Gud i Beirut

Hvor mange har jeg gått forbi i dag? Det er flere enn jeg har tall på. Mødre med små barn på armen sitter på fortauet og rekker ut en hånd. De er plagsomme disse barna. Når de er blitt noen år, følger de etter meg på gaten. Det er ikke fred å få. De maser som måker som vil ha mat. Jeg har lommen full av sedler, men går likevel forbi. Oftest gjør jeg det. Jeg ser en annen vei, eller bare rusler videre i dagen. Men det gjør noe med meg. Heldigvis gjør det fremdeles noe med meg. Heldigvis.

Fattigdommen møter alle som setter kurs mot Beirut. Den har blitt mer synlig de siste årene. Flyktninger fra Syria utgjør flesteparten av tiggerne. De er lett gjenkjennelige med sine konservative muslimske klesplagg. Det er en utfordring at hver fjerde person i Libanon, er en flyktning. Flyktningene fra nabolandene blir karakterisert som «gjester» med midlertidig opphold. De har problemer med oppholdstillatelse, og får vanskelig tilgang til jobber og sosiale tjenester.

I et av Midtøstens minste land, bor det 1,5 millioner syriske flyktninger. I tillegg har landet rundt 200.000 palestinske flyktninger som har bodd i landet i flere tiår. Det gjør at Libanon er det landet i verden med flest flyktninger i forhold til innbyggertallet. Det er en økonomisk utfordring. I tillegg ulmer det av gnisninger mellom libanesere og de nye tilflytterne. Det ville det også gjort i Norge hvis vi plutselig fikk over en million svensker som plutselig kom over grensen og skulle bruke av de samme ressursene som vi har. Vi kan tenke oss hva det ville medføre av kollaps i vann og sanitær system, infrastruktur, boligmarked, skolevesen og helsetilbud.

I tillegg til flyktningestrømmen, er landet preget av et økonomisk og politisk uføre. Jeg slår av en prat med noen libanesere. De rister på hodet og sier det har gått fra vondt til verre. Lokalbefolkningen har blitt mer fattig. Det er nedoverbakke for folk flest. Den tidligere middelklassen har mistet sine reserver. De er blant den stadig voksende fattige delen av befolkningen. I dag utgjør de fattige over tre fjerdedeler av befolkningen. De er ofre for en stadig devaluering, og stigende arbeidsledighet.

For et år siden var jeg også i Beirut. Da traff jeg Gud, det vil si et speilbilde av Faderen selv. Vi er jo alle skapt i Guds bilde, som det står i Skriften. Hun stod og lette etter mat i en container. Jeg spurte om å ta et bilde. Hun ble stolt, og gav meg et vakkert smil. Jeg tok portrettet og gav henne noen sedler. Da jeg etterpå tenkte over hva jeg hadde gitt, var det bare verdt noen øre. Det er ikke alltid like lett når hundretusen lokale penger bare er verdt rundt en dollar. Plutselig går du rundt med store sedler i lomma som ikke er mye verdt. Da jeg gav noen tusenlapper, var det ikke nok til et brød. Det fant jeg ut etterpå. Da ble jeg ikke særlig stolt.

Jeg skrev en tekst som har blitt til en sang hvor Hans-Gunnar Skreslett har skrevet melodien. Den fremfører vi under konserten; «Det sårbare livet». Den forteller om møte med Gud i fattigdommen.

Gud i Beirut                                                                        
Du tittet opp i fra en container
og vinket til meg
Ditt smil, en munn uten tenner
Du lyste opp
selv om natten var svart
Jeg spurte forsiktig
kan jeg ta et portrett
Du nikket, smilet ble bredt
stolt jobbet du
i kampen for et liv, tross alt

Velkommen til bords
vi har to fisker og fem brød
Når vi deler ut
er det nok til både liten og stor
Et måltid for alle på jord

En katt på jakt i en container
ved siden av deg                                     
To liv, smuler fra vårt bord                                 
du lyste opp                                              
selv om natten var svart                         
Jeg gav noen sedler
de var lite verdt
Jeg gav av min overflod
du gav av deg selv
Hvem er rik, du eller jeg                

Velkommen til bords
vi har to fisker og fem brød
Når vi deler ut
er det nok til både liten og stor
Et måltid for alle på jord

Gjestebud i Beirut

Det gjør alltid inntrykk på meg å besøke Beirut. Navnet gir et ekko av mystikk og liv. Mitt første møte med byen var da jeg for mange år siden fikk en t-skjorte fra min bror hvor det stod: «Hard Rock Cafe Beirut». Kafeen er for lengst historie, men byen er fremdeles et «Hard Rock sted».

Beirut har kallenavnet: «Midtøstens Paris». Den har mange restauranter og barer, og en glamour av gammel storhetstid. Sannheten er likevel hard og mørk siden Libanon er et land som har gått gjennom en stor økonomisk kollaps de siste årene. Det er som om et mørkt sceneteppe har blitt senket over byen. Det legger en demper på livsgleden. Folk er slitne. Mange er i ferd med å gi opp og flykter fra landet. Likevel møter jeg mennesker som smiler og inviterer til gjestebud. Det skal mer til å knekke et folk enn at de mister det de engang hadde.

«Vi er trøtte. Alt vi ønsker er å leve slik vi gjorde før. Vi likte å spise sammen som et gjestfritt folk hvor vi kunne invitere til bordet, og vi likte å reise. Nå har vi ingenting». Sitat fra Fader Nicholas, en lokal ortodoks prest jeg snakket med.

Jeg fikk gleden av å feire 17.mai i Libanon. Sammen med ambassadens ansatte satte vi kurs mot Ebel Es Saqi i Sør-Libanon. Underveis på den lange og svingete kjøreturen, slo det meg hvor frodig landet er. Det var grønne åser med oliventrær, busker og blomster. Tar du turen over i Bekaadalen i øst, ville en møtt en dal full at jordbruk og vingårder. Både vinen og olivenoljen er av høy kvalitet.

17.mai tog i Ebel Es Saqi.

I Ebel Es Saqi ble vi møtt av indiske sekkepipeblåsere, ledere for FN operasjonen i området, samt lokale ledere. I tillegg hadde førti norske veteraner funnet veien dit hvor de hadde tjenestegjort som FN-soldater for tjuefem år siden. 22.000 norske soldater har tjenestegjort i Sør-Libanon gjennom en periode på 20 år, fra 1978 - 98. I den perioden mistet 21 norske soldater livet. Derfor har vi samlet oss på selveste 17.mai for å markere vår nasjonaldag, og samtidig minnes de som mistet livet i fredens tjeneste.

Etter en minnestund i den lokale ortodokse kirken, gikk vi i tog ned til minnesmerke hvor ambassadør Martin Yttervik og lokale representanter la ned krans i respekt for de falne.

Morsomt å se skiltingen i Ebel Es Saqi. Noen har satt spor etter seg.

Den påfølgende lunsjen viser det som i stor grad preger Libanon. Libaneserne er et gjestfritt folk som elsker det gode samvær rundt bordet. Problemet var at da jeg hadde spist meg mett på hummus og ulike salater, kom neste rett på bordet. Og etter det kom hovedretten.. I stedet for å rydde bordet, skiftet vi bare over til neste bord hvor kaker og desserter stod og ventet på oss. I tillegg er det noe som heter Arak. Det fylles i glasset uten at det rekker å bli tomt.

Måltidet er en fest. Det opplevde jeg også et par dager senere i Beirut da jeg besøkte en norsk-libanesisk familie. Det er en ære å bli invitert, og sitte samme til bords. Vennskap er mer enn ord. Det er god mat og vin, en frukt av jorden sammen med himmelens velsignelse.

Kontrasten er stor fra bordets fellesskap til tiggerne som fyller gatene. Det er flere pågående tiggere, og flere som roter i søppelkontainere på jakt etter matrester og ting de kan selge eller bruke. De som hadde penger i banken, har tapt opptil nitti prosent av sine sparepenger på bankkollapsen og devalueringer. Dermed har den tidligere middelklassen mistet mye av sine reserver. De er blant den stadig voksende fattige delen av befolkningen. I dag utgjør de fattige over tre fjerdedeler av befolkningen. I mars 2021 levde 78 prosent av den libanesiske befolkningen under fattigdomsgrensen, ifølge FN. Ekstrem fattigdom har nådd 36 prosent av befolkningen. Det betyr at 1,4 millioner libanesere ikke har råd til grunnleggende og livsnødvendige varer og tjenester.

Libaneserne er ofre for en stadig devaluering, og stigende arbeidsledighet. Sammen med eksplosjonen i Beirut i august 2020, har kollapsen i økonomien og stor grad av korrupsjon, gjort at landet har gått i en bratt utforbakke. Håpet er at valget som ble avholdt søndag 15.mai kan føre til en endring i riktig retning. Det er håp om at nye valgte representanter kan være med å sette ny kurs. Det gjenstår å se.