Min tur

Formen var noe uggen. Derfor tok jeg en test på morgenkvisten før avreise. Svaret var solskinn før morgendisen forsvinner. Det var to streker, men sløret slik været er når det er to streker under en sky. For å gjøre alt klart, tok jeg ny test på flyplassen før avgang. Den var klar og befriende. Der stod det et ord som ikke var til å misforstå: Negativ! Det var jo positivt.

Jeg må ha blitt helbredet på vei ut til flyplassen. Det er slikt som skjer tenkte jeg, uten at jeg tok av med lovsang og halleluja rop. Jeg er mer dempet i stilen. Det å vifte med armene gjør jeg bare når jeg tøyer ut på et treningssenter. Jeg vet inderlig vel at selv prester dør en gang iblant. Min tur kommer når dagen er over.

Med negativ test kunne jeg sjekke inn på flyet retning Vilnius. Det gav oppdrift både til flyet og til meg. Jeg var klar for nye oppdrag i en tid med uro og krig. Det er mer alvorlige ting som skjer i vår nærhet, enn at min personlige form hadde noe å si.

Det ble en tidlig første kveld i Vilnius. Jeg måtte under dyna med klærne på. Varmen i kroppen forsvant over Østersjøen. Jeg ble sliten selv om jeg ikke gjorde noen ting. Søvnen tok heldigvis over og gav hvilepuls.

Dagen etter tok jeg ny test på lugaren. Den gav igjen to streker under skyen. Dermed ble møter foretatt på Teams, og jeg måtte ut i kulden for å ta en skikkelig PCR. Jeg havnet på en klinikk utenfor sentrum, og måtte snike på bussen for å komme tilbake til hotellet. Det er ikke enkelt å betale når jeg trenger en ny app for hver buss jeg tar.

Når presten sniker på bussen, er det alvor! (Gammelt jungelordtak)

Det ble å vente et døgn på at testen skulle fortelle hvordan det egentlig stod til. I mellomtiden kjøpte jeg inn kjeks og frukt, og gjorde klart for dager i isolasjon. Det er dog bagateller hvis så skjer, sammenlignet med de som har det verre.

Angsten kom likevel krypende. Vil det bare bli som en liten bris, eller ville jeg få problemer med pusten. Jeg har respekt for det å ha åndenød og pustebesvær. Sist jeg opplevde det var i høyden i Nepal. Da ble det en natt jeg ikke vil ha igjen.

Heldigvis ser det ut til å bli en bris med rennende nese og hodevondt. Med tre vaksiner, er jeg godt forberedt på det verste. Jeg er glad for de vaksiner jeg får. Det gir en sikkerhet jeg ikke vil være foruten. Jeg klarer ikke å forstå de som ikke vil ha vaksiner som garanti mot sykdom. Selv har jeg fått mange vaksiner siden jeg var barn, og jeg er glad for alle jeg har fått.  

Heldigvis er døren til hotellrommet åpen. Selv om jeg skal være forsiktig med å gå ut, er det en frihet å vite at jeg ikke er sperret inne. Da slipper jeg å streve med klaustrofobi. Når det en gang blir min tur og jeg skal legges i en kiste, vet jeg at det vil bli en klaustrofobisk opplevelse jeg kunne tenke meg å være foruten. Jeg håper og tror det enda er lenge til. Slik det nå ser ut, er det hvert fall ikke et lite virus som kommer til å føre meg over i evigheten.

Jeg er privilegert som har fått meg en liten time-out. Den kom ikke på et tidspunkt jeg hadde tenkt. Jeg skulle veldig gjerne vært hjemme i min egen seng, men det er ikke alltid en kan velge sted og tid. Kroppen har sagt klart fra. Da må jeg bare følge lokale helsemyndigheter i det land jeg er i.

Den største utfordringen blir å smøre seg med tålmodighet. Det kan bli laaaange dager før jeg slipper ut i det fri. Når det er sagt er det godt å ha tid til refleksjon og bønn. I min verden har jeg havnet på retreat. Jeg kan ikke annet enn å ta det med ro og puste inn og ut, og la bønnen følge med. En bønn for livet og for fred. Det trengs i det som er en eksplosiv tid.

Det hjelper med blomster og et flagg på hotellrommet.

Politi på døra

Det er to personer du ikke vil ha uanmeldt på døra, det er politiet og presten. Denne ganger stod den ene innenfor og den andre banket på. Da døren ble åpnet stod vi begge med munnbind og holdt god avstand. 

 - - -

Det var et slit å komme seg hjem fra Dubai. Med en rygg som fortalte at kroppen bør inn til EU-kontroll, slet jeg meg ned i flysetet på kvegklassen. Fordelen var at det var langt fra fullt. Dermed kunne jeg strekke ut legemet etter at vi hadde nådd høyden vi skulle ha.  

Jeg måtte betale noen lapper for overvekt siden kiloene skulle vært færre enn det som var meg fortalt. Da snakker vi ikke om min egen vekt, selv om noen såkalte gode venner vil påpeke at jeg er i tungvekt-klassen, men kofferten med dadler og andre nødvendige ting. Dadlene hadde jeg fått i gave. Det ble de dyreste dadler jeg noen gang har fått.  

I tillegg ble jeg vinket til side i passkontrollen. Da lurte jeg på hva som var i ferd med å skje. Begynner det å gå dårlig, pleier det å komme mer. Det har livet fortalt meg. 

Det virket som de ventet på at jeg skulle komme. I et samfunn hvor de har like mange kameraer som sandkorn i ørkenen, har de full kontroll. Det viste seg at jeg hadde overskredet visumet uten å være klar over det. Jeg måtte betale mer for å komme meg ut av Dubai enn flybilletten tur-retur. Det hjalp ikke å hisse seg opp. Det er svært dumt å gjøre det i front av sikkerhetsvakter som sluttet å smile for flere år siden. Det hjalp å telle til trehundre og spise ordene før de ble sagt. 

Ankomst Gardermoen

Da vi landet på Gardermoen fikk jeg se regn for første gang på flere måneder. Det gjorde godt. De som klager på dårlig vær vet ikke hva tørke er. 

Noen foran meg i køen fikk beskjed om at de måtte på hotell. De hadde en tendens til å gå fra stille prat til høylytt diskusjon uten at det hjalp. Selv hadde jeg et brev fra min arbeidsgiver som sa at jeg var på nødvendig reise. Det var derfor ikke overraskende at jeg fikk et smil og ble ønsket velkommen hjem. 

Jeg fulgte slusen og stilte i kø for å ta en hurtigtest for å se om jeg var smittet. Jeg hadde papir fra mindre enn et døgn tidligere på at jeg var negativ. Det var jo positivt. Likevel måtte jeg få nye pinner stukket inn i nese og hals. Det virket som sykepleieren rørte rundt langt nede i magesekken. Det var nesten at flymaten kom opp igjen. I nesen gikk de inn og undersøkte om jeg hadde hjerne eller om det var tomt. Etter tjue minutters venting fikk jeg grønt lys og kunne sette kursen mot vest. 

I karantene

På morgenkvisten to dager senere fikk jeg telefon fra «Helsedirektoratets nasjonale Kontrollsenter for Innreisende». De lurte på hvor jeg var, og hvordan det gikk. Jeg fikk en høflig påminnelse, det som i virkeligheten er en ordre fra øverste hold, om å ta en ny test etter syv dager. Det skal jeg selvsagt gjøre. Det er både i andres og i egen interesse. 

Noen timer senere samme dag, ringte det på døren. Jeg skal ikke ha besøk mens jeg er i karantene, men jeg åpnet for å se hvem det var. Det var da politiet stod der. Riktignok hadde han ikke uniform på seg. Da hadde naboene begynt å lure på hva jeg nå hadde gjort. Ikke kunne jeg invitere inn på kaffe. Da hadde jeg blitt buret inn. Det skal sies at mannen var tidligere politi, og at han nå var pensjonist. Han og noen kollegaer har i oppgave å sjekke mistenksomme personer som kommer til landet. Det er dessverre ikke alle som følger de karantenebestemmelser som er gitt. 

Det var hyggelig med besøk. Neste gang håper jeg vi kan sitte ned og snakke om livet. Der har presten og politimannen mye de kan snakke om. Enda mer har vi som ikke skal sies, men noen ganger trenger vi ikke si alt for å forstå at livet både har krevd og gitt. 

Jeg har blitt imponert over at systemet fungerer så bra som det gjør fra jeg landet på Gardermoen til jeg sitter her i min leilighet og ser ut. Jeg er lei å høre folk som klager på at det er for strengt. De samme klagde i høst på at det var for slappe regler. Det er som om de aldri blir fornøyd. Smittetrenden går ned i vårt land. Det skal vi være veldig glad for. Da må jo noe gjøres rett, selv om faren langt fra er over. Det eneste sikre er at vi ikke vet hvordan fremtiden blir. 

De fleste av oss er trøtt av restriksjoner. Det er fullt forståelig. Da kan det være greit å telle til trehundre og spise noen ord ord mens vi tenker oss om. Vi trenger å løfte hverandre opp og gi mot til å møte det som har blitt vår hverdag, og ikke bare synge i et flerstemt klagekor. 

Jeg blir aldri lei av fargen grå. Slik også med hverdagen. Noe av den ble borte i fjor. Jeg savner hver sten som ikke er der mer.