Bønn i en urolig tid

Gud, vi lever i en tid hvor håpet er borte for mange. Julefesten i Betlehem og Jerusalem er avlyst på grunn av krigen på Gaza og økende vold på Vestbredden. Barn lider og blir drept i de voksnes kriger og konflikter, kvinner mangler trygge steder for å føde sine barn, urettferdigheten blomstrer som ugress, og mennesker flykter for livet. Herre, dette var også din historie den gang du kom til jord.

Vi ber om at sultne mettes, at de som fryser får klær og tak over hodet, at syke får medisiner og nødvendig helsehjelp, og at vi står sammen i kampen med de undertrykte i deres drøm om frihet og rettferdig fred.  

Jeg folder mine hender små i takk og bønn for deg
La alle barn i verden få det like godt som jeg
Salme 731 i Norsk salmebok

Detalj fra muren utenfor Betlehem

Kjærlighetens Gud. Det bekymrer oss at jøder opplever økende antisemittisme, slik også palestinere opplever hat og angrep mot sitt folk. Vi ber om at hat og vold, både ved bruk av våpen og med ord, endres til handlinger i kjærlighet og respekt for hverandre. Som mennesker er vi alle skapt i ditt bilde. Hjelp oss å se deg i lidelsene og uretten som skjer.

Vi ber om at krigen på Gaza må få en slutt, og at de som er skyld i overgrep og overdreven voldsbruk blir stoppet i sine gjerninger. Vi ber om at israelske gisler blir satt fri, og at uskyldige palestinere som sitter i fengsel får sin frihet. Spesielt ber vi for barn og ungdom som skulle vært ute og lekt, men som sitter inne.

Vern alle med din sterke hånd mot fattigdom og død
Og hjelp små barn i alle land, så ingen lider nød
Salme 731 i norsk salmebok

Du Gud, ser også krigen i Ukraina. Vi ber om lys i mørket, og lys der det svart er. Vi ber om fred og frihet både for det ukrainske og det russiske folk. Fredens Gud, gi verdens ledere visdom, mot og handlekraft til å avslutte krigshandlingene og finne fredelige løsninger.

Egoisme kjenner vi fra egne liv, og vi ser at det også er egoisme fra ledere på statlig nivå når mye vil ha mer. Ondskap er et virus som spres i verden, også i Europa. «Frels oss fra det onde», ber vi i bønnen du lærte oss å be. Takk for kjærligheten som er sterkere enn hat og fiendskap, og takk for at du har gitt oss håpet om at livet er sterkere enn dødens krefter.

Du Gud, forteller oss at det hellige er noe vi ikke skal krenke og tråkke på. Lær oss å se selve livet og hvert enkelt menneske som hellig og ukrenkelig. Fyll oss med din kjærlighet som løfter menneskers verdighet.

La ingen krig og sult og sott få gjøre oss fortred
La alle leve trygt og godt, i frihet og i fred
Salme  731 i Norsk salmebok

«Frykt ikke», sa englene til hyrdene på marken. Herre, likevel ser du vår uro og frykt for at kriger og konflikter skal spre seg. Takk for at du kom inn i vår historie som et sårbart lite barn, og at du gir oss håpet om noe mer. Sammen med deg, tror vi på livet før døden. Gi oss kraft og mot til å fremme verdien av hvert enkelt menneske på jord.

Livets Gud, vi ber for vår sårbare jord, for livet som trues av voksende fattigdom, for klima i endring og for konflikter som truer våre fellesskap. Vi ber for verdens fattige og undertrykte. Hjelp oss til å være rause mennesker som deler vår velstand med de som sliter. Lær oss å dekke et langbord i verden som alle kan reise seg mette fra. Fyll oss med din kjærlighet i møte med andre mennesker. Gi oss å være bærere av håp i en verden med mye lidelse.

Fredens Gud, la det regne, regne med fred i fra deg.
Fredens Gud, fyll mitt hjerte, fyll det med kjærlighet og fred
Palestinsk salme. Norsk salmebok  nr 637

Motiv fra et julekort jeg fikk i Tbilisi

Ukrainerne bærer freden i Europa på kroppen

Da flyalarmen gikk for andre gang torsdag ettermiddag, steg min uro over å komme meg med nattoget. Drosjen var bestilt, men jeg valgte å dra tidligere til hovedbanestasjonen. Bedre å være tre timer før avgang, enn noen minutter etter. Jeg har lang erfaring med å la timene gå. Det å vente, er en profesjon jeg har lært på mine mange reiser.  

Det kom meldinger om droner med eksplosiver som var på vei mot Kyiv. Hvis det slo til, kunne det bli vanskelig å få drosje. Samtidig vet en at infrastruktur er et mål for den som er ond. Likevel var det bedre å dra ned til stasjonen, og vente. Der ville jeg hvert fall rekke toget, hvis det skulle gå etter planen.

