Formen var noe uggen. Derfor tok jeg en test på morgenkvisten før avreise. Svaret var solskinn før morgendisen forsvinner. Det var to streker, men sløret slik været er når det er to streker under en sky. For å gjøre alt klart, tok jeg ny test på flyplassen før avgang. Den var klar og befriende. Der stod det et ord som ikke var til å misforstå: Negativ! Det var jo positivt.
Jeg må ha blitt helbredet på vei ut til flyplassen. Det er slikt som skjer tenkte jeg, uten at jeg tok av med lovsang og halleluja rop. Jeg er mer dempet i stilen. Det å vifte med armene gjør jeg bare når jeg tøyer ut på et treningssenter. Jeg vet inderlig vel at selv prester dør en gang iblant. Min tur kommer når dagen er over.
Med negativ test kunne jeg sjekke inn på flyet retning Vilnius. Det gav oppdrift både til flyet og til meg. Jeg var klar for nye oppdrag i en tid med uro og krig. Det er mer alvorlige ting som skjer i vår nærhet, enn at min personlige form hadde noe å si.
Det ble en tidlig første kveld i Vilnius. Jeg måtte under dyna med klærne på. Varmen i kroppen forsvant over Østersjøen. Jeg ble sliten selv om jeg ikke gjorde noen ting. Søvnen tok heldigvis over og gav hvilepuls.
Dagen etter tok jeg ny test på lugaren. Den gav igjen to streker under skyen. Dermed ble møter foretatt på Teams, og jeg måtte ut i kulden for å ta en skikkelig PCR. Jeg havnet på en klinikk utenfor sentrum, og måtte snike på bussen for å komme tilbake til hotellet. Det er ikke enkelt å betale når jeg trenger en ny app for hver buss jeg tar.
Når presten sniker på bussen, er det alvor! (Gammelt jungelordtak)
Det ble å vente et døgn på at testen skulle fortelle hvordan det egentlig stod til. I mellomtiden kjøpte jeg inn kjeks og frukt, og gjorde klart for dager i isolasjon. Det er dog bagateller hvis så skjer, sammenlignet med de som har det verre.
Angsten kom likevel krypende. Vil det bare bli som en liten bris, eller ville jeg få problemer med pusten. Jeg har respekt for det å ha åndenød og pustebesvær. Sist jeg opplevde det var i høyden i Nepal. Da ble det en natt jeg ikke vil ha igjen.
Heldigvis ser det ut til å bli en bris med rennende nese og hodevondt. Med tre vaksiner, er jeg godt forberedt på det verste. Jeg er glad for de vaksiner jeg får. Det gir en sikkerhet jeg ikke vil være foruten. Jeg klarer ikke å forstå de som ikke vil ha vaksiner som garanti mot sykdom. Selv har jeg fått mange vaksiner siden jeg var barn, og jeg er glad for alle jeg har fått.
Heldigvis er døren til hotellrommet åpen. Selv om jeg skal være forsiktig med å gå ut, er det en frihet å vite at jeg ikke er sperret inne. Da slipper jeg å streve med klaustrofobi. Når det en gang blir min tur og jeg skal legges i en kiste, vet jeg at det vil bli en klaustrofobisk opplevelse jeg kunne tenke meg å være foruten. Jeg håper og tror det enda er lenge til. Slik det nå ser ut, er det hvert fall ikke et lite virus som kommer til å føre meg over i evigheten.
Jeg er privilegert som har fått meg en liten time-out. Den kom ikke på et tidspunkt jeg hadde tenkt. Jeg skulle veldig gjerne vært hjemme i min egen seng, men det er ikke alltid en kan velge sted og tid. Kroppen har sagt klart fra. Da må jeg bare følge lokale helsemyndigheter i det land jeg er i.
Den største utfordringen blir å smøre seg med tålmodighet. Det kan bli laaaange dager før jeg slipper ut i det fri. Når det er sagt er det godt å ha tid til refleksjon og bønn. I min verden har jeg havnet på retreat. Jeg kan ikke annet enn å ta det med ro og puste inn og ut, og la bønnen følge med. En bønn for livet og for fred. Det trengs i det som er en eksplosiv tid.
Det hjelper med blomster og et flagg på hotellrommet.