Hvordan har du det?

 - Har du det bra?
- Jeg har det bra. Sånn cirka. Det er alltid noe..

Den siste tiden har jeg fått spørsmålet noen ganger. Jeg bllir tatt på senga hver gang. Det er jo jeg som skal spørre andre om hvordan de har det. Det hører liksom til det yrke jeg tross alt har. Men jeg har fått spørsmålet fra ulikt hold. Plutselig må jeg tenke etter hvordan jeg har det og forsøke å være ærlig. Kan ikke bare svare som om jeg var programmert med lærte setninger som glir forbi som skygger på høylys dag.

Spørsmålet gjorde spesielt inntrykk på meg da jeg var endel av Longyearbysamfunnet som opplevde et snøskred som for noen år siden. Det var rett før jul, og byen i mørketiden var pyntet til fest. Prekener og alle forberedelser var gjort. Det var bare sjarmøretappen igjen. I løpet av noen sekunder ble idyllen ødelagt og vi opplevde den store tragedien det var da to omkom. Det var to mer enn vi hadde råd til å miste. Det ble noen intense dager for alle vi som bodde i det lille lokalsamfunnet i nord. Verst var det for de som mistet det kjæreste de hadde og som bærer sorgen videre resten av sine liv. Noen dager etter skredet var jeg på butikken. Der var det en som spurte hvordan jeg hadde det. Det spørsmålet var jeg ikke forberedt på. Omsorgen som lå bak satte meg ut og jeg fant ikke ord.

Spørsmålet er ofte endel av en vanlig hilsen som hives opp i luften som et løvblad om høsten. Vinden tar tak og løfter ordene videre og bort. De gjør ikke inntrykk. Det er bare en hilsen uten videre omtanke bak. En slik hilsemåte finner vi igjen i mange dialekter og språk. Ofte er det riktig å svare at alt er greit. Først lenger ut i samtalen kan en lufte problemer som rører seg. Det er ikke alltid en kommer dit. 

På gassisk lyder en hilsen og svar slik:
- Inona vaovao?          Er det noe nytt?
- Tsy misy!                   Nei ingenting!
Først etterpå kan en fortelle om hva en sliter med og de mest tragiske ting som kan ha skjedd den siste tiden. Vi finner det samme igjen på Sørlandet i svaret; “Det er så greit att”. Det kan være langt fra svar til virkelighet.

De ekte spørsmål preller ikke av. Det er de som får meg til å stoppe opp og lete etter et oppriktig svar. Det gjør alltid inntrykk når den som spør stiller spørsmålet for å uttrykke at han bryr seg. Eller kanskje det var hun som spurte. Han eller hun. Eller de. De som våger å se.

Det å løfte blikket og se andre mennesker er en god egenskap. Noen er flinkere til det enn andre, men det kan vi alle øve oss i. Dette året har mange i perioder måtte kjøre inn til siden for å ta en pause i livet. Alt har ikke gått på skinner. Da er det viktig at vi løfter blikket og ser utenfor oss selv. Det er tid for at vi bør bry oss mer enn det som er vanlig.  

Jeg sitter i natten og skriver. Det er en slik natt hvor det er like greit å stå opp som å ligge å vri seg med tanker og smerter som skjærer gjennom kroppen som kniver. Det skjer en gang i blant. Denne gangen var det en tann og en skulder som slo seg vrang. Det er en sykdom som kalles «aldring». Den kommer når årene går og en ser mer tilbake enn fram.

Jeg hev innpå med smertestillende i mørket og ble sittende å skrive mens smerten kjørte lyntog med hylende bremser gjennom nervesystemet. Selv har jeg håp om at dagen i morgen blir bedre enn det natten var. Det er tross alt ikke så gale at det ikke kunne vært verre. 

Spørsmålet jeg vil stille deg er hvordan du har det?
  

Fem fingre

Åtte gutter i samme rom. Rundt samme bord. Om vi var gutter kan diskuteres, siden vi var blitt menn for mange år siden. Overgangen fra gutt til mann, når er den? Selv er jeg både en liten gutt og en aldrende mann på samme tid. Det gjaldt nok alle de som satt rundt bordet. Åtte pax. Mer enn det er lov til i tiden som kommer. Men vi var innenfor loven og anbefalinger og alt som vi må og ikke kan. Vi tenkte, og vi handlet korrekt. I morgen vil det være feil. 

Det var planlagt noen uker. En fest etter festen. Det var ikke plass til alle da jeg ble seksti. Et virus satte sine begrensinger uten helt å klare og si stopp. I stedet for bare en fest, har det blitt flere. 

For første gang i min historie steikte jeg et lammelår. Jeg var kokk, men det var gutta som hadde bestilt menyen. Egentlig var det de som sa de ville komme. Da var det ingen vei utenom. Vi kommer, sa de. Velkommen, sa jeg. 

Mulig at jeg har stekt lammelår før, men jeg er blitt så gammal at jeg ikke husker alt jeg har gjort. Alderen kan jeg bruke som alibi. Noen ganger husker jeg bedre det jeg ikke har gjort. Det har med drøm og virkelighet som flyter over i hverandre til en grøt. 

Når det gjelder å traktere et langstekt lammelår er det en kunst jeg ikke kunne. Dermed var alt slik jeg vil det skal være. Min livsfilosofi er å gjøre det jeg ikke kan. Det kommer jeg til å fortsette å gjøre så lenge det er pust i denne skrotten. Slik sett må jeg lage en annen rett neste gang noen sier at de vil komme på middag i min enkle residens. 

Jeg stekte lammelåret fra morgen til kveld. Fremdeles var det rosa inni da jeg tok det ut. Det var krydret med hvitløk og fersk rosmarin, salt fra Læsø og pepper jeg har kjøpt i Kampot i Kambodsja. Som tilbehør var det selvsagt tzatziki og gresk salat. Det ble ett herremåltid. Det er ikke et kjønnsnøytralt ord, men det lever jeg godt med. Et herremåltid var bokstavlig talt det det var.

Det gav mersmak, både maten og praten!

Maten ble god som praten. Vi satt med en meter mellom oss. Avstand, men likevel nær. Vi har jo kjent hverandre noen år selv om det var en stund siden sist. Damene kunne vi ikke invitere. Det var ikke plass. Vi kan ikke sitte tett som sardiner i en gammel Bjelland boks, uten sammenligning forøvrig. «Ikke noe snikk - snakk, Bjellands hermetikk, takk» lød det som et motto for hundre år siden. Det var den gang de hadde iddiser. Det var etiketter på hermetikkbokser av sild, sardiner og makrell. Nå er iddiser som skatter å regne for dem som samler skatter på jord. 

Damene var kun tilstede i praten, og det som gode ord. Det skal dere damer vite. Det er få jeg hører bedre ord om enn damene når vi er samlet til fest, men noen ganger er det greit å samles bare som menn. Slik er det for kvinner også. Greit å ha noen fora uten oss. Konklusjonen blir både og, eller som Ole Brum sier; «Ja takk, begge deler».

Vi var åtte. Fremover kan vi bare være fem. Den blir tøff. Det kan virke som om noen politikere har holdt en hånd i været og funnet ut at den bare har fem fingre. 

Og vi skal være sammen med færre mennesker. Det er en endring i fellesskapet som ikke er sunn for de fleste av oss. Det kommer til å gi psykologer nok å gjøre i årene som kommer. 

Det går mot vinter. Da blir det kaldere ute, men det kan også bli et kaldere samfunn. Nå er det ikke bare Ole Brum som må gå i hi. Det må vi også. «Nei takk, ingen av delene» sa bjørnen idet han gikk til sengs. 

Selvsagt vil jeg respektere det våre helsemyndigheter sier. Jeg støtter alle tiltak som er nødvendig for å holde kontroll på et virus som vi bare aner rekkevidden av. Samtidig er det viktig at vi innser at vi står foran store psykososiale utfordringer når fellesskapene blir redusert. Det er en økende utfordring når vi nå gå inn i en mørk og kald tid av året.