Det var mange som satt på stasjonen og ventet. Stasjonen er et knutepunkt i kommunikasjonen inn og ut av Kyiv. Det var fullt på alle stoler og benker. Etter å ha gått noen runder, satte jeg meg på gulvet og lente meg til en søyle. Det var kaldt i endepartiet, men jeg har frosset før. Fordelen var at jeg kunne sitte å betrakte alle menneskene. Det var ikke noe stress i den store hallen. Alle var ute i god tid.

En eldre mann reiste seg fra sin stol. Han vinket en godt voksen dame bort til seg. Med tydelige tegn ledet han damen ned på det som hadde vært hans sete. Så rettet han på sixpencen, og gikk bort. Ryggen var rak, æren var i behold. Selv i krig er det mulig å løfte verdigheten, og vise gode manerer. Det er en vanskelig, men særdeles viktig øvelse. Det er lettere å se ned på egne sko, enn å løfte blikket og se ut.

Det er lettere å se ned på egne sko,
enn å løfte blikket og se ut

Hvis alarmen skulle gå mens jeg var på stasjonen, ville jeg gjøre det folket gjorde. Vet ikke om det fantes et bomberom hvor de ville søke tilflukt. Kanskje var det et trygt sted å gå, men toget, det ville jeg hvert fall forsøke å nå. Det hadde avgang seks minutter før portforbudet inntraff. Hvis toget ikke gikk, hadde jeg et problem.

Jeg satte meg på siden av en soldat i full uniform. Han hadde to krykker, og foten hvilte på en bag. Krigen skaper mange sår, både fysiske og mentalt. Det vil ta lang tid å fysisk bygge opp igjen byer og infrastruktur som er lagt i grus. De mentale sår, vil være vel så krevende å lege.

Det var ikke mye lys på perrongen da jeg skulle ta nattoget til Chelm i Polen, men toget gikk etter planen. For første gang på mange døgn fikk jeg en natt uten flyalarmer. Jeg sovnet til lyden av et tog som humpet av sted.

Kirken og militære

Tidligere var det kirken som hadde størst troverdighet i det ukrainske folk. Den står fremdeles sterk og blir en viktig faktor i arbeidet for gjenoppbygging, spesielt mentalt. Det er et godt samhold mellom de ulike kirker og religioner. Det fikk jeg selv erfare da jeg sammen med den norske ambassadøren hadde en samtale med representanter for Det Ukrainske fellesrådet for kirker og religiøse organisasjoner. Der ble samholdet mellom ulikhetene påpekt som en styrke.

Bilde etter møtet på den norske ambassaden, da ambassadør Erik Svedahl inviterte representanter fra Det Ukrainske felles kirkelige og religiøse råd.

I dag er det imidlertid militæret som scorer høyest på troverdighet. Det er forståelig. I kampen mot en ytre fiende, utgjør militæret en helt nødvendig kraft. Både kirken og det militære er begge konservative institusjoner. Begge har stor makt i dag, og vil komme til å spille viktige roller også fremover. La oss håpe at landet verken blir en religiøs stat, eller et militært diktatur i veien videre.

Det skal store midler til for å få til en skikkelig gjenoppbygging av landet etter krigen. De vestlige midlene som må inn for å få til dette viktige arbeidet, bør også sette krav. Midler må ikke bare pøses inn, for så å se at korrupsjonen fortsetter eller at minoriteter ikke blir respekter. Arbeidet mot korrupsjon er viktig, spesielt siden korrupsjonen først og fremst sitter i hodet. Når de som styrer tenker jeg, blir det ikke vi.

Når de som styrer tenker jeg, blir det ikke vi!

I dag er kampen mot storebror Russland det viktigste. Det skaper et samhold i landet. Ukraina har alltid blitt sett på som lillebroren som skal kues og utnyttes. En sa til meg at kampen for frihet begynte ikke i februar, ei heller i 2014, ei heller under Sovjettiden, men hundrevis av år tilbake i tid.

For Ukraina er dette en mulighet til å vri landet i riktig retning. Bygninger og veier må repareres, og nye demokratiske linjer må sikres. Nasjonalismen og samholdet som følger i fotsporet av kampen mot en ytre fiende, må ledes på riktig spor.

Slava Ukraine!

Natten i sovekupeen gjennom Ukraina ble god. Det tok tolv timer før vi nådde den polske grensen. Da jeg våknet på morgenkvisten etter en lang natt uten å bli vekket av flyalarmer, ble jeg av min medreisende hilst med ordene; «Slava Ukraine!»

Det er viktig å påpeke at det jeg opplevde under mitt besøk til Kyiv, var en liten flik av det folk lever med i sin hverdag. Og snart kommer vinteren! Den kommer til å bli hard for folk i Ukraina. Det må vi huske på, både i våre bønner og når midler gis. Det er tross alt ukrainerne som bærer freden i Europa på kroppen!

Det er ukrainerne som bærer freden i Europa på kroppen!

Mange lys tennes i Kyiv i disse dager. Bønn er også handling, en handling for fred!

Min tur

Formen var noe uggen. Derfor tok jeg en test på morgenkvisten før avreise. Svaret var solskinn før morgendisen forsvinner. Det var to streker, men sløret slik været er når det er to streker under en sky. For å gjøre alt klart, tok jeg ny test på flyplassen før avgang. Den var klar og befriende. Der stod det et ord som ikke var til å misforstå: Negativ! Det var jo positivt.

Jeg må ha blitt helbredet på vei ut til flyplassen. Det er slikt som skjer tenkte jeg, uten at jeg tok av med lovsang og halleluja rop. Jeg er mer dempet i stilen. Det å vifte med armene gjør jeg bare når jeg tøyer ut på et treningssenter. Jeg vet inderlig vel at selv prester dør en gang iblant. Min tur kommer når dagen er over.

Med negativ test kunne jeg sjekke inn på flyet retning Vilnius. Det gav oppdrift både til flyet og til meg. Jeg var klar for nye oppdrag i en tid med uro og krig. Det er mer alvorlige ting som skjer i vår nærhet, enn at min personlige form hadde noe å si.

Det ble en tidlig første kveld i Vilnius. Jeg måtte under dyna med klærne på. Varmen i kroppen forsvant over Østersjøen. Jeg ble sliten selv om jeg ikke gjorde noen ting. Søvnen tok heldigvis over og gav hvilepuls.

Dagen etter tok jeg ny test på lugaren. Den gav igjen to streker under skyen. Dermed ble møter foretatt på Teams, og jeg måtte ut i kulden for å ta en skikkelig PCR. Jeg havnet på en klinikk utenfor sentrum, og måtte snike på bussen for å komme tilbake til hotellet. Det er ikke enkelt å betale når jeg trenger en ny app for hver buss jeg tar.

Når presten sniker på bussen, er det alvor! (Gammelt jungelordtak)

Det ble å vente et døgn på at testen skulle fortelle hvordan det egentlig stod til. I mellomtiden kjøpte jeg inn kjeks og frukt, og gjorde klart for dager i isolasjon. Det er dog bagateller hvis så skjer, sammenlignet med de som har det verre.

Angsten kom likevel krypende. Vil det bare bli som en liten bris, eller ville jeg få problemer med pusten. Jeg har respekt for det å ha åndenød og pustebesvær. Sist jeg opplevde det var i høyden i Nepal. Da ble det en natt jeg ikke vil ha igjen.

Heldigvis ser det ut til å bli en bris med rennende nese og hodevondt. Med tre vaksiner, er jeg godt forberedt på det verste. Jeg er glad for de vaksiner jeg får. Det gir en sikkerhet jeg ikke vil være foruten. Jeg klarer ikke å forstå de som ikke vil ha vaksiner som garanti mot sykdom. Selv har jeg fått mange vaksiner siden jeg var barn, og jeg er glad for alle jeg har fått.  

Heldigvis er døren til hotellrommet åpen. Selv om jeg skal være forsiktig med å gå ut, er det en frihet å vite at jeg ikke er sperret inne. Da slipper jeg å streve med klaustrofobi. Når det en gang blir min tur og jeg skal legges i en kiste, vet jeg at det vil bli en klaustrofobisk opplevelse jeg kunne tenke meg å være foruten. Jeg håper og tror det enda er lenge til. Slik det nå ser ut, er det hvert fall ikke et lite virus som kommer til å føre meg over i evigheten.

Jeg er privilegert som har fått meg en liten time-out. Den kom ikke på et tidspunkt jeg hadde tenkt. Jeg skulle veldig gjerne vært hjemme i min egen seng, men det er ikke alltid en kan velge sted og tid. Kroppen har sagt klart fra. Da må jeg bare følge lokale helsemyndigheter i det land jeg er i.

Den største utfordringen blir å smøre seg med tålmodighet. Det kan bli laaaange dager før jeg slipper ut i det fri. Når det er sagt er det godt å ha tid til refleksjon og bønn. I min verden har jeg havnet på retreat. Jeg kan ikke annet enn å ta det med ro og puste inn og ut, og la bønnen følge med. En bønn for livet og for fred. Det trengs i det som er en eksplosiv tid.

Det hjelper med blomster og et flagg på hotellrommet.