Den kom smygende inn fra havet i det vinden stilnet. Solen fikk først et brudeslør foran seg, før den ble borte i det grå. Med solen forsvant også varmen som endelig fortalte at sommeren var på vei. Våren har vært kald i år, sa folk til hverandre hver gang de møttes på butikken. Ja, den er sein i år, svarte den du møtte foran disken. Men nå var den der. Varmen og solen, og løvet som var i ferd med å kle de nakne grenene. Våren i all sin prakt.
Det var en stille aften utenfor stuevinduet. Apparatet som tar oppmerksomheten fra det meste, stod på. Jeg skrudde det av, og gikk ut i den lyse kvelden. Tåka ligger tett som en graut, ville de sagt på sjøen. Slik er det når varmen kommer samtidig som vinden drar. Da skjer det noe. Landskapet plasseres på et lerret hvor Kunstneren med grov kost maler i hvitt og svart i en salig blanding.
Det var ingen andre på stien. Stille som i graven, ville noen sagt. Men fuglene fortalte et annet språk. De sang vakkert som bare de kan. Tror du at fuglene bare synger om morgenen, tar du feil. Jeg plystret tilbake. Det ble en fin duett. Ikke helt samklang, men toner som lekte med hverandre. Du og jeg er vi.
Den grå tåka gav nye motiv for hver sving jeg tok på stien. Det var bare å bruke øynene. Jeg tok flere bilder. Brukte det jeg har fått av sanser til å se det som er så lett å gå forbi. Bildene forteller noe, men lyden kommer ikke fram. Den må du tenke deg til. Lyden av stillhet, noen fugler og havet uten en krusning. Selv da, når alt er stille, gir havet lyd. Det er alltid et lite sukk som kan høres fra salt liv. Og lukten. Lukten av hav. Den blir jeg aldri lei av. Jeg pustet med åpen munn for å smake på det salte grå landskapet.
Jeg bad en bønn til Vår Herre, mens jeg gikk alene i det grå. Det ble en fin liten samtale. Fadervår, sa jeg. Du som er i himmelen. Han kvitterte med linerlen som stoppet på stien noen meter lenger framme. Den viftet med stjerten, før den fløy videre. Du er også på jord.
Tilbake i stua, kom mørket sigende. Det er rart hvordan det grå kan endre seg i takt med lyset som blir borte. Mindre hvitt. Mer svart. Dunkelt som inne i en kullgruve. Nesten nifst hvis du har det med å bli redd for skygger. Jeg er vanligvis ikke redd, men jeg begynte å se ting jeg ikke så. Tanker kan lett spille et puss, men jeg valgte bare å puste inn. Og ut. Livet i sakte film.
