Det er to personer du ikke vil ha uanmeldt på døra, det er politiet og presten. Denne ganger stod den ene innenfor og den andre banket på. Da døren ble åpnet stod vi begge med munnbind og holdt god avstand.
- - -
Det var et slit å komme seg hjem fra Dubai. Med en rygg som fortalte at kroppen bør inn til EU-kontroll, slet jeg meg ned i flysetet på kvegklassen. Fordelen var at det var langt fra fullt. Dermed kunne jeg strekke ut legemet etter at vi hadde nådd høyden vi skulle ha.
Jeg måtte betale noen lapper for overvekt siden kiloene skulle vært færre enn det som var meg fortalt. Da snakker vi ikke om min egen vekt, selv om noen såkalte gode venner vil påpeke at jeg er i tungvekt-klassen, men kofferten med dadler og andre nødvendige ting. Dadlene hadde jeg fått i gave. Det ble de dyreste dadler jeg noen gang har fått.
I tillegg ble jeg vinket til side i passkontrollen. Da lurte jeg på hva som var i ferd med å skje. Begynner det å gå dårlig, pleier det å komme mer. Det har livet fortalt meg.
Det virket som de ventet på at jeg skulle komme. I et samfunn hvor de har like mange kameraer som sandkorn i ørkenen, har de full kontroll. Det viste seg at jeg hadde overskredet visumet uten å være klar over det. Jeg måtte betale mer for å komme meg ut av Dubai enn flybilletten tur-retur. Det hjalp ikke å hisse seg opp. Det er svært dumt å gjøre det i front av sikkerhetsvakter som sluttet å smile for flere år siden. Det hjalp å telle til trehundre og spise ordene før de ble sagt.
Ankomst Gardermoen
Da vi landet på Gardermoen fikk jeg se regn for første gang på flere måneder. Det gjorde godt. De som klager på dårlig vær vet ikke hva tørke er.
Noen foran meg i køen fikk beskjed om at de måtte på hotell. De hadde en tendens til å gå fra stille prat til høylytt diskusjon uten at det hjalp. Selv hadde jeg et brev fra min arbeidsgiver som sa at jeg var på nødvendig reise. Det var derfor ikke overraskende at jeg fikk et smil og ble ønsket velkommen hjem.
Jeg fulgte slusen og stilte i kø for å ta en hurtigtest for å se om jeg var smittet. Jeg hadde papir fra mindre enn et døgn tidligere på at jeg var negativ. Det var jo positivt. Likevel måtte jeg få nye pinner stukket inn i nese og hals. Det virket som sykepleieren rørte rundt langt nede i magesekken. Det var nesten at flymaten kom opp igjen. I nesen gikk de inn og undersøkte om jeg hadde hjerne eller om det var tomt. Etter tjue minutters venting fikk jeg grønt lys og kunne sette kursen mot vest.
I karantene
På morgenkvisten to dager senere fikk jeg telefon fra «Helsedirektoratets nasjonale Kontrollsenter for Innreisende». De lurte på hvor jeg var, og hvordan det gikk. Jeg fikk en høflig påminnelse, det som i virkeligheten er en ordre fra øverste hold, om å ta en ny test etter syv dager. Det skal jeg selvsagt gjøre. Det er både i andres og i egen interesse.
Noen timer senere samme dag, ringte det på døren. Jeg skal ikke ha besøk mens jeg er i karantene, men jeg åpnet for å se hvem det var. Det var da politiet stod der. Riktignok hadde han ikke uniform på seg. Da hadde naboene begynt å lure på hva jeg nå hadde gjort. Ikke kunne jeg invitere inn på kaffe. Da hadde jeg blitt buret inn. Det skal sies at mannen var tidligere politi, og at han nå var pensjonist. Han og noen kollegaer har i oppgave å sjekke mistenksomme personer som kommer til landet. Det er dessverre ikke alle som følger de karantenebestemmelser som er gitt.
Det var hyggelig med besøk. Neste gang håper jeg vi kan sitte ned og snakke om livet. Der har presten og politimannen mye de kan snakke om. Enda mer har vi som ikke skal sies, men noen ganger trenger vi ikke si alt for å forstå at livet både har krevd og gitt.
Jeg har blitt imponert over at systemet fungerer så bra som det gjør fra jeg landet på Gardermoen til jeg sitter her i min leilighet og ser ut. Jeg er lei å høre folk som klager på at det er for strengt. De samme klagde i høst på at det var for slappe regler. Det er som om de aldri blir fornøyd. Smittetrenden går ned i vårt land. Det skal vi være veldig glad for. Da må jo noe gjøres rett, selv om faren langt fra er over. Det eneste sikre er at vi ikke vet hvordan fremtiden blir.
De fleste av oss er trøtt av restriksjoner. Det er fullt forståelig. Da kan det være greit å telle til trehundre og spise noen ord ord mens vi tenker oss om. Vi trenger å løfte hverandre opp og gi mot til å møte det som har blitt vår hverdag, og ikke bare synge i et flerstemt klagekor.