Jeg er født i forrige årtusen. Så gammal er jeg. Jeg ble født før de fleste som lever på jord i dag, er født. Det gjør meg privilegert, men samtidig gjør det meg til en dinosaur i manges øyne. Det er helt ok. Jeg vet hvor gammel jeg er. Hver morgen ser jeg sannheten i speilet. Jeg blir ikke skremt, selv om tiden går. Men underlig er det. Livet.
Jeg er ikke yngre enn at jeg er eldre enn det jeg engang var.
Hvor gammel jeg er, er ingen nyhet hverken for meg selv eller de rundt meg. Det er heller ikke noe jeg forsøker å holde skjult. Stolt bærer jeg årene jeg har fått. Jeg er glad for de fleste jeg har møtt på min vei. Det er mange som har gitt farger til mitt liv. Takk til alle dere!
Den første tiden husker jeg ikke mye av, men den ligger der som en særdeles viktig periode av mitt liv. Det var den gang min mor og far telte timer og dager, men også netter. De fikk antagelig flere våkenetter på grunn av den nyfødte lille gutten. Det gjorde de også etter at dager ble til år og jeg traff tenårene med alder, kropp og sinn.
Jeg har ikke mange bilder fra min barndom. Det var før mobilen gjorde bilder til noe vi knipser uten å tenke oss om. Men jeg har et svarthvitt foto i mitt album, av meg og en rund kake med et enkelt lys. Da hadde jeg min første gebursdag. Den dagen feiret jeg i Vangaindrano på Øst-Madagaskar. Der var mitt hjem. Jeg ser smilet der jeg stolt og glad satt ikledd en selebukse og så på kaka og lyset jeg skulle forsøke å blåse ut.
Siden har det blitt mange lys å tenne, om ikke akkurat på en kake. Sist jeg tente lys var i en katolsk kirke i Pristina. Det var for få dager siden. Nå er jeg i Skopje, og går jeg forbi en kirke skal jeg love deg at jeg vil tenne et lys også her. Det lyset skal jeg tenne for mennesker som har det verre enn meg. De er det mange av. Si fra hvis du vil at jeg skal tenne et lys også for deg. Det gjør jeg gjerne. Jeg har tro på at vi tenner lys og ber for hverandre.
Gebursdager er til for å feires
Gebursdager feirer jeg med stolthet. Enhver god anledning til en skikkelig fest, bør løftes fram med stil. Det handler ikke bare om meg. Det handler om det gode fellesskap med mennesker som bryr seg. Dem er det mange av. Vi er mange som bryr oss. Det håper jeg virkelig vi er.
Noen prøver å flykte unna det å markere sine gebursdager. De om det. Vi lever i et fritt land, som min bror pleier å si, og kan selv velge hvordan vi vil markere våre dager. Samtidig er det trist å ikke bli invitert til bords. Det hadde vært kjekt å feire deg!
Noen av de som ikke feirer sine dager, ønsker å unngå og markere at de blir eldre. Det er som å forsøke å hoppe over virkeligheten. Det er noe jeg ikke har stor sympati for. Den som forsøker å flykte fra sin alder, flykter fra seg selv. Det gir ingen god følelse å være på flukt i store deler av livet. Selvfølelsen vil da få seg en kraftig knekk. De eneste som tjener på det er en kynisk industri som tilbyr dyre kremer og operasjoner for å pynte på utseendet for at folk kan lyve på sin alder når de ser inn i speilet.
Den som forsøker å flykte fra sin alder,
flykter fra seg selv.
Da er det bedre å stå opp om morgenen, selv om det ikke alltid er med et smil. I speilet ser jeg at dager og netter blir til år. Rynker, grått hår, og en mage som er større en den burde være – det har den for så vidt alltid vært. Men det er meg. I speilet ser jeg at det fremdeles er liv i den gamle skrotten. Bare jeg får litt kaldt vann i fleisen på morgenkvisten, våkner øynene til liv. Leken er der heldigvis enda. Den er viktig. Leken og livet er gode venner som hører sammen.
Da løfter jeg vannglasset til en usminket skål og ønsker dagen velkommen.
Skål gamle venn!