Da jeg var barn hadde vi flere maleri på veggen. Det var min far som hadde malt de fleste. Et av dem viste et eventyrslott i det fjerne. Det var opplyst som i en drøm. Et slott skinte som gull i det fjerne, på den andre siden av dalen og noen høye fjell. Maleriet i sin original var malt av Teodor Kittelsen i år 1900 utfra et eventyr som Asbjørnsen hadde skrevet ned femti år tidligere.
Norsk folkeeventyr på sitt beste.
Drømmen om det gode liv fri fra onde troll og mørke makter har ligget i det norske folkedjupet til alle tider. Slik skiller vi oss ikke ut fra andre folkeslag. Men drømmen og virkeligheten er dessverre ofte to forskjellige ting.
Jeg har mange ganger besøkt øya Lesvos i Hellas. Men det var før, og før er lenge siden. Helt tilbake til forrige årtusen. Så gammel er jeg at mange små i dag ikke var født da jeg kjørte fra landsby til landsby og spiste calamari og souvlaki med et glass retsina til.
Lesvos er den tredje største øya i Hellas. Den blir kalt «den grønne øya» siden millioner av oliventrær fyller øya. Solen skinner, og de vakre stedene og strendene ligger som perler på en snor.
Rett over «fjorden» ligger Tyrkia. Avstanden er ikke større enn fra Utne til Kvanndal, det virker hvert fall slik når en ser over til den andre siden. Avstanden mellom to land. Fra øst til vest.
Veien over «fjorden» går med båt på det som kan være opprørt hav. Drømmen om et liv. Et slott av gull på den andre siden. Det som kan være begynnelsen. En ny start. Etter lang vandring er det bare noen meter igjen. Det er håpet som holder dem oppe. Fra det onde til det gode.
Eventyrslottet er i dag en leir med piggtråd rundt. Moria flyktningeleir. Den er beregnet for 3000 mennesker. I dag kan vi gange det tallet med syv. Noen bor innenfor gjerdet, andre utenfor. Som et fengsel. Barnefengsel, siden rundt 7000 av de som bor der er barn. Kanskje flere. Barna mangler skole, trygghet og hygiene. Det er slike ting som er viktige for barn i alle land. Noen barn er brune. Noen barn er gule, hvite, noen nesten blå. Barn er barn.
I 2017 besøkte jeg tre flyktningeleirer i Serbia. De jeg snakket med fortalte at de ikke kan returnere. Det ville være for farlig. Mange hadde flyktet fra Taliban og IS. Andre hadde lagt ut på reise grunnet fattigdom og drømmen om et anstendig liv for seg og sine barn. Det er ikke ulikt grunnen til at våre forfedre dro over Atlanteren for litt over hundre år siden.
Hvordan bevare menneskeverdet og løfte verdien av hvert enkelt menneske?
Vi kan ikke ta imot alle. Det vet vi. Det er ikke alle som har gyldig grunn til opphold. Samtidig må hvert enkelt menneske behandles med verdighet og respekt. Ofte skjer ikke det.
Den store akutte utfordringen er nå å hente barna ut fra flyktningeleiren Moria på Lesvos.
Det er uverdig for Norge og det Europeiske fellesskap at barn lever under slike forhold på vårt kontinent.
Barn er ekstra sårbare. Det vet vi mye om. I en tid hvor mangel på hygiene og sykdom henger tett sammen, haster det å hente barna. Flere kommuner står klar til å ta i mot. Det er vår regjering som må gi grønt lys. Det er de vi har valgt å stole på at gjør de rette valgene.
Det gjenstår å se.
Drømmen og virkeligheten. Det kan vi gjøre noe med.
Slipp barna fri, det er vår!