Tannverk er noe herk

Det er ikke gøy å gå til tannlegen, men alternativet er verre. Det å ha vondt i tanna gjør at selve livsnerven blir satt på prøve. Det blir som David mot Goliat. En liten tann er nok til å velte selv den sterkeste blant oss. 

Det er tidlig morgen. Byen er i ferd med å våkne til liv. Søvnen i øynene vaskes bort og folk kommer seg ut i tide til å rekke bussen, eller de velger selv å fylle opp veiene på vei til jobb. Selv bruker jeg ekstra tid foran speilet. Tannpussen tar tid. Alle mellomrom skal renses for smuler. Jeg gjør meg klar til Timen. Den har stått som et rødt fareskilt i kalenderen i lengre tid. Det er dessverre ingen vei utenom. Det er tid for å gå til torturisten, eller tannlegen som det heter på fint. 

Jeg prøver å tenke positivt. Det er bedre å glede seg til timen er over, enn til å grue seg for hva som kommer til å skje. 

De er hyggelige, assistentene som roper navnet mitt og viser vei til den elektriske stol. De bruker fornavn. Det er bevisst strategi. Skuldrene senkes et par millimeter av vennligheten som møter oss som sitter side om side og venter på tur. Vi skal fortsette der vi slapp forrige gang, sier hun med et smil. Dessverre husker jeg hvordan det var. Da vet jeg at den neste timen blir et slit. 

Det å ha tannverk, er ikke kjekt. Det hjelper noe, men ikke mye, hvis jeg hiver innpå smertestillende i et håp om å overleve noen timer til. Det er som om en kniv er stukket inn for så å vris rundt og rundt. Det hamrer og slår som rytmen i en tungrock konsert. Støt som fra elektrisitet. Hele nervesystemet får gjennomgå. Hver minste lille bevegelse. Hver minste lille tanke. Alt som før hadde plan og horisont. Perspektiver blir hvisket bort. All solidaritet og omtanke forsvinner i en tann som tar alt fokus. Jeg endres fra en som bryr seg om andre, til en egosentrisk idiot med svart blikk. En liten tann blir alt som betyr noe.   

Jeg har vondt i tanna mi. 
Et skrik av pur smerte lyder over jord
Gud er god, men hvorfor?
Gud er god, men hvorfor meg?
En liten bit blir moder jord

Det å ha det vondt, det er vondt det
I dag har verden hatt en vond dag

Det har blitt noen ganger til tannlegen, og flere blir det i årene som kommer. Jeg er av den typen som trenger ettersyn med jevne mellomrom. Det er bare slik det er. Det beste er de gangene jeg kommer før problemet har vokst seg stort. Sist jeg var der fikk jeg et ultimatum. Det var en tann som var blitt en latent smertebombe. Den kunne ikke reddes. Mannen i hvitt ville ikke slippe meg ut i verden før den var fjernet. Da ble det gjort kort prosess.  

Det er viktig å ha et bilverksted som gjør jobben når skrog eller motor svikter. En dyktig mekaniker er gull verdt. Slik er jeg glad hver gang jeg går til tannlegen. Han er et funn. Jeg vet han kan sitt fag. Det er ingen selvfølge. Jeg har også dårlige erfaringer. Derfor er jeg ekstra glad når jeg har funnet gull, og ikke amalgam. 

Tannlegen gjør en helt nødvendig jobb jeg ikke kan være foruten. Likevel gleder jeg meg til timen er forbi. Viserne i den store klokken på veggen beveger seg som i sakte film. Et sekund varer ett minutt. Hardt arbeid for både tannlege og pasient. 

Om noen måneder er det igjen en dato som er merket med rødt fareskilt i kalenderen. Det er ingen vei utenom. 

Hvordan har du det?

 - Har du det bra?
- Jeg har det bra. Sånn cirka. Det er alltid noe..

Den siste tiden har jeg fått spørsmålet noen ganger. Jeg bllir tatt på senga hver gang. Det er jo jeg som skal spørre andre om hvordan de har det. Det hører liksom til det yrke jeg tross alt har. Men jeg har fått spørsmålet fra ulikt hold. Plutselig må jeg tenke etter hvordan jeg har det og forsøke å være ærlig. Kan ikke bare svare som om jeg var programmert med lærte setninger som glir forbi som skygger på høylys dag.

Spørsmålet gjorde spesielt inntrykk på meg da jeg var endel av Longyearbysamfunnet som opplevde et snøskred som for noen år siden. Det var rett før jul, og byen i mørketiden var pyntet til fest. Prekener og alle forberedelser var gjort. Det var bare sjarmøretappen igjen. I løpet av noen sekunder ble idyllen ødelagt og vi opplevde den store tragedien det var da to omkom. Det var to mer enn vi hadde råd til å miste. Det ble noen intense dager for alle vi som bodde i det lille lokalsamfunnet i nord. Verst var det for de som mistet det kjæreste de hadde og som bærer sorgen videre resten av sine liv. Noen dager etter skredet var jeg på butikken. Der var det en som spurte hvordan jeg hadde det. Det spørsmålet var jeg ikke forberedt på. Omsorgen som lå bak satte meg ut og jeg fant ikke ord.

Spørsmålet er ofte endel av en vanlig hilsen som hives opp i luften som et løvblad om høsten. Vinden tar tak og løfter ordene videre og bort. De gjør ikke inntrykk. Det er bare en hilsen uten videre omtanke bak. En slik hilsemåte finner vi igjen i mange dialekter og språk. Ofte er det riktig å svare at alt er greit. Først lenger ut i samtalen kan en lufte problemer som rører seg. Det er ikke alltid en kommer dit. 

På gassisk lyder en hilsen og svar slik:
- Inona vaovao?          Er det noe nytt?
- Tsy misy!                   Nei ingenting!
Først etterpå kan en fortelle om hva en sliter med og de mest tragiske ting som kan ha skjedd den siste tiden. Vi finner det samme igjen på Sørlandet i svaret; “Det er så greit att”. Det kan være langt fra svar til virkelighet.

De ekte spørsmål preller ikke av. Det er de som får meg til å stoppe opp og lete etter et oppriktig svar. Det gjør alltid inntrykk når den som spør stiller spørsmålet for å uttrykke at han bryr seg. Eller kanskje det var hun som spurte. Han eller hun. Eller de. De som våger å se.

Det å løfte blikket og se andre mennesker er en god egenskap. Noen er flinkere til det enn andre, men det kan vi alle øve oss i. Dette året har mange i perioder måtte kjøre inn til siden for å ta en pause i livet. Alt har ikke gått på skinner. Da er det viktig at vi løfter blikket og ser utenfor oss selv. Det er tid for at vi bør bry oss mer enn det som er vanlig.  

Jeg sitter i natten og skriver. Det er en slik natt hvor det er like greit å stå opp som å ligge å vri seg med tanker og smerter som skjærer gjennom kroppen som kniver. Det skjer en gang i blant. Denne gangen var det en tann og en skulder som slo seg vrang. Det er en sykdom som kalles «aldring». Den kommer når årene går og en ser mer tilbake enn fram.

Jeg hev innpå med smertestillende i mørket og ble sittende å skrive mens smerten kjørte lyntog med hylende bremser gjennom nervesystemet. Selv har jeg håp om at dagen i morgen blir bedre enn det natten var. Det er tross alt ikke så gale at det ikke kunne vært verre. 

Spørsmålet jeg vil stille deg er hvordan du har det?