På vei videre

Ved overgangen fra et år til et annet, ser vi ofte både bakover og fremover. Det som ligger bak, vet vi mye om. Det handler om det som ble, og det som ikke ble noe av. Det som ligger foran, har flere usikkerhetsmomenter. Det er som å seile inn i tett tåke uten å se hvor leia er. Likevel har vi værmeldinger og prognoser som tilsier at livet seiler videre, selv om det ligger flere utfordringer og venter. Den største utfordring er hvis det ikke blir vind i seilene og fremdriften stopper opp som om vi ble værende på stedet hvil. 

Covid-viruset har funnet hver minste avkrok av vår klode, men fremdeles er det noen fristeder. Jeg har tatt turen vest i havet, til den eneste kommune i vårt land som ikke har hatt smitte. Frykten er at jeg blir den som tar med viruset, men alle tester tilsier at jeg er frisk. Med alle mine reiser blir jeg testet mer enn de fleste. Likevel er det eneste sikre, at ingenting er sikkert. Det gjelder oss alle. 

Det er vått i marka, men også på Utsira er det noen kilometer med vei å rusle på. Vinden blåser friskt og får tankene til å fly. Det er en grå dag med lave skyer. Vakkert, som hverdagen er. Et landskap malt i grått. Hvis jeg kunne male, ville jeg malt det grå. Det er noe bare de største kunstnere kan. 

Før syntes jeg grått var en kjedelig farge. Det var før jeg oppdaget nyansene, skyggene, konturene, harmonien, roen og rausheten som lar de andre fargene få skinne. Grått er ofte en farge som ligger i bakgrunnen, uten ønske om å være prangende og skinnende som en diva med paljetter og diamanter. Men tar du bort det grå, mister alle fargene sin kjære følgesvenn som de kan stole på og speile seg i. Det grå landskapet er ekte og ærlig liv. Gråfargen er som hverdagen. Den puster sin egen rytme. 

Det liv vi levde i 2021, er historie. Takk for det som var. Takk for de gode samtaler og møter.
Takk for det du gav. 

I det som ligger foran ligger usikkerheten blandet med håp. Det er en blanding som handler mye om å våge. Det å våge å leve både i det nære, og i det globale landskap vi beveger oss i. Vi er endel av mange fellesskap. Små og store. Der er du og jeg vi. Hver søm i et seil er viktig. Rakner én søm, kan seilet flerres i flere biter. Da sliter vi som fellesskap. 

Jeg ser fram til å seile videre i året som kommer. Noen ganger får jeg følelsen av å seile alene. Havet er stort, og båten er liten. Der ligger ensomheten. Men jeg har tro både på aleneheten og de gode fellesskap hvor vi seiler sammen. 

Jeg ønsker deg god seilas. Ser fram til å møtes ute på havet et sted.

Godt nytt år!

Tvungen alenetid før jul

Denne høsten har jeg hatt Dubai som base. Sjømannskirken kan vi dessverre ikke ha åpent i julen grunnet lokale smittevernregler. Religiøse høytider skal ikke markeres denne vinteren. Grunnen er at det kan føre til stor tetthet av mennesker og dermed spredning av Covid-19. Da var det bare å sette kursen hjem til sørvest. 

Jeg landet i heimlandet vel vitende om at dagene frem til jul ville bli i karantene. Kofferten ble igjen i Frankfurt. Det er slikt som skjer, og som jeg velger ikke å bli irritert på. Energien bruker jeg på andre områder. Kofferten kom to dager senere med dadler og en rød kamel med nisselue. Den pynter opp i stua. 

Min bror hadde kjøpt inn mat til meg. Det er hyggelig å ha en bror som ordner opp. Han hadde ikke spart på noe, men så har han jo også tilgang til min bankkonto. Til og med hvite tulipaner stod på et bord. Friske blomster gir liv både i stua og i hjerterota. Slik er jeg en enkel sjel. Med enkle grep kan alenetiden løftes fra det grå til et maleri med mange farger. 

Likevel kjenner jeg på at det ikke er samme glede på å gå inn i tvungen alenetid nå, som det var i mars da jeg kom hjem etter at Norge hadde stengt ned. Det å komme hjem til ingen, er en vanskelig øvelse. Det er en øvelse jeg har gjort mange ganger, men denne gangen er det førjulstid og ikke selvvalgt. Det å sitte alene når jeg egentlig skulle spist lutefisk med gutta, gjør noe med meg. Det å snakke på telefon og på zoom, er ikke det samme som å være i samme rom. 

Jeg har absolutt ingenting å klage på. Jeg nyter det å være i min egen stue og ligge i egen seng. Det føles som en ubeskrivelig luksus å kunne drikke kaffe jeg har laget selv, og det til og med av egen kopp. Enkle små gleder er større enn det mange vet. 

Samtidig er det en viss slitasje i det å være alene. Det er en kunst jeg ofte behersker, men ikke alltid. Dette året tror jeg mange av oss sliter ved at det å være alene går over i ensomhet. Det er stor forskjell på det.

Selv om førjulsstemningen er noe amputert siden adventstiden har blitt til karantenetid, har jeg satt en stjerne i vinduet som et tegn på håp for fremtiden. Den lyser opp og peker frem mot det som skal skje. Advent kommer av det latinske ordet adventus som betyr komme.  Nærmere bestemt betyr det ankomst. Adventus Domini oversettes da som Herrens komme. Vi venter på det som skal skje. Noen skal komme. En stjerne på himmelen, og i vinduet, viser vei. Det kommer en tid etter dette.

Jeg kan ikke konkurrere med lysorgiene som mange smykker sine hus med. Det har jeg heller ingen planer om. Selv om noe pynter opp, setter jeg mer pris på å tenne et lys for håp og fred enn det som er blitt den nye trend.  

Dermed vet jeg hva jeg kan bruke de neste dagene på. Jeg kan tenne lys i bønn for vår jord, og for de som sliter i denne tid. Sammen kan vi be den bønnen vi har hatt på gudstjenester i sør de siste par månedene:

Gud, du ser alle som direkte og indirekte er rammet av Covid-19. Vi ber for situasjonen hjemme og utover jord. Vi ber for de som sliter med angst og ensomhet. Spesielt ber vi for de fattige som rammes ekstra hardt både økonomisk og helsemessig. Lær oss å se hvert enkelt menneske!

Litchi er en frukt fra min barndom på Madagaskar. Disse ventet på meg i stua da jeg kom hjem til jul i år.