Dagen

Eg sa ja. Du sa ja. Vi sa ja.
Det var det vi sa.
Et av våre minste ord, men klart, tydelig og sterkt.
Ja til hverandre, til fremtiden, til livet, til det vi aner som en mulighet.
Ja til det som er.

Veien har vært lang slik livets reise noen ganger er, men når en først stod der foran alteret, var det som om dagen ble til av seg selv. Naturlig som at vann er vann og luft er luft. Naturlig som da Gud skapte oss til de vi er.

Selv om himmelen gav oss en dusj noen timer før, var det som om Vår Herre selv satt bak skyene og sendte noen solstråler til de to som gikk hånd i hånd ut på kirketrappen. Ikke det at regnet hadde tatt bort smilet som gikk fra øre til øre. Jeg har alltid tenkt at det skal være vær på en slik dag. Gjerne mye vær. Og slik ble det. Men et par timers pause i den regnfulle dag gjorde livet enklere både for brudepar, vordende svigerforeldre og gjester. Det ble bent fram nesten litt for sterke stråler fra oven da vi skulle ta bilder og forsøkte å ha øynene oppe for fotografen. Brudebilder med glirende halv lukkede øyne, er ikke det blinkskuddet vi var på jakt etter.

Timene før og etter. Mange ting skulle på plass. Planlegging fra små detaljer til de store riss. Glede og stress. Langt der fremme, men plutselig var det kort tid igjen. Da selve dagen kom var det etter en natt jeg sov mindre enn det jeg burde gjort, men likevel klar og våken for det som lå foran.

Stor var dagen. Det som var og ble. Det var en smak av evigheten i noen sekund. Det det hele handler om. Det som er. Kjærligheten.

Hvis du vil lese videre, kan du lese en tekst jeg sang til min fru på festen. Den ble til i ukene før. Min gode venn, Hans Gunnar Skreslett, komponerte en fin melodi, og spilte på keyboard sammen med gode Owe Håstø på gitar. En tekst og en melodi som en del av talen fra meg. En tale som var mer enn en plikt. Det var ord som fortalte om et hjerte som slår.

Noe vi vil

Jeg spurte deg forsiktig
keitet og sjenert
vi satt på en stein
uten å knele ned
Vil du være med
du kunne gått en annen vei

Men framtiden den er i dag
i morgen kjenner vi ei
vi to skal gå sammen
i solskinn, regn og vind
Det blåser friskt
havet lager bølger, bølger av liv

I dag sa vi ja
du og jeg er vi
det er ikke noe vi må
det er noe vi vil

Vi er ikke født i går
moden i dager og år
blomster i en hage
morgendagen er vår
Livet mens vi går
lys og mørke, farger og det grå

For framtiden den er i dag
i morgen kjenner vi ei
vi to skal gå sammen
i skog, fjell og by
Hele oss er med
kropp og sjel, alvor og lek

               I dag sa vi ja
                             du og jeg er vi
                             det er ikke noe vi må
                             det er noe vi vil

Bryllupsturen blir kortreist. Norge er vakkert, og is smaker godt både i sol og regn

Dagen

Eg sa ja. Du sa ja. Vi sa ja.
Det var det vi sa.
Et av våre minste ord, men klart, tydelig og sterkt.
Ja til hverandre, til fremtiden, til livet, til det vi aner som en mulighet.
Ja til det som er.

Veien har vært lang slik livets reise noen ganger er, men når en først stod der foran alteret, var det som om dagen ble til av seg selv. Naturlig som at vann er vann og luft er luft. Naturlig som da Gud skapte oss til de vi er.

Selv om himmelen gav oss en dusj noen timer før, var det som om Vår Herre selv satt bak skyene og sendte noen solstråler til de to som gikk hånd i hånd ut på kirketrappen. Ikke det at regnet hadde tatt bort smilet som gikk fra øre til øre. Jeg har alltid tenkt at det skal være vær på en slik dag. Gjerne mye vær. Og slik ble det. Men et par timers pause i den regnfulle dag gjorde livet enklere både for brudepar, vordende svigerforeldre og gjester. Det ble bent fram nesten litt for sterke stråler fra oven da vi skulle ta bilder og forsøkte å ha øynene oppe for fotografen. Brudebilder med glirende halv lukkede øyne, er ikke det blinkskuddet vi var på jakt etter.

Timene før og etter. Mange ting skulle på plass. Planlegging fra små detaljer til de store riss. Glede og stress. Langt der fremme, men plutselig var det kort tid igjen. Da selve dagen kom var det etter en natt jeg sov mindre enn det jeg burde gjort, men likevel klar og våken for det som lå foran.

Stor var dagen. Det som var og ble. Det var en smak av evigheten i noen sekund. Det det hele handler om. Det som er. Kjærligheten.

Hvis du vil lese videre, kan du lese en tekst jeg sang til min fru på festen. Den ble til i ukene før. Min gode venn, Hans Gunnar Skreslett, komponerte en fin melodi, og spilte på keyboard sammen med gode Owe Håstø på gitar. En tekst og en melodi som en del av talen fra meg. En tale som var mer enn en plikt. Det var ord som fortalte om et hjerte som slår.

Noe vi vil

Jeg spurte deg forsiktig
keitet og sjenert
vi satt på en stein
uten å knele ned
Vil du være med
du kunne gått en annen vei

Men framtiden den er i dag
i morgen kjenner vi ei
vi to skal gå sammen
i solskinn, regn og vind
Det blåser friskt
havet lager bølger, bølger av liv

I dag sa vi ja
du og jeg er vi
det er ikke noe vi må
det er noe vi vil

Vi er ikke født i går
moden i dager og år
blomster i en hage
morgendagen er vår
Livet mens vi går
lys og mørke, farger og det grå

For framtiden den er i dag
i morgen kjenner vi ei
vi to skal gå sammen
i skog, fjell og by
Hele oss er med
kropp og sjel, alvor og lek

               I dag sa vi ja
                             du og jeg er vi
                             det er ikke noe vi må
                             det er noe vi vil

Bryllupsturen blir kortreist. Norge er vakkert, og is smaker godt både i sol og regn