det ville være for farlig. Mange hadde flyktet fra Taliban og IS. Andre hadde lagt ut på reise grunnet fattigdom og drømmen om et anstendig liv for seg og sine barn. Det er ikke ulikt grunnen til at våre forfedre dro over Atlanteren for litt over hundre år siden. 

 Hvordan bevare menneskeverdet og løfte verdien av hvert enkelt menneske?
Vi kan ikke ta imot alle. Det vet vi. Det er ikke alle som har gyldig grunn til opphold. Samtidig må hvert enkelt menneske behandles med verdighet og respekt. Ofte skjer ikke det. 

 Den store akutte utfordringen er nå å hente barna ut fra flyktningeleiren Moria på Lesvos.
Det er uverdig for Norge og det Europeiske fellesskap at barn lever under slike forhold på vårt kontinent. 

 Barn er ekstra sårbare. Det vet vi mye om. I en tid hvor mangel på hygiene og sykdom henger tett sammen, haster det å hente barna. Flere kommuner står klar til å ta i mot. Det er vår regjering som må gi grønt lys. Det er de vi har valgt å stole på at gjør de rette valgene. 
Det gjenstår å se. 

Drømmen og virkeligheten. Det kan vi gjøre noe med. 

Slipp barna fri, det er vår!

Hun er født i skogen i Europa. På flukt. Det burde ikke være slik at noen burde fødes i en skog i Europa i vår tid. Jeg tok bildet i en flyktningeleir i 2017 da jeg snakket med moren og de rundt. Hun får være et symbol på de barna som vi nå bør hente ut fra flyktningeleiren Moria på Lesvos